Hvem er universitetet for? En nylig diskusjon om forholdet mellom administrativt ansatte og vitenskapelig personale kunne av enkelte bli oppfattet som om de siste mente at universitetet er for dem. I siste nummer av Under Dusken hevdes det i lederspalten at universitetet primært er for studentene. La oss løfte blikket litt. Det er samfunnet som investerer i universitetene, for at de skal ivareta visse oppgaver. For det første er det behov for velutdannede kandidater innenfor profesjoner som sivilingeniører, leger, lærere, psykologer, arkitekter, osv. I tillegg trenger vi -for et velfungerende samfunn - dyktige og kunnskapsrike mennesker innenfor alle områder for menneskers tenkning og aktivitet.

For det andre forventer samfunnet en kunnskapsproduksjon ved forskning, samt ivaretagelse av kunnskap og kunnskapsformidling, via samlinger og eksternrettet aktivitet. Vi har en opplagt oppgave i forskning rettet mot behov av stor betydning for landet, som marin forskning, forskning og formidling om vår historie, eldres levekår osv. Men universitetene har også en innovativ og kritisk funksjon, nemlig å reise nye problemstillinger og stille nye spørsmål. Denne funksjonen til universitetene har gitt de virkelig store framskritt i vår forståelse av den fysiske verden, innsikt i mennesker og samfunn. Vi kan bare tenke på kunnskap om elektrisitet, om bakterier, kritikk av politiske og sosiale systemer. Bruk av denne kunnskapen har gitt oss det samfunn vi har i dag.

Så derfor, NTNU er her hovedsakelig verken for studenter, lærere eller teknisk/administrativt ansatte. Vår viktigste oppgave ligger utenfor oss selv, men det er ikke til hinder for at vi har et givende og inspirerende arbeids- eller studiemiljø, om vi nå tilhører den ene eller den andre gruppen. Tvertimot, det har en verdi i seg selv, og det vil gjøre oss bedre i stand til å utføre den overordnede oppgaven.