Snøen fyker vannrett i kastene når Emil Spjøtvoll går ut døra på restauranten på Lian.
- Rektor i storm, forsøker han mens han skjermer for det verste med hånda.
- Rektor på glattisen, mumler vi når vi ser han tar et ekstrasteg for å holde balansen...

Men egentlig er det stort sett overskriftskoketteri, både fra rektors og journalistens side. For rektor Emil Spjøtvoll er slett ikke i storm og langt mindre på glattisen. Nå når hans første rektorperiode går inn i sin siste fase, er matematikeren Spjøtvoll hverken særlig omstridt eller kontroversiell. Det er imidlertid en situasjon som kan komme til å forandre seg ? ikke minst når det mye omtale omorganiseringsprosjektet Orgut begynner å materialisere seg. Mellom 50 og 100 millioner kroner skal som kjent spares inn på administrasjonen ved NTNU, midler som skal overføres til universitetets egentlige hovedoppgave, forskning og undervisning. Og dette skal skje i løpet av to-tre år.

Om Emil Spjøtvoll av sine nærmeste arbeidskolleger konsekvent omtales som en hyggelig, oppmerksom og snill mann, kan han også være beintøff. Spjøtvolls tidligere posisjoner som prorektor og rektor ved NTH, ga et politisk overblikk som ikke varslet spesielt florisante tider for universitets-Norge. De faktiske bevilgningene har gått bare en vei - nemlig nedover, og i denne situasjonen mener Spjøtvoll det er tvingende nødvendig at også NTNU gjør noen øvelser på hjemmebane. For at NTNU skal kunne hevde seg i konkurransen om studenter, og ikke minst lærerkrefter, må denne gruppen tilbys økonomiske og materielle vilkår som gjør at det er attraktivt å komme hit. Og når midlene er begrenset, må det en intern omfordeling til. Altså Orgut.

Orgut-prosjektet er meget nært knyttet til Emil Spjøtvoll personlig, og ledere på ulikt nivå ved institusjonen vet at rektor følger deres disposisjoner med argusøyne. Spjøtvolls parole er at hele organisasjonen skal føle et konstant press i retning effektivisering.

- Orgut-prosessen som vi står midt oppe i, er ikke en alminnelig årviss revisjon av organisasjonen. Orgut skal være et gjennomgripende prosjekt som virkelig vil endre ting ved universitetet. Og når Orgut er i mål, skal alle få anledning til å puste ut, i alle fall en stund. Selv om vi må være forberedt på at endringer i organisasjonen blir mer og mer vanlig i årene som kommer. Ingen blir oppsagt som følge av Orgut. Det har vi lovet, og det står vi ved. Men Kollegiet vedtok nettopp en ansettelsesstopp, og det skal være meget gode begrunnelser for at det skal ansettes flere i administrasjonen, også ved naturlig avgang. Det viktigste med Orgut er likevel at prosessen legger et press på oss selv. Et press for at vi skal bli bedre, arbeide smartere og mer rasjonelt.

- Det er fortsatt en betydelig skepsis til Orgut. Mange føler at den nye organiseringen av universitetet ennå ikke har satt seg, at hverdagen er tøff nok med nytt regnskapssystem osv...

- Dette er synspunkter som det er lett å fortstå. Men i dagens økonomiske situasjon har vi egentlig ikke noe valg. Vi kan ikke bare vente på større bevilgninger. For å kunne overleve og styrke fagene trenger vi flere penger. Vi vil fortsatt arbeide for høyere offentlige bevilgninger og samtidig utvikle samarbeidet med næringslivet. Men for at vi skal framstå som troverdige, må vi også gjøre noe hjemmelekse. I dette tilfellet betyr det omfordeling.

- Professor Einar Aas provoserte mange ved å snakke om administrasjonen som «tjenerskapet» ved NTNU. Handler Orgut også om hvem som skal styre universitetet?
- Jeg tror vel kanskje ikke begrepet «tjenerskap» var så velvalgt, og ikke ble det sagt i fullt alvor heller. Men at universitetene eksisterer fordi det skal forskes der og fordi det skal utdannes ungdom der, må det ikke herske noen tvil om. Uten at jeg ønsker å stigmatisere noen grupper, skal ledelsen også ved NTNU sette hensynet til fagene i førersetet.

Rektorvalget

Emil Spjøtvoll har nå tatt fatt på siste-etappen av sin første periode som rektor ved NTNU. Til høsten er det valg igjen, både av rektor, prorektor og kollegium. Om Emil Spjøtvoll stiller til en ny treårsperiode?
- Da jeg gikk på som rektor, hadde jeg en horisont på seks år, altså to perioder. Det er fremdeles min holdning, men en kan ikke utelukke at det kan skje ting i løpet av året, som gjør at det vil være en fordel med et rektorskifte. Dessuten må jeg jo bli foreslått!

- Du har ingen spesielt høy offentlig profil. Og du svarte en gang at de du i første rekke forholdt deg til internt, var dekanene. Du framstår ikke akkurat som noen folkeforfører?
- Nei. Det har nok ganske mye med personligheten min å gjøre. Dessuten tror jeg på rene linjer. For mange uoffisielle kanaler kan skape et uryddig bilde, og jeg bestreber meg på å følge de spillereglene som finnes.

- Men at du har mer uoffisiell omgang med gamle kolleger fra det fordums NTH enn fra andre deler av institusjonen, er vel riktig?
- Til en viss grad. Men det er vel bare naturlig. Når det er sagt, vil jeg legge til at samarbeidet med representanter fra Dragvoll-, Lade- og Rosenborg-miljøene også går fint. Det er forøvrig noe av det som har overrasket - og gledet - meg mest. Jeg var nemlig forberedt på at jeg skulle få oppleve revirtenkning og fraksjoner, i alle fall til en viss grad. I stedet møter jeg positive dekaner som alle er interessert i å dra lasset sammen.

Tyholt Arbeiderlag

På midten av 80-tallet meldte Emil Spjøtvoll seg inn i Arbeiderpartiet - i lokalavdelingen Tyholt Arbeiderlag fordi det var der han bodde på den tida. Noen ivrig deltaker på medlemsmøtene kan han knapt sies å ha vært, ettersom han mener å kunne telle antallet møter han deltok på på én hånd. Med en alminnelig familiebakgrunn fra ordinære kår på Kyrksæterøra var det å melde seg inn i Arbeiderpartiet kanskje ikke så veldig oppsiktsvekkende, men én grunn var helt utslagsgivende. En grunn på tre bokstaver:
- Gro. Jeg syntes hun representerte en demokratisering av Arbeiderpartiet i tillegg til at hun var (og er) drivende dyktig. Fra at beslutningene ble tatt i små lukkede rom «hvor noen av oss» hadde snakket sammen, fikk hun beslutningsprosessene fram i lyset. Dessuten fikk hun en del hardkjør fordi hun var kvinne på den tida. Jeg ønsket å markere min støtte til henne og meldte meg derfor inn der jeg bodde.

- I dag legger vi merke til at stadig flere vitenskapsmenn og -kvinner uttaler seg om ymse samfunnspørsmål som ligger langt fra deres fagområde. Er det rimelig at en professor kan uttale seg om fremmede spørsmål med større tyngde enn en rørlegger?

- Jeg har ingen spesiell tiltro til folk med professortitler i slike sammenhenger. Jeg synes for eksempel at forskere godt kunne gjort det klart når de uttaler seg som fagperson eller når de gjør det som privatperson. Dessuten kan forskjellige fagpersoner på samme område ha ulike oppfatninger i ett og samme spørsmål. Det er nok å nevne klimapolitikken som et eksempel. Og det behøver ikke være unaturlig. Det er blant annet et spørsmål om verdier og holdninger og om hva man ønsker å legge vekt på.

- Du har i flere år hatt kontakt med stortingspolitikere og departementer. Kontakten og kommunikasjonen virker bra. Likevel taper høyere utdanning på budsjettene?
- Politikerene skal prioritere. Det er deres jobb. Så får vi gjøre vår. Nemlig å legge fram så riktige og objektive analyser av den virkeligheten vi kjenner som mulig. Vi kan for eksempel ikke si at universitetet er i krise eller at vi opplever nød. Det vil være å overdrive. Og at politikerne har mange vanskelige avveininger å gjøre, er det ingen tvil om. Mange gode formål står i kø, og utdanning er ett av dem. Samtidig må jo de fleste være enig i at det er en skam at eldre ikke får enerom på sykehjemmene om de ønsker det. Jeg misunner ikke politikerne.

Praten rundt kafébordet på Lian dreier seg ikke bare om universitetet. Men forsøket på å lokke fram ukjente sider av rektorens sivile liv faller til stengrunn. Traving i marka og andre utskeielser av ikke-akademisk art er ikke mulig å spore. æ- Jeg har luket nok nepe-åkre i unge dager, sier han kort.

Tror på NTNU

Bøker vil han derimot snakke om. Dag Solstad og Milan Kundera står høyt på lista over skjønnlitterære forfattere. Og biografien om filosofen og agnostikeren Bertrand Russel som fikk en datter som ble misjonær, falt i smak.
- Sånt liker jeg. Slike paradokser fascinerer meg, smiler Spjøtvoll.

Men det blir mest Orgut og NTNU, det må innrømmes. For det er det han vil snakke om. Om fagene, om studentene. Og om det han mener er NTNUs enestående utgangspunkt med teknologi og samfunnsvitenskap innenfor fire vegger, så å si.
- Jeg tviler ikke på at vi kan se lyst på framtida. Om vi nå greier å fullføre Orgut-prosjektet, vil vi også framstå overfor omverdenen som mer tilpasningsdyktige og offensive enn om slike reformer hadde blitt tvunget på oss. Dessuten er det svært viktig å legge vekt på at vi har sterke selvstendige fagmiljøer, fagmiljøer som vi fortsatt skal arbeide for å gjøre sterke. Ikke minst er det viktig for Gløshaugen-miljøene at disiplinene forblir i tet, at fagene ikke blir utvannet. Skal vi bli sterke på tverrfaglighet, forutsetter det nemlig sterke disipliner som evner å samarbeide. Derfor må vi styrke SV- og HF-miljøene med større satsing på hovedfag. Bare slik kan vi hevde oss, også på den internasjonale arena. Om Orgut-prosjektet lykkes, vil vi ha alle forutsetninger for suksess. Det gjelder å holde trykket oppe.

Sier Emil Spjøtvoll mens snøstormen raser utenfor.
- Det skal tas tusenvis av beslutninger på alle nivå i denne prosessen. Ikke alle føler den samme entusiasme som du. Og med et press om forandringer, nye rutiner, nye avtaler og nye effektiviseringstiltak kan det fort skje feil i den store organisasjonen.
- Ja, det innser jeg . Men en slalåmløper som vet at han taper to hundredels sekund i starten, kan ikke ergre seg over det nedover resten av løypa. Da mister han konsentrasjonen, og hele løpet er spolert. Det går ikke an å se på snøen som falt i fjor. Sier Spjøtvoll mens vi begge ser betuttet på snøstormen som raser utenfor vinduet. Og tenker at vi får nok med den snøen som kommer....