NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

En nasjonal ekspert

Bokanmeldelse: 


Johannes Moe:

På tidens skanser

Tapir, 1999.
373 sider,forord av
Francis Sejersted.

La det være sagt med en gang: Johannes Moe har skrevet en viktig bok, en bok som det ikke er mulig å komme utenom om en ønsker å lære vår nære, norske fortid å kjenne, intet mindre.

Det er en underlig sjanger Moe har gitt seg ut på, en slags saksorientert selvbiografi som nær sagt gjør hovedpersonen usynlig og i stedet lar sakene tre fram, sett gjennom forfatterens øyne, verdivalg og erfaringer. Det ikke noen liten liste med saker. Moe har deltatt i svært mange av de store slag som har stått om kunnskapssamfunnet hva enten det dreier seg om universitet og høyskole, teknisk utdanning, vitenskapssamfunnet, forskning og forskningspolitikk, instituttsektoren. Her er et rikt innslag av næringslivets ulike erfaringer, hva enten det dreier seg om oljebransjen, sjøfart og skipsbygging, bil og bygg eller forsikring og jappetid. Ikke minst er hans rike erfaring med sikkerhet og risiko for penger og liv i grenseflaten mellom det offentlige og det private rikt representert: Bravo-ulykken, sikkerhet på sokkelen, Gardermoen-striden, Mongstad og mange flere.

Moe gjør greit rede for sine standpunkter og syn og kommer med mange interessante opplysninger om hvorledes makt og beslutninger taes i det Norge som ligger i skjæringsflaten mellom eksperten, den offentlige administrasjon, politikk og næringsliv. Særlig dette siste gir boka verdi fordi det for en sjelden gang gir ekspertens opplevelse av systemet der vi eller stort sett har måttet nøye oss med politikerbiografier eller byråkraters bekjennelser.

Det kan være en grunn til å stoppe opp og spørre hvorfor ikke flere skriver denne typen bøker. Moe selv gir svaret: en ønsker ikke å framheve seg selv, en tror ikke en kan tilføre debatten noe nytt som ikke andre alt har skrevet. Her viser Moe at det er akkurat det han kan.

Etter mitt skjønn ligger bokas verdi på to plan. For det første det saklige plan. Moe skriver erklært en subjektiv historie, den er sett fra hans perspektiv. Når det er sagt, gjør han det utmerket med verdifulle kildehenvisninger og en grad av nøyaktighet som sjelden sees i biografier. Dette høyner bokens verdi i stor grad. Hans vurderinger av handlingsvalg og strategi er personlig begrunnet og forklart, man kan være enig eller uenig, men det er hans bok og han som skriver. Ikke minst er dette synlig i hans vurderinger av venner og fiender. De er ærlige og tydelige, og ikke minst begrunnet i ulike syn på saker. Denne anmelderen ville vel neppe gitt Moe rett i alt, men som sagt det er hans syn og hans vurderinger - han utgir dem ikke for noe annet.

Det andre plan som gir boka stor verdi, er mer abstrakt og skjult. Den kan leses som nettopp en eksperts verdivalg og måte å håndtere verden på. Som sådan har den noen helt spesielle trekk. For det første er Moes personlige og private liv knapt tilstede unntatt i svært små glimt som nok mer kan sees som en konsesjon til sjangeren enn som det Moe mente at boka skulle handle om, Sakene. Det gjør at Moe som menneske blir noe uklar. På den annen side finnes Moes verdistandpunkt og handlingsbegrunnelser i konkrete saker i rikt monn. En moralsk og reflektert ekspert er det som trer fram for oss. Som ekspert er ikke Moe begrenset til sitt eget fagfelt, tvert i mot han går inn i de store nasjonale utfordringer på mange felt, men hele tiden tro mot ekspertens problemløsende grunnholdning til beste for land og folk. Han er motstander av jappetid og pengenes makt, men for teknologi og et sunt næringsliv. Han er for langsiktig kunnskapsutvikling og mot en total brukerstyring av forskningen. Men grunnleggende sett er han for Norge og for en utvikling av et allsidig næringsliv som kan bære velstandssamfunnet. Politisk har han vært innom flere partier i kortere perioder, nok til at vi aner at han kan ha venner i alt fra Høyre til Arbeiderpartiet. Som ekspert og modernist er han heller ikke særlig glad i politikkere som politikkere.

Samlet sett leser vi derfor ut en person med et bredt samfunnsengasjement, preget av ekspertens syn med en grunnleggende nasjonal (i den beste betydning av ordet) holdning og med et snev av aggresjon mot to områder i samfunnet: den raske børsøkonomien og politikken. Trolig deler han dette grunnsyn med mange teknologiske eksperter. Klemt mellom finansveldet og en demokratisk tradisjon er det vanskelig å finne en god plass. Idehistorisk plasserer Moe seg da i en tradisjon etter norsk-amerikaneren Torstein Veblen som allerede i begynnelsen av dette århundret skrev om teknologenes dilemma mellom vitenskap og kapital. Da er det bare følgeriktig at både Moe og Veblen hentet sitt ideal fra det allsidige bygdesamfunnet og småbrukets arbeidsmoral på det norske Vestland.


HÅKON WITH ANDERSEN