Den italienske vitenskapsmannen Lambroso utviklet i sin tid en sjekkliste slik at samfunnet på forhånd kunne få en pekepinn på hvem som var, eller kom til å bli kriminelle.

Blomkålører, lavt hårfeste, lange armer og flat nese var udiskutable kjennetegn. Flat nese, forøvrig, fordi det var mest praktisk når tyven skulle se gjennom vinduet om det var noe å knabbe.

Nå hører det med til historien at modellen ble utviklet på 1800-tallet, og at det siden er utviklet andre teorier om kriminalitet og kriminalitetsbekjempelse. Blant annet av professsor James Bonta, fra Carleton University i Canada.

Sosial læring

Anledningen var et seminar i regi av Psykologisk institutt på Dragvoll i forrige uke. Et tredvetall representanter fra fengselsvesenet, kriminalomsorgen, politiet, statsadvokaten, dommerstanden og universitetet var samlet for å høre på og diskutere med den canadiske autoriteten om det i det hele tatt finnes noe godt alternativ til fengselsstraff. Dr. Bonta viste til ulike teorier og behandlingsmodeller hvor hensikten er å unngå at dømte forbrytere faller tilbake, og konkluderte med at både den sosiologiske og den kliniske rehabiliteringsmodellen har feilet. Det eneste som kan få en kriminell til å endre løpebane er sosial læring, var James Bontas konklusjon.

Som eksempler på den sosiologiske innfallsvinkelen for å forstå kriminalitet, trakk Dr. Bonta i første rekke fram to momenter: At fattigdom og et liv på bunnen av den sosiale rangstigen, stimulerer til kriminalitet. Ettersom et mål på vellykkethet i dette samfunnet er evnen til å anskaffe seg materielle goder, er det noen som må bryte loven for å kunne skaffe seg slike goder. Det andre momentet var det som kan kalles stemplingsteorien. At et menneske som i utgangspunktet blir stemplet som kriminell, vanskelig kan annet enn fortsette å være det - og dermed bekrefte omverdenens oppfatning.

- La oss likevel si at vi avhjelper disse problemene ved å gi folk arbeid og inntekt, og å slutte å stemple potensielle lovbrytere. Vil det bety at vi har løst problemet med kriminalitet? Neppe, mente professor Bonta.

Fengsel mislykket

Den canadiske professoren viste deretter til tilgjengelig internasjonal statistikk som viser at den enkeltstående viktigste årsaken til at folk blir kriminelle, er de sosiale omgivelsene. Ikke hvorvidt den kriminelle hører til de øvre eller nedre sosiale lag, men hvovidt de han omgir seg med støtter hans «antisosiale virksomhet» - altså miljøet.

Professor Bonta viste videre til at nord-amerikanske undersøkelser viser at fengsel ikke virker særlig - hvis tanken er å fohindre gjentagelseskriminalitet. En økning i straffene viser faktisk at kriminaliteten øker med 6-7 prosent. Når lovbrytere behandles i et sosialt læring-perspektiv, at de stimuleres til å endre miljø og finne andre verdier, reduseres derimot kriminaliteten med opptil 30 prosent. Bontas sluttsats var derfor at både det sosiologiske og det kliniske perspektivet ikke nytter. Det eneste som betyr noe, er sosial læring, var Bontas konklusjon.

Motbør

Fra salen fikk han voldsom motbør av en av Norges mest prominente kriminalitetsforskere, professor Thomas Mathisen fra Universitetet i Oslo. Mathisen hevdet av den sosiologiske innfallsvinkelen fortsatt var viktig, og at de samfunnsmessige forholdene var av avgjørende betydning for om folk ble kriminelle eller ikke.I et samfunn som det norske, hvor materielle verdier og markedsøkonomien styrer, har antallet fanger økt fra 2000 til 3000 bare på noen år, og Mathisen spurte om det kanskje ikke snart var på tide å sette et tak på antall mennesker vi putter i fengsel i Norge - for å tvinge oss til å finne alternative former for kriminalitetsbekjempelse.

Dyster statistikk

Norge er en velsignet med en forholdsvis liten del av befolkningen i fengsel - sammenliknet med andre land. Mens det i Norge sitter 60 av 100.000 innbyggere i fengsel, er det over dobbelt så mange (130 av 100.000) i Canada.

I USA og Russland sitter det henholdsvis 529 og 558 av 100.000 innbyggere i fengsel til enhver tid