- Eg tykkjer det er topp å vera kvinne ved NTNU.

Randi Holmestad, post.doc i fysikk (t.v.); Catharina Davies, fyrsteamanuensis i biofysikk; Mari-Ann Einarsrud, professor i uorganisk kjemi, og Lisa Lorentzen, professor i matematikk, har alle opplevd å bli teke godt i mot av det teknologiske fagmiljøet og har fått mykje støtte på den akademiske karrierestigen.

Det er Lisa Lorentzen (55), professor i matematikk, som seier dette. Rundt henne sit Randi Holmestad (31), post.doc i fysikk; Catharina Davies (42), fyrsteamanuensis i biofysikk og Mari-Ann Einarsrud (38), professor i uorganisk kjemi, som alle nikkar samtykkjande. Alle har opplevd å bli teke godt i mot av fagmiljøa, og har fått mykje støtte på den akademiske karrierestigen. 

- Som éi av få kvinner i eit fagmiljø synest du betre, og det er lettare å markera seg, bli kjent og bli høyrt, hevdar Lorentzen. 

- Sjølvsagt var det vanskeleg å kvalifisera seg til ein fast vitskapleg stilling, men det var felles for både menn og kvinner. Når ein fyrst har kome inn i systemet er det ingen problem å hevda seg viss ein vil, anten ein er mann eller kvinne. Som kvinne er det faktisk ekstra motiverande å vera den fyrste kvinna som gjer «ditt og datt». I tillegg blir det viktig å lykkast fordi ein fryktar at somme vil generalisera: «Dersom ho gjer det dårleg, er det fordi ho er kvinne.», seier Lorentzen. 

Studentflukt til industri

Mari-Ann Einarsrud meiner det er viktig å rektrutera yngre, dyktige kvinner. 

- Ja, for slik stoda er no forsvinn alle til godt betalte jobbar i industrien, påpeiker Catharina Davies. Ho har opplevd det som eit stort problem at få - det gjeld både gutar og jenter - vil satsa på ei karriere i akademia. 

- Til det er nok løna for dårleg, seier Davies. Ho viser til det på fysikk skal lysast ut om lag 20 stillingar det komande tiåret. 

- Her der det viktig å få inn kvinner. Davis peikar også på eit anna moment: 

- På grunn av kjønnskvoteringsregelen med at det skal vera minst 40 prosent kvinner i administrative fora, er det mange kvinner som blir pålagt verv. Sjølv har eg det siste året sagt nei til å ta på meg noko verv fordi eg må prioritera å koma vidare i systemet. 

- Sidan det er så få kvinner i vitskaplege stillingar, er det viktig å rettleia kvinner slik at dei vél dei verva med størst påverknadskrav, seier Einarsrud som sit i sin andre periode i Kollegiet ved NTNU. 

Husmor og forskar

Lisa Lorentzen venta med den akademiske karriera til ho var 40 år. Til då hadde ho vore husmor for mann og fire barn. 

- Eg er veldig glad for at eg både har fått vera husmor og akademikar. Begge deler er fint på kvar sin måte. 

Catharina Davies venta til etter doktorgraden med å bli mor. Ho har fått tre barn medan ho har arbeidd ved NTNU. 

- Mange av dei kvinnelege hovudfagsstudentane og stipendiatane har opplevd det som positivt å sjå at rettleiar kan kombinera akademisk karriere med å bli mor, seier Davies. Randi Holmestad, som frå hausten av er tilsett som fyrsteamanuensis, skal no byrja i pst.doc.-stillinga att etter svangerskapspermisjon. Nå er det mannen hennar som skal vera heime med Jonas. Davies meiner det har skjedd ei mentalitetsendring også blant fedre: 

- Det er stadig fleire menn som tek eit sterkare ansvar for barn. 

- Mykje har endra seg i det siste, påpeikar Holmestad. 

- Ja, når eg skal gje råd til yngre kvinner i dag, veit dei det frå før. På mi tid krevde det meir å tora. Det verkar ikkje å vera noko problem no, seier Lorentzen. Også Einarsrud synest å ha sett ei endring blant kvinnelege stipendiatar. 

- No er det heilt sjølvsagt å ta ein doktorgrad. 
    
Les også: Mannsbastionen NTNU
Les også: Langt igjen til likestilling