NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

I glasshuset

De sitter i glassbygningene på Dragvoll, og noen av dem
kaster av og til stein.

Universitetet og framskrittstroen

Et viktig kjennetegn ved det moderne samfunnet er troen på at verden må gå framover. Det er alltid mulig å bli bedre, raskere, flinkere og mer effektiv. I det lange løp er utviklingen preget av vekst og økt velstand. Ideen om nullvekst er den mest provoserende tanke som miljøbevegelsen noen gang har frambrakt. For ethvert moderne menneske er opplært til å vite at stabilitet og konstans ikke er mulig. Det som gjelder, er vekst eller fall.

Vi beveger oss inn i en periode med økt oppmerksomhet omkring forskning og høyere utdanning. Mjøs-utvalget leverer om få dager en innstilling med til dels radikale reformforslag når det gjelder organiseringen av de norske universitetene. Den nye regjeringen Stoltenberg har startet en drakamp mellom KUF og Næringsdepartementet om hvor ansvaret for forskningen skal ligge. I tillegg skal Norges forskningsråd evalueres.

Lekkasjene fra Mjøs-utvalget levner ingen tvil om at det kommer en innstilling som er sterk i troen på framskrittet. Universitetene bør, skal og må bli bedre - til det meste. Undervisningen er for dårlig, forskningen er for dårlig, ja strengt tatt er det vel ikke noe som ikke bør forbedres. Resepten foreskriver doser med tradisjonell norsk medisin: omorganisering. Vi skal få en ny type styre, universitetene skal bli mer selvstendige - og i en Kristelig Folkepartisk ånd er det tatt med en bønn om økte ressurser.

Det er sagt om universitetet at det er et enestående eksempel på en organisasjon der summen av delene er mer enn helheten. I dette paradokset ligger en observasjon av at det vitenskapelige arbeidet utøves av relativt selvstendige fagmiljø som bare i beskjeden grad koordineres. I motsetning til næringslivet, der direktøren i suksessrike bedrifter tar brorparten av æren og ekstra godt betalt, får Rektor liten og ingen glans av sine medarbeideres innsats. Ugelstad-kulene er knyttet til forskerens navn. Ingen husker hvem som var rektor, enn si hvem som satt i ulike styrer og råd. Ville Ugelstad ha funnet opp flere og større kuler i et raskere tempo under en mer dynamisk og strategisk ledelse? Eller kanskje han bare ville funnet noe annet å gjøre?

Faren med den debatten som nå kommer, er at den vil bli ført utelukkende i organisasjonsmessige termer, med fokus på universitetet som helhet, og med en entydig forankring i framskrittstroen. Framskrittstroen gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved forbedringsoptimismen og dermed ved idealene om effektivitet og nytte. Men hvor stor betydning vil Mjøs-reformene få når de har såpass stor avstand til det virkelige livet på universitetene?

NTNU har nylig gjennomført en vidtrekkende organisjonsreform som ble kjent under betegnelsen ORGUT. Hva ble den praktiske betydningen for studenter og de fleste ansatte? Er det noen som fortsatt husker ORGUT?

Problemet med den norske forsknings- og universitetsdebatten er at den bare finnes i to varianter. Mjøs-utvalget representerer faktisk begge. Den ene ser løsningen i bedre organisasjon. Den andre tror på større bevilgninger. Begge tror på framskrittet.

Kanskje er tiden moden for en annen type debatt som i større grad fokuserer på universitetenes, fagenes og kunnskapenes roller og plasseringer i framtidens samfunn - på politikk, velferd, forståelse og dannelse. Penger og organisasjon er selvsagt sentrale elementer, men dersom vi ikke har annet å bidra med i debatten, er det opplagt at Grethe Knutsen må ta over ansvaret. I konkurransevnens og den nasjonale rikdommens navn. Amen!

 

Knut H. Sørensen