Morgendagens universitet: Hva er et universitet? En instans som produserer universitetsgrader. Men hva er det egentlig? Det fins mange svar. Noen er ventelig bedre enn andre. NTNU er midt inne i en omorganiseringsprosess som ingen ennå overskuer rekkevidden av. I hvilken retning bør det bevege seg? 

Muligens er det til inspirasjon å se på hvordan andre gjør det. Universitetsavisa skal med ujevne mellomrom vende tilbake til dette. Vi begynner i Oxford, som hadde sin første utenlandsstudent i 1190. Universitetsavisas gjestereporter er Andreas Hilmo Teig, som studerer ved St Peter's College dette året. 
 

Universitet på vandring gjennom historien

«City of dreaming spires» kalles universitetsbyen Oxford gjerne. De drømmende spirene er kapell, haller og bibliotek iuniversitetets 39 colleges som strekker seg opp fra den ellers så provinsielle handelsbyen ved Themsens bredd. Er det kunnskapens Elysium de strekker seg mot, eller peker de nesene mot sky i akademisk arroganse?

Den enkleste måten å «komme opp» til Oxford på i dag, er med buss fra London. The Oxford Tube har avgang hvert tolvte minutt, og når den krysser elva langs den gamle reiseruta inn til sentrum av byen, tårner Magdalen College over trafikken nedenfor i stolt middelalderpositur. Det var her guttekoret sang fra tårnet ved soloppgang for C.S. Lewis i filmen Shadowlands, og morgenen 1. mai finner årlig våryre studenter ut at elvevannet under broen ser for forlokkende ut til at de vil bli værende oppe på brokaret. Det ender som oftest med knall og fall og en kjøretur i sykebil. 

Tilreisende spør ofte hvor de kan finne universitetet. Svaret er at så snart du setter foten i Oxford, er universitetet rundt deg på alle kanter. Ikke bare i bygninger, men i parker, gater, butikker. 

Men følger man strømmen av studenter gjennom byen, finner man universitetet. Ikke i en eller to campuser, men spredt rundt i alle kriker og kroker. Det er et mangehodet troll, både fysisk og politisk, og makt og ansvar er fordelt på mange typer fora og enheter. Den viktigste distinksjonen går mellom fakultet og college, et skille som er grunnleggende for forståelsen av hvordan studentlivet ? og tilværelsen for de ansatte ellers - arter seg i Oxford. Fakultet er en kjent størrelse for de fleste, så den trenger ikke mye spalteplass. 

Uvant, derimot, er institusjonen college. 

College fra år 1200

For mange er et college en slags høgskole, eller en del av et amerikansk universitet. I Oxford (og Cambridge) betyr college noe annet og unikt. Et college er en selvstendig institusjon innen universitetet. Det har førstehåndsansvar for undervisning og velferd for sine studenter. Oxford har 39 av dem, alle grunnlagt ved kongelig charter fram til vår tid. Som navnet tilsier, vokste de første collegene fram som kollegier av akademikere fra 1200-tallet. Her ble alle typer kunnskap søkt. Det vokste fram et studiemiljø som var modellert etter klostersamfunnet. Senere er fakultetet blitt møtested for de individuelle fagene, men såvel studenter som lærere er fremdeles medlemmer av et college, og finner en type miljø der som er unikt for Oxbridge (Oxford+Cambridge). 

Collegene gjennomfører selv opptak av sine studenter. Gjennom intervjuer avgjør den enkelte faglærer hvilke søkere som er best skikket til å bli tatt opp til studiet. Høyere grads studenter må altså først tas opp av et fakultet, men må like fullt være medlemmer i et college. Et middels stort college har 4-500 studenter, og alle undergraduates har sin tutor ved colleget. Colleget sørger for mat, tak over hodet, bibliotek og velferdsordninger for studentene. Det er basis for en rekke studentaktiviteter, som sportsklubber, musikkforeninger og dramagrupper. 

Det bemerkelsesverdige ved et college er det tverrfaglige samholdet man møter der. I utgangspunktet studeres alle fag ved alle collegene, og sosialt samvær og vennskap oppstår eller begrenses ikke etter faglige skillelinjer. Musikk, økonomisk geografi, genetikk, middelalderlitteratur og religionshistorie lever side om side, og når man møtes til formell middag eller Sunday Brunch i collegets matsal, er det ikke mulig å plassere studenter i en faglig bås. 

Fag kommer i andre rekke også når studentene møtes i sine common rooms. I the Junior Common Room treffes undergraduates for å spille biljard, treffe medstudenter eller feste i helgene. I mitt eget Middle Common Room (for graduates) treffer jeg som regel venner som slapper av med ei avis og en kopp te og kanskje diskuterer matkvaliteten, kryssordet i The Guardian eller lovlordenes siste uttalelse i Pinochet-saken. Her fins sofaer som det er behagelig lett å forsvinne nedi, her har vi utsikt over til køen av undergraduates utenfor matsalen. 

« - ingen steder å gjemme seg»

I et tilfeldig college, utenfor en tilfeldig kontordør i en tilfeldig trappoppgang, står en student og venter. Hun har noen bøker og en liten bunke papirer i hendene, siste ukes pensum og resultatet: et printerferskt essay. Hun lytter til samtalen der inne, venter på å slippe inn til tutoren. Tankene sirkler rundt essayet - og hva vil han si denne uka? Hver universitetslærer i Oxford bruker ukentlig timevis på å gi 'tutorials' til studenter; én eller i høyden et par-tre om gangen. Hver undergraduate har fra en til to ukentlig: timer satt av til diskusjon og undervisning mellom student og lærer (tutor). Studentene leser litteratur anbefalt av tutor, og forbereder så hver uke skriftlige arbeider, det være seg essays eller øvingsoppgaver. Selv skriver jeg et essay på omlag et par tusen ord ukentlig, og i tillegg oversettelsesoppgaver for en annen tutorial. Dette kan være et slit eller en drøm, avhengig av perspektivet. Luksusen ligger i å være student og bli viet en time av din tutors tid hver uke. Utfordringen er å følge opp med eget arbeid; essay-kriser er kjente fenomen som ofte kan ta opp både natt og dag. Som en amerikansk student sa: 

- Det er ingen steder å gjemme seg når man er inne i en tutorial. Har man forsømt skolearbeidet siste uke, kan en times tutorial bli lang og tung. 

For det er ikke nok å lese og pugge ei uke, for så å hoste denne kunnskapen opp igjen. Tutorialen er en samtale over en problemstilling mellom en lærer og en elev. Utfordringen ligger i å være i stand til å analysere og diskutere det man har lest siden sist. Master John Barron (St Peter's) sier tutorial-systemets styrke ligger i at læring (learning) settes over undervisning (teaching). Studentene er som lærlinger som samarbeider med sine tutors, og også studentenes syn verdsettes. Riktignok føler ikke alle studenter seg like respektert av sine tutors, og enkelte føler nok de kommer til kort overfor den faglige autoriteten. Likevel ligger vitenskapelig argumentasjon i tutorialens natur, og det kan hevdes at institusjonen i seg selv påvirker resultatet, selv om lærer og student ikke alltid går like godt i hop. Masteren Barron ga meg dette fyndordet som en oppsummering på Oxfords klassiske syn på universitetsutdanning: «Utdannelsen er hva du har igjen når det du har lært, er glemt.» 

Tutorial-systemet er et unikt undervisningsopplegg som kun finnes i Oxford og Cambridge. For å finne ut hvordan en av tutorene opplever dette systemet, klatret jeg opp trappa i Staircase four og nådde et kontor i andre etasje, med utsikt over hagekvadranten - The Garden Quad - inne på St Peter's. Der inne ble jeg møtt med «Vil du ha en kopp kaffe?» Her var studentbesøk regelen heller enn unntaket. Jeg skulle snakke med Henrietta Leyser, som underviser i historie ved St Peter's College. 

- Selvsagt kan det være vanskelig og frustrerende å undervise i dette systemet. For som tutor i sitt fag har man ansvar for å undervise sine studenter i alt som skal dekkes av de avsluttende eksamenene. Og man skal dekke et bredt fagfelt, hvor store deler vil være områder man mangler ekspertise fra, samtidig som denne ekspertisen kanskje finnes nettopp ved nabocolleget. 

Likevel, Leyser svartmaler ikke situasjonen. Som lærer og som forsker får man et utvidet perspektiv i forhold til faget sitt. Selv har hun bokhyllene fulle av «Medieval Britain» og annen eldre historie, men gir likevel studentene innblikk i moderne tiders historie. 

Øve til kritisk tenkning

- Dessuten fungerer det normalt godt, ettersom tutor ikke er forventet å dra lasset selv. 

Studentene forventes å arbeide på egen hånd, og en viktig oppgave for tutoren er å henvise dem til relevant litteratur, slik at de kan gjøre sine egne refleksjoner. Tutoren skal ikke først og fremst spre faktakunnskap. Dette gjøres like lett i forelesninger. Viktigere er det å øve studentene i kritisk tankegang og konstruktiv diskusjon. Derfor forsvarer Henrietta Leyser tutorialsystemet for det det er verdt, på tross av påstander om at det er langt fra kostnadseffektivt. Den nære kontakten mellom tutor og student, sier Leyser, er intellektuelt fordelaktig, om ikke fordelaktig innsparingsmessig. 

Pliktene som tutor tar tid. Riktignok trengs ikke samme mengde forberedelse som til en times forelesning. Likevel, med omtrent tolv studenter å ta vare på - 1:12 er et normalt forhold mellom antall tutors og studenter - er det ofte vanskelig å sette av tid til forskning i løpet av semesteret. Henrietta Leyser sier hun stort sett kun finner tid til forskning utenomfull term. Til gjengjeld varer de tre semestrene i et akademisk år bare åtte uker hver, og dette gir forskeren Leyser mer tid uten studenter, i tillegg til jevnlige friår eller frisemester. Men Leyser mener en overdreven vektlegging av forskningsproduktivitet blant akademikere kan ha negative effekter, særlig i forhold til jobben som tutor og lærer ved universitetet. De kvaliteter man trenger som en god lærer, er ikke nødvendigvis knyttet til forskningsresultater, hun. 

Det er viktig at universitetene ikke forsømmer sin undervisningsoppgave i kampen for støtte til forskning. Dagens virkelighet gjør at anerkjennelse i det akademiske miljøet er knyttet til forskningsresultater, på tross av at man som en god underviser kan påvirke flere skjebner enn som en god forsker. 

Et gammelt universitet i ei ny tid

«- How many Oxford dons does it take to change a light bulb?

- Change ??»

- Denne vitsen illustrerer en høyst levende og til dels reell forestilling om Universitetet i Oxford. Tradisjonelt, stivbeint, noe gammeldags, og uaffektert av trender i tiden. Riktignok er dette en stereotyp, og akademikerne ved Oxford kan ikke beskyldes for bare å grave seg ned i fortida. Likevel, Oxford beveger seg ikke med raske skritt. 

Dette sier John Barron, som er Master ved St Peter's College. Studentene møter masteren ved slutten av hvert semester, til Master's Collections. Ikledt den svarte kappa som rekker såvidt nedpå låret blir studentene møtt av en smilende og jovial fyr som prater kort om den faglige progresjonen og livet ellers på colleget før han ønsker deg en god ferie. Dette er noe Barron har gjeninnført som master fordi han ønsket å se mer til sine studenter ved St Peter's. 

Fremdeles holdes de tradisjonelle undervisningsmetodene høyt i hevd, og ennå styres universitetet av organer som vokste fram lenge før organisasjonsutviklere gjorde sitt inntog i akademia. Barron sier universitetet i Oxford styres nedenfra og opp. Universitetets øverste styrende organ er Congregation («menigheten»), som består av alle de omkring 3000 akademisk ansatte. Her fattes alle store og prinsipielle beslutninger, og Barron påpeker at dette på mange måter gjør Oxford til et grasrotdemokrati. De 39 collegene drives på lignende vis. Hvert college styres av sitt Governing Body, som består av alle collegets vitenskapelige ansatte og som har siste ord i alle saker, etter at underkomiteer fra Finance committee til Food committee har sagt sitt. Masteren i colleget er ordstyrer i Governing body, men Barron understreker at han selv nesten aldri bruker sin stemme. 

- Jeg ønsker ikke å ta side i kontroversielle saker, sier han, - og er de fleste enige, er jo min stemme unødvendig. 

Studenter uten stemmer

Man kan saktens lure på hvor studentene kommer inn i dette bildet. Svaret er, som man kanskje kunne forestille seg, at de ikke kommer inn i det hele tatt. Iallfall ikke formelt, i form av stemmer. Ingen studenter er å finne i Congregation. Det sendes studentrepresentanter til fakultetsstyrer og Governing bodies, men disse har bare observatørstatus, og kan sendes på gangen i konfidensielle saker. Likevel hevdes det at studentene har innflytelse på driften av sitt college eller fakultet på grunn av behovet for å trekke til seg studenter, og at de ansatte derfor i stor grad låner øre til studentenes meninger. Dette høres kanskje rart ut for de av oss som er oppvokst med studentrepresentasjon i komiteer og råd fra topp til bunn i hierarkiet. Det finnes likevel en viss indre logikk, knyttet til det faktum at studentene selv kan velge college, og at negativ publisitet på dette området kan skade collegets ry blant nye søkere til Oxford. 

En ny økonomisk virkelighet ser imidlertid ut til å tvinge selv gamle, urokkelige Oxford til å bevege på seg. 

- Tony Blairs regjering har strammet livremmen for Oxbridge-universitetene, forteller John Barron. Samtidig som regjeringen støtter opp om tutorialsystemet og ikke ønsker overgang til rimeligere undervisningsformer, vil den minske ubalansen i overføringer til Oxbridge i forhold til de andre universitetene i Storbritannia. Inntil nylig har statskassa betalt college fees for alle britiske studenter for å dekke de ekstra omkostningene som kommer ved å undervise gjennom tutorials. Regjeringen vil senke de samlede overføringene til collegene i Oxford og Cambridge fra 35 millioner pund til omlag 12 millioner pund over en tiårsperiode. I stedet er det fra høsten 1998 innført studieavgift på ett tusen pund per år for undergraduate-studenter ved Oxbridge. På tross av til dels høylydte protester fra studenthold gjennomføres studieavgiften, og samtidig kommer de økonomiske omstillingene også til collegene. Regjeringens planer om endringer i overføringene innebærer nemlig også at øremerkede midler til collegene forsvinner, og det er en utbredt frykt at collegenes posisjon kan bli kraftig svekket til fordel for fakultetene. 

Master Barron, som selv er klassisist, erkjenner også sin frykt for de etterhvert så mektige naturvitenskapsfaktultetene. 

- Innen tekniske og naturvitenskapelige fag undervises det ikke i samme grad gjennom tutorials, og respekten for tutorials som et verdifullt verktøy er desto mindre.