NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Portrettet: Rune Skarstein

er født 7. april 1940 i Olden i Nordfjord. Sivilingeniør ved NTH, bygglinja, i 1967, licensiat/dr.ing. i sosialøkonomi 1974. Har arbeidet ved CMI i Bergen, i Tanzania, og siden 1980 ved UNIT og NTNU. Faglig hovedinteresse: utviklingsøkonomi/utviklingsstudier. Redaktør i tidsskriftet «Vardøger» siden starten. Medlem av Sosialistisk Venstreparti. Har sittet to perioder i Trondheim Bystyre.

Sokratikeren

Bare en gang i løpet av intervjuet kommer en bekymret rynke til syne i Rune Skarsteins panne. Det er når vi spør ham om ikke noen har gjort opprør mot Rune Skarstein noen gang - hans egne unger for eksempel. Da fordunster det vennlige halvsmilet brått. Selve tanken om at han skulle være en maktperson eller autoritet andre skulle ville gjøre opprør mot, framtrer som en vederstyggelighet.

Men det tar ikke lang tid før Rune, på sitt ettertenksomme, resonnerende vis, legger tanken helt død. Jeg kommer ikke på noen relevante innvendinger.

Du skal stå tidlig opp dersom du vil slå Rune Skarstein i en verbal duell. Det måtte i så fall være en Carl I Hagen på sitt mest deliriske. Vi andre blir parkert i første sving. Skjønt - selve uttrykket 'verbal duell' er vel også noe han ville ha plukket i stykker: Ord skal ikke brukes til å slå andre i hodet med - men til saklig argumentasjon, hvor målet er å bringe motdebattanten til klarhet over det uholdbare i egen posisjon. Duell eller ikke duell - når vi kommer inn på Kosovo og Rambouilletavtalen og han refererer til noe som står skrevet i Appendiks B: mannen har lest, ikke bare avtalen, men også tilleggene - det er da undertegnede nyter en stille glede over å kunne søke tilflukt i intervjuerrollen.

Skarstein er en moderne Sokrates - en kunnskapsrik, arrig, vennligsinnet debattant. Han avbryter sjelden, men venter høflig til man får snakket ferdig. «Museumsbestyreren Skarstein» - av Erik Solheim marginalisert som en reaksjonær gammelmarxist, politisk like steindød som det markspiste tankegodset han representerer.

Men Rune kom grusomt tilbake. Under forrige helgs landsmøte i Sosialistisk Venstreparti førte han an i en kampanje mot ledelsens bombe-ja i Jugoslavia. Resultatet ble at nå er det Solheim som langt på vei er marginalisert, mens Kristin blir holdt i øra av partiapparatet.

- Eg trur Erik Solheim etter kvart vil finne ut at posisjonen hans som utanrikspolitisk talsperson ikkje fungerer. Eg reknar med at han med tid og stunder vil trekkje seg frå utanrikskomiteen.

Det er ikke mulig å gjengi en nordfjording på bokmål uten å miste noe essensielt. Med korthugde setninger og en diksjon så klar som en solrik vestlandsk vintermorgen, duger ikke annet.

- Erik Solheim kalte deg og dine meningsfeller for «museumsbestyrere.» Akkurat hvor ukomfortabel er du med den karakteristikken?

- Eg er ikkje ukomfortabel i det heile teke. Det er vel derfor den karakteristikken ikkje har vore brukt i det siste. Under SV sitt landsmøte vart ikkje ordet teke i bruk ein einaste gong. Dessutan var det ikkje Solheim som først brukte det. Det var Berge Furre som lanserte «museumsstyrar» i eit avisintervju. Men så skjedde jo det at stadig fleire gjekk ut og erklærte seg som museumsvakter, mellom andre Stein Ørnhøi, Finn Gustavsen og Berit Ås.

- Hva var det Furre ville si med det ordet?

- At vi er gamaldagse marxistar som ikkje vil modernisere partiet. Med modernisering er det meint at partiet skal vere medieorientert, at leiinga skal stå temmeleg fritt til å ta stadig nye politiske initiativ utan å vere bunden av partiprogrammet. Men dersom leiinga får gjere som dei vil, kjem partiet til å rakne både ideologisk og organisatorisk.

- Men er dere ikke nettopp det ? gammeldagse marxister som er flinke til å gi en skarpskodd kritikk av det bestående, men mindre flinke til å få gode alternativer på bordet?

- Det kan vel vere, men ein er i alle høve nøydd til å halde seg til programma og vedtaka som partiet har fatta på demokratisk måte. Det er det som er medlemsdemokrati.

- Er SV et demokratisk parti?

- SV er framleis eit demokratisk parti, sjølv om leiinga har gått fram på udemokratisk vis. Men no er det slått fast at det er partiorganisasjonen som vedtek SV sin politikk, og det må leiinga halde seg til dersom dei ynskjer fred med medlemmene.

- Men har SV en demokratisk ledelse?

- Eg vil seie det slik: Det finst folk i leiinga som ikkje heilt har forstått kva eit demokratisk sosialistisk parti er.

Sosialistisk Venstreparti hadde nylig landsmøte. Det ble et møte som var totalt dominert av NATOs pågående bombing i Jugoslavia. Ikke noen sak har splittet partiet så ettertrykkelig som denne. Erik Solheim gikk tidlig ut og støttet bombingen, han ivrer endog for bakkeinvasjon. Solheim har fått støtte fra partileder Kristin Halvorsen og nestleder Øystein Djupedal. Men motstanden har vært svært kraftig. I fremste rekke sto Skarstein. Det ble en sak som han medgir nær førte til at partiets karismatiske leder gikk av.

- Både Solheim og Halvorsen er karismatiske lederskikkelser. Dersom dere skulle miste begge to ville det vært temmelig katastrofalt for partiet?

- Noko liknande blir sagt nesten kvar gong eit parti byter leiar. Men som menneskelege og biologiske vesen må jo alle før eller seinare skiftast ut. Og det finst ikkje noko parti som har så mange politiske talent som SV, kompetente folk som er fullt ut i stand til å overta leiande verv.

- Oppfatter du deg selv som en av dem?

- Nei. Eg har valt å arbeide politisk på andre måtar.

- Kanskje du ikke passer heller. Det blir sagt om deg at du ikke er noe taktisk talent?

- Eg tykkjer faktisk at eg er ein brukbar taktikar, når det trengst - dei kan berre ikkje ha oppdaga det.

Styring gjennom uklarhet

Rune må ha snakket mye under SVs landsmøtehelg. Da jeg ringte ham tidlig på mandagen etter landsmøtet, var det en meget rusten røst som omsider gurglet fram et «ja» på forespørselen om intervju. Der hadde han løpt fra rom til rom, fra diskusjonsgruppe til diskusjonsgruppe, for å samle mest mulig støtte om sine synspunkter. Ved et tilfelle forlot han et mindretallsforslag han selv hadde utarbeidet fordi han innså at det ikke ville få flertall: Forslaget ble overlatt en meningsfelle i komiteen. Selv hoppet han over på flertallsforslaget og gjorde sitt ytterste for å endre det i ønsket retning.

- Er ikkje det bra taktikk, så veit ikkje eg. Og slikt må til. Men det eg ikkje tåler, er at folk er uklare. At folk er taktiske gjennom bevisst å tilsløre eigne standpunkt, ved å skjule sine motiv med uklar tale, ved å manipulere gjennom uklarhet, byd meg imot. Og då seier eg som regel i frå.

Den som er i tvil om hva Rune mener, må være stokk døv.

Vi skifter tema et øyeblikk. Hva med den andre store organisasjonen han er en del av - NTNU - mener han ledelsen her styrer gjennom uklarhet?

- Det må ein kunne seie. Av og til når eg les Rektors - no heiter det vel 'Ledelsens' - spalte, så sitt eg att med eit inntrykk av at her står det lite eller ingen ting. Det er mykje laus synsing, uklare formuleringar, halvkveda viser. Det kan vere at min forstand ikkje strekk til. Det kan hende at 'Ledelsen' ikkje greier å uttrykkje seg klart: men det kan òg hende at han føretrekkjer å ikkje uttrykkje seg klart: Det er jo store konfliktar ved universitetet no. Då kan det synest 'taktisk' lurt å formulere seg uklart.

- Betyr det at du ser likhetstrekk mellom moderniseringsframstøtetene som har pågått i SV og ved NTNU?

- Eg kan sjå visse trekk som er sams for dei to institusjonane. Det er noko som 'ligg i tida'. Dette at toppleiinga skal kunne ta dei store strategiske vala, men - slik eg tolkar Orgut - ikkje skal vere ansvarleg for konsekvensane av dei val dei gjer. Vi ser at den vanlege vitskapelege tilsette får redusert sine moglegheiter til å påverke kva retning universitetet skal gå. Universitetsdemokratiet blir stramma inn.

Men dette vil de ikke få til, mener Rune Skarstein. På samme måte som elitetenkerne i SV i følge ham er i ferd med å lide nederlag, vil de gjøre det ved NTNU.

- Eit universitet består av superindividualistar, som alltid diskuterer, som stadig kastar fram nye idear, som er i konstant meiningsbryting. Det er med andre ord prega av eit ustyrleg intellektuelt mangfald. Slik bør det vere. Orgut har prøvd å tre sitt forslag ned over hovuda på dei tilsette. Det vil ikkje fungere i det lange løp. Og bra er det.

Kosovo

Vi må snakke litt om Kosovo. Her er det at jeg opplever å bli teppebombet av en skur argumenter, framført med en voldsom energi. Infrastrukturen i mitt syn på saken bryter sammen mye raskere enn Milosevic's broer og jernbaner.

Skarsteins verbale bombenedslag kan oppsummeres noenlunde slik: Bombinga er i strid med NATO-pakten og et brudd på folkeretten som er spesielt viktig for små land. Rambouilletavtalen, som Jugoslavia nektet å underskrive, noe som utløste NATOs bombing, var ikke noen avtale, men et okkupasjons-diktat overfor Jugoslavia. Avtalen forlangte at Jugoslavia måtte overgi kontrollen over sitt luftrom - over hele landet, ikke bare Kosovo - til NATO, samt utplassering og fri bevegelse av NATO-soldater og kjøretøyer over hele landet. Dessuten dikterte avtalen innføring av fri markedsøkonomi i Kosovo. Hadde derimot OSSE-observatørene sitt vakthold blitt forsterket, gjerne med russiske soldater, ville sjansen for at serbiske tropper skulle tatt belastningen med å skyte på dem, vært forsvinnende liten. Som det nå ble, fikk Milosevic's soldater mulighet til å intensivere sin etniske rensing straks bombeflyene var på vingene - i ly av kaoset på bakken som bombinga forårsaket. Det største hykleriet er at NATO vil gjennomføre krigen uten å ofre en eneste soldat.

- Visste NATO hva de gjorde?

- Eg har mistanke om at mange parlamentsmedlemmer i NATO-landa gjekk med på bombing utan å ha studert det som står skrive i den såkalla Rambouilletavtalen.

Men det har Rune Skarstein.

- Men uansett - når Nato nå en gang har satt i gang denne luftkrigen så ville det dummeste av alt vært om de nå stopper uten å få innrømmelser fra Milosevic?

- Det er eg usamd i. Truleg er det ein fordel for han dersom bombinga held fram. Ein stopp i bombeaktiviteten med følgjande innmarsj av soldatar - òg russiske - bør vere nok. Eg ville bli svært overraska dersom NATO ennå ikkje har greidd å øydeleggje infrastrukturen til den serbiske krigsmaskina i Kosovo. Men NATO vil halde fram med bombinga - eine og åleine for å berge sitt ansikt.

Evig opposisjonell

Rune Skarstein har alltid stått i opposisjon. Han gikk mot ledelsen i daværende Sosialistisk Folkeparti i 1969 og marsjerte ut på landsmøtet sammen med Tron Øgrim og de øvrige maoistene i SUF(ml), det som senere ble AKP(ml). Det var for øvrig noe han i ettertid angret på at han gjorde.

- Eg hugsar at Finn Gustavsen var rasande, og trur han har tilgitt meg no, for at eg var så dum.

Men det gikk ikke mange månedene før han kom i opposisjon til opposisjonen. På et møte på ei av kantinene på Gløshaugen holdt en lokal SUF-leder et timeslangt flengende angrep på Rune og hans kumpaner. De fikk hver fem minutters taletid til å forsvare seg. Det hele endte med at høyreavvikeren Skarstein ble ekskludert.

- Eg har aldri, verken før eller sidan, frykta for å bli banka opp i politisk samanheng. Men under det møtet var eg redd for å få juling.

Dermed hadde unge Rune ekskludert seg fra SF og blitt ekskludert fra SUF. Men en ensom opposisjonell er et stusselig syn. Fordelen var imidlertid at han rakk å gjøre noe faglig ved universitetet. Men pausen ble ikke på mer enn et par år, for da havnet han i opposisjon til det norske etablissement: Det nærmet seg 1972 og slaget om EEC, eller EU som det heter i dag.

Den franske forfatteren og eksistensialisten Albert Camus sa det slik: I den evige kampen mellom kongen og knekten holder han med knekten. Og når knekten så blir konge, vil Camus holde med den nye knekten. Det er et perspektiv Skarstein kan gjøre til sitt.

- Dersom ein er tilfreds med det beståande, det som er - det er jo ikkje slik ein forandrar verda. Eg likar opprørarar. Det er for mykje resignert tilpassing og for lite opprør i vår tid, mot urett, mot maktovergrep, mot marknadsliberalismen.

Filosofene har hittil nøyd seg med å fortolke verden mens det det kommer an på, er å forandre den, sa Marx. Muligens var det disse ordene unge Skarstein hadde i bakhodet da han midt på sekstitallet holdt på å la seg verve som soldat til Vietnamkrigen - og det var ikke på amerikansk side. Han var en generasjon for sent ute til å verve seg til den spanske borgerkrigen - dit alle sanne venstreintellektuelle den gang dro. De fleste var dårlige soldater. Om Rune hadde blitt noen fremragende VietCong, får vi aldri vite - han kom nemlig på andre (bedre?) tanker. I stedet ble han politisk militærnekter, begrunnet med NATOs støtte til USAs krig i Vietnam og alliansens atomstrategi.

Rune Skarstein presiserer at han er en kritisk marxist. Han leste Marx' «Das Kapital» og mange andre skrifter av og om Marx' teorier - på tysk - før han ble marxist. Det er det ikke mange som har gjort. Han studerte Rambouilletavtalen før han skrev mindretallsforslaget om Kosovo på SVs landsmøte. Det er det visst også få som har gjort. Hender det aldri at han sjanser, gjør seg opp en mening uten å ha lest seg opp først?

Han ser alvorlig på meg og konstaterer at han liker å være godt informert.
 
 

TEKST: TORE OKSHOLEN