NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Forsvaret i universitetsmiljøene

Demokratiets store fare er i følge Tocqueville at det blir en slave av den offentlige mening. En av universitetets viktigste oppgaver er å ivareta og utvikle den fri tanke. Motvirke vanetenkningen og filisteraktigheten i folket. Avdekke urettferdighet og fremme, ikke bare faglig dyktighet sånn i sin alminnelighet, men like meget sosial kompetanse og intelligens. Derved blir universitetet en av de viktigste aktørene i vernet om demokratiet.

Dette er sammenfallende med Forsvarets interesser, og er forutsetningen for både et demokratisk vernepliktsforsvar og demokratiske akademier.

Forsvaret og universitetene kan samarbeide på mange felter, men må samtidig forholde seg til de eksterne kreftene som vil styre universitetene.

Innenfor tre felter kan åpenbart et samarbeide finne sted. Undervisning, forskning og i prosjektsamarbeid. Fra Forsvarets side kan det bli aktuelt å bidra til undervisningen og forskningen innen svært ulike fagfelt som: sosialfagene, psykologi, psykiatri, sosialmedisin, kirurgi, en rekke tekniske fag, strategisk og operativ planlegging og ledelse, krisehåndtering osv. At norske offiserers deltagelse i undervisningen og forskningen ville virke berikende for universitetene, er ikke jeg i tvil om. Det er særlig deres erfaringer fra den internasjonale tjenesten som må utnyttes i en helt annen grad enn hva som er tilfelle nå. En av vernepliktsforsvarets sterke sider, er nettopp at våre offiserer er rekruttert fra så mange profesjoner. Erfaringene blir imidlertid bare tilfeldig koblet tilbake til samfunnet. For Norge er det vesentlig at offiserskorpset blir aktivisert i den alminnelig kompetansehevning.

Hovedproblemet, som universitetsledelsene har å stri med, er knyttet til de eksterne styringskreftene. Det synes som om de baserer sin ledelsesstrategi på at samfunnet styres av økonomiske mekanismer alene, og at universitetene følgelig må gjøre det samme. Enkelte hevder endog at universitetene selv skal tjene inn de midler som skal til for å kunne fungere som læreseter og forskningssentra. Da blir de mer «kosteffektive». Man reduserer universitetet til å bli en kremmervirksomhet. Varen er oppdrag som gis av storindustrien. Deres interesser er profitt alene. «Vi skal drive med det som gir avkastning, alt annet får vente». Den som betaler best får derfor også bestemme hva som skal læres, hvordan, hvor og når. Svakheten i denne «nytenkningen» ligger først og fremst i den overdrevne satsingen på økonomiske fag, realfagene og datafagene. Dette har allerede ført til at vi har mistet meget av bevisstheten om mennesket, snart er vi ute av stand til å forstå oss selv. «Nytenkningen» har frembrakt nok makt til å regjere, men på vegen dit har det mistet det menneskelige perspektivet av syne.

Samtidig har situasjonen bidratt til den interpretasjon at fortiden var mangelfull, eller bare et skritt på vegen dit vi er nå. Dette har igjen ledet til det jeg oppfatter som en ødeleggende kommersialisering av akademiene.

For det andre er smisking blitt en viktig funksjon både som sosialt, profesjonelt og administrativt element. Den er, i enkelte sammenhenger, endog antatt som et akseptert legitimitetsprinsipp. Samarbeidsevne har blitt et annet dekknavn for lefling. Endelig kan vi si at reformdemokratiet har påvirket virksomheten på en uheldig måte og medført en rekke bieffekter som vi kunne vært foruten. Den mest fremtredende, men samtidig mest nedbrytende, er menneskenes oppfatning av seg selv som svake. Dette har gjort oss mer åpne for teorier som lærer oss at vi er svake. Når så vitenskapen blir tvunget til å lefle med styringskreftene og folket, masseproduseres slike teorier. Vaksinen mot denne utvikling er det klassiske homeriske forbildet, og troen på egen evne til å handle. Offiserer med sin årelange erfaring i anvendelse av ulike beslutningsteoretiske metoder, kan med stor fordel bidra til å gi undervisningen, forskningen og administrasjonen mer farge og perspektiv. Dette berører også de faglige, ledelses-tekniske og de psykologiske forhold som møter studentene første dagen de kommer ut i arbeidslivet. De blir mer motstandsdyktige mot kremmerkreftene som herjer i samfunnet.

Ideen med å bringe profesjonelle inn utenfra for å forberede studentene til hverdagen i demokratiet, vil frigjøre lærekreftene til å forberede studentene på det de ikke får erfare i demokratiet, men som er helt nødvendig for demokratiets liv og helse.

Generalmajor

T.Furuhovde.