NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Den digitale informasjonskriger

«Ryggsekkjournalister og
digitale informasjonskrigere»

Roy Krøvel

Spartacus Forlag

314 sider

Under Gulfkrigens innledende fase ble ett bestemt satellittfoto fortrengt av media. Bakgrunnen var denne: Amerikanske militære påsto at Saddam's divisjoner sto oppmarsjert mot grensa til Saudi-Arabia. Hittil hadde han nøyd seg med å erobre Kuwait, et styrtrikt, familieeid diktatur som ingen vestlig opinion ønsket å ofre soldater for å redde - selv om vestlige strategiske interesser gjerne skulle ha hatt sjeikfamilien tilbake i førersetet. Men irakiske tropper på vei inn i Saudi-Arabia - det var noe annet: Stabiliteten i hele regionen ble dermed truet. Dette var noe man kunne selge i opinionen.

Så skjedde dette: En amerikansk avis, St. Peterburg Times, fikk tak i noen russiske satellittbilder av grenseområdene mot Saudi Arabia. Ingen irakiske soldater var å se. Men Pentagon hevdet hardnakket at de var der. De toneangivende vestlige medier valgte å tro på Pentagon, og historien i St. Petersburg Times «døde.»

Ovennevnte historie fortelles i boka «Rygsekkjournalister og digitale informasjnskrigere.» Forfatter er tidligere NTH-student Roy Krøvel. Krøvel har tatt for seg alternativ journalistikk under de rammevilkår som IT-revolusjonen legger. Krøvel mener selv erfaringene fra studietida på Gløshaugen er medforklarende på hans interesse for journalistikk og teknologi.

«Krigens moderne strateger snakker ikke om informasjon som bakgrunn for krigen, men som selve våpenet,» skriver Spartacus Forlag i vaskeseddelen til boka. Logiske bomber og propaganda skal sammen med moderne teknologi tvinge motstanderen i kne. De mest radikale spår at kriger kan vinnes og tapes uten at et skudd løsnes. Samtidig åpner den nye teknologien for direktekommunikasjon mellom kilder og leser. Hva blir da journalistens rolle?

Dette er spørsmål forfatteren forsøker å belyse, dels gjennom historiske eksempler, dels gjennom Krøvels egne erfaringer som reisende reporter av løpende konflikter rundt om i verden. Han tar forseg 'klassikere' som John Reed, Alfred McCoy, Jacob Holdt og John Pilger. Videre kommer han med tips og erfaringer for den som vil jobbe med journalistikk i konfliktområder. Han tar også for seg de nye skillelinjer som ny teknologi setter opp - mellom de som har og de som ikke har, mellom de som behersker og de som beherskes. «Noen får mer makt i sine hender. Andre får et nytt hinder å klatre over;» skriver han blant annet.

Et eget kapittel er viet informasjonskrigføring. Infokrigen er en kamp om data, oversikt og sammenheng. Troppeforflytninger, slagkraft, kommandolinjer, overvåkning av utviklingen på slagmarken - alt dette og mer blir viktige brikker i krigsspillet. «USA har tatt ledelsen i utviklingen av disse nye strategiene,» skriver forfatteren.

Dersom Krøvel hadde skrevet boka i dag, ville han ventelig gitt plass til den amerikanske løgnen i forbindelse med feilbombinga av sivile mål i Kosovo. En amerikansk pilot besluttet å bombe en kolonne traktorer fylt opp med kvinner og barn på tross av at en britisk kollega hadde advart ham kort tid i forveien: Nato var iferd med å offentliggjøre historien, men så satte amerikanske generaler foten ned. I stedet ble journalistene presentert noe som foregav å være lydbåndopptak av pilotens beskrivelse av hva som hadde skjedd.

Denne løgnen ble avslørt. Slik sett har muligens vestlige journalister blitt mer kritiske, mer mistenksomme overfor alliert «informasjon» i slike situasjoner. Man kan alltids håpe.

Krøvel mener at den digitale revolusjonen har forsynt ryggsekkjournalisten med nye midler som gir henne fortrinn i forhold til reporterne fra de store, rike mediene. Internett og moderne, komprimert datautstyr gjør det mulig å få tak i informasjon uten å ha styrtrike TV-stasjoner eller pressebyråer i ryggen.

Boka er velskrevet og underholdende. Vi vet fra før at Krøvel er en oppegående journalist - hans reportasjer i Adresseavisen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad fra konfliktene i Chiapas, Øst-Timor, Kurdistan, Nicaragua - og andre steder - bærer bud om det. Han er også en idealist på vegne av sin profesjon: «Idealistene er et aldri så lite håp mot storkapitalen. Kanskje er de vårt beste håp for pressefrihet for andre enn de som har råd til å kjøpe seg en plass i mediebildet.»

Muligens er det noe i det.

TEKST: TORE OKSHOLEN