NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes 

Teknisk ansvarlig: 
Erik Prytz Reitan

 
Idrettsvitenskap uten vitenskap? 

I Universitetsavisa nr. 7, 1999 fremmer førsteamanuensis Jan Helgerud sine personlige meninger om forandringer som har vært gjort med strukturen på grunnfaget idrett ved Idrettsvitenskapelig institutt under tittelen «Idrettsvitenskap uten idrett?». Det er til tider svært vanskelig å forstå argumentasjonen som Helgerud anvender i sitt utspill. Flere av punktene han trekker fram kan virke forvirrende og bør presiseres. Vi lar kongen og regjeringen drive på med sitt og ser nærmere på hva som egentlig ligger i det nye grunnfaget som Helgerud viser til. 

Som Helgerud påpeker er den idrettslige egenferdigheten som tidligere hadde plass ved grunnfaget blitt forandret (de som ønsker denne opplæringen her på Universitetet må nå ta kurset i regi av program for lærerutdanning (PLU)). Videre påpeker han at idrettsvitenskap er et akademisk studie, dette må tolkes dithen at undervisningens mål er å gi studentene den faglige basisen som trengs for å forstå de forskjellige faktorene idretten består av. I de planlagte forandringene vil studentene ved grunnfaget nå lære om idrett og fysisk aktivitet på lik linje som eksempelvis leger lærer om årsak og virkning av sykdommer og slik som biologer lærer å behandle informasjon som de får gjennom observasjon av biologisk mangfold. Essensen i forandringen er altså at grunnfagsstudentene vil få frigjort mere tid til å fordype seg grundigere i de basisfagene som idretten består av (f.eks. fysiologi, sosiologi og psykologi) på bekostning av å lære seg hoppskudd i håndball og regler i basketball. 

Ved Norges Idrettshøgskole og andre høgskoler samt kurs i regi av idrettsgrupper, kan man her i Norge lære om både de forskjellige idrettene og de grunnleggende prinsippene i treningslæren. Disse institusjonene har, og vil sannsynligvis fortsette å utdanne mange trenere som også i fremtiden vil komme til å skape vinnere på idrettsbanen. Men en må stille seg spørsmålet om det er universitetets oppgave å utdanne trenere for spesielle typer idretter, eller å utdanne akademikere og spesialister som kan drive vitenskap innenfor en definert disiplin. Ved å prøve å forstå de grunnleggende prinsippene, sammenhengene og forandringene i og under fysisk aktivitet vil vi kunne hjelpe kommende trenere i deres arbeid i tillegg til at denne kunnskapen vil kunne komme andre grupper til gode (f.eks. rehabiliteringsmiljøer, medisinske miljøer og grunnskolen). Studentene, og de ansatte, som søker seg til dette miljøet er sannsynligvis genuint opptatt av fysisk aktivitet og bevegelse, de vil på denne måten være med på å opprettholde kontakten både til idrettsmiljøet og andre miljøer. De samme studentene vil derfor gjennom sin akademiske utdannelse kunne gi et vitenskapelig bidrag til utviklingen av idretten. 

Bevegelsesvitenskap, er et felt under Idrettsvitenskapelig institutt og er ikke noe nytt navn på faget ved dette instituttet. I likhet med idrettsvitenskap så er også dette feltet opptatt av fysiologiske, sosiologiske og psykologiske faktorer innenfor området bevegelse. Alle disse faktorene vil innvirke på den fysiske prestasjonen og akkurat dette er essensen i bevegelsesvitenskap som fag. Dette faget er derfor ingen «flik av psykologien», men inneholder bl.a. nevrologi, mekanikk, fysikk, kjemi, fysiologi, sosiologi og psykologi. Faget tar i likhet med idrettsvitenskap dermed tak i ønsket om tverrfaglighet på en seriøs konstruktiv måte, noe som instituttets kontakter med andre institutter og miljøer viser. 

Helgerud beklager at den utviklingen som er skissert ovenfor skjer på Idrettsvitenskapelig institutt, og at det vi har brukt 10 år på å bygge opp rives ned i løpet av dager og uker. Det må presiseres at det er en demokratisk prosess som har ledet frem strukturforandringene ved Idrettsvitenskapelig institutt. Det betyr at flertallet av de som sitter i instituttstyret ser på denne prosessen som en styrking av den vitenskapelig basisen. Disse ser derfor, i motsetning til Helgerud, dette som et skritt i riktig retning for å styrke båndene mellom vitenskap, idrett og annen fysisk aktivitet. 

 
Rune Hausstätter 
Hovedfagsstudent, Idrettsvitenskapelig institutt