Fysikkfaget på Norges tekniske høgskole var de første tiårene sterkt eksperiment- og instrumentorientert. Nå skal denne biten av norsk vitenskapshistorie skrives, og alle de gamle instrumentene gjenfinnes og registreres.

Rundt på Gløshaugens kjellere og loft - i kasser og på hyller, i stabler og dunger, noen ganger begravd i støv og dueskitt - finner vi dem: Dingser og dippedutter som en gang ble flittig brukt i naturvitenskapelig forskning og undervisning, men som tida har løpt ugjenkallelig ifra.

Mange institutter har riktignok - og til historikernes store fortvilelse - kvittet seg med det gamle, mens andre har tatt vare på mye av det. Blant disse siste tilhører Institutt for fysikk, som helt siden 1910 har vært sterkt instrumentorientert. Derfor kan vi rundt på hele fakultetet finne små og store samlinger med avlagte instrumenter og instrumentdeler. I tusenvis, om vi tar med smådelene. Bevart er også salgskataloger fra instrumentfirmaene, bestillinger, anbud, fotografier, forelesningsmanus og et stort antall kartotekkort.

Dette er bare noe av det materialet fysikeren og dr.scient.-studenten Roland Wittje må granske nøye når han nå skal skrive NTH-fysikkens historie fra årene 1910-1950. Og en full gjennomgang av instrumentsamlingen blir en viktig del av arbeidet.

Uviss skjebne

Instituttet hadde god orden på katalogisering og ordning av instrumentsamlingen sin helt fram til siste krig. Etter den tid ble det mer lemfeldig: Noe ble bevisst kastet, enkelte ting ble tatt til andre steder - som for eksempel Universitetet i Oslo - og havnet siden på Teknisk museum, og noe bare forsvant. Kanskje fulgte de pensjonerte professorer med hjem, kanskje havnet de i søpla, eller kanskje står de fortsatt i en bortgjemt pappeske. Roland Wittje må derfor lete både høyt og lavt når han skal spore opp sakene.

Stort sett er han i stand til å identifisere det han finner. De gamle bildene, kartotekene, katalogene, og forelesnings- og laboratorienotatene er en god hjelp der han måtte stå fast.

Når alle de gamle instrumentene om noen år forhåpentligvis er identifisert, ordnet og katalogisert, skal noen av dem plasseres inn i sin kontekst - en vitenskapelig laboratoriekultur - og i en periode stilles ut, og kanskje demonstreres, på Vitenskapsmuseet. Deretter er deres skjebne uviss. Gode krefter ved NTNU har for lengst luftet planene om å samle alt vitenskapshistorisk gjenstandsmateriale på ett sted, men foreløpig mangler både penger og lokaler.

Om noen år flytter Institutt for fysikk ut av de gamle lokalene og inn i det nye Realfagbygget; det gjør også samlingenes skjebne usikker. - Jeg tror imidlertid det blir umulig å kaste instrumentene fra Fysikk, når de først er dokumentert og katalogisert. Faren er større i andre fagmiljøer som skal flytte, påpeker Wittje. Og minner om at moderne tids utstyr også en gang blir vitenskapshistorie:
- Utvelgelse og bevaring av utstyr må hele tida gå hånd i hånd med forskningen!

Vitenskapelig kultur og praksis

Den skrevne vitenskapshistorien har tradisjonelt vært mer politisk historie enn faghistorie fundert på forsknings- og undervisningspraksis. Den har dessuten oftest vært basert på skriftlig materiale, og i langt mindre grad på gjenstander. Det er derfor på mange måter nytt land som pløyes når Roland Wittje nå skriver sin fysikkhistoriske avhandling.

- Det som fører til suksess i vitenskapen, er ofte tilgang på teknologi. Ved Institutt for fysikk er vitenskapshistorien sterkt preget av teknologiutviklingen. På tretti-tallet hadde det for eksempel bare én professor, men hele tre instrumentmakere. Håndverkersiden var veldig viktig. Jeg vil prøve å formidle en hel vitenskapskultur som egentlig ble tatt med hit fra Tyskland, hvor de fleste tidlige NTH-professorene var utdannet, forklarer Wittje.

Spesielt for instituttet er også at det alltid har ligget i spenningsfeltet mellom grunn- og industriforskning, men vesentlig mindre industrirettet enn mange av de andre NTH-instituttene. I de første tiårene var det ikke utdannet mange fysikkingeniører, og som assistenter benyttet man ofte unge ingeniører fra Kjemi og Elektro, som var interessert i vitenskapelig arbeid. Til gjengjeld har landets øvrige fysikkmiljøer etter krigen blitt sterkt preget av NTH-miljøet.

Roland Wittjes doktorgradsarbeid er del av et planlagt, tverrfaglig prosjekt der Institutt for fysikk, Senter for teknologi og samfunn, og Vitenskapsmuseet sammen vil se på kunnskapsprosesser som kulturell praksis, med NTHs eksperimentelle fysikk i årene 1910-1950 som eksempel. Prosjektet har imidlertid ennå ikke fått økonomisk støtte til å kunne gjennomføres etter planen.