Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Nyttår med
gullfisk og båltenning

23. mars 2000

Iran feirer i disse dager nyttår. Det nye året er 1379. Feiringen er spekket med symboler og ritualer - men ikke fra islam. Innholdet i feiringen skriver seg hovedsakelig fra den gammelpersiske religionen zoroastrismen, stiftet av Zarathustra.

Under den sortkledde overflaten er iransk kultur spekket med fargerik symbolbruk og kulturutfoldelse. Nyttårsfeiringen viser et konsentrat av nettopp dette: På denne tiden hvert år finner man baljer med myldrende gullfisker til salgs i de iranske gater. Millioner av iranere sørger for å skaffe seg en gullfisk til hver familie dagen før nyttår - noe som for mange symboliserer det motsatte av det man gjerne forbinder med et strengt regime; nemlig liv og glede.

Hopper over bålet

Gullfisk på nyttårsbordet er like viktig for iranere som juletreet er for oss. Gullfisk selges hos grønnsaks handlerne i Iran.

Feiringen av det nye året starter faktisk noen kvelder før selve nyttårsaften - med at det tennes bål i gatene. Både voksne, barn, slektninger og venner deltar i bålritualet i Teheran. De tar fart og hopper over flammene. Henvendt til bålet synger de en strofe på persisk, som betyr: «Rødheten din til meg, gulheten min til deg». Rødhet symboliserer friskhet, i tråd med at blodet man er avhengig av, er rødt. Gulhet står for sykdom, og ved å hoppe over bålet bytter man dermed bort sykdom med god helse. Dette er også en årsak til at det er ufint å gi bort gule blomster i iransk kultur. Bålene tennes for å markere at lysere tider er i vente.

Denne tradisjonen er før-islamsk og stammer fra den gammelpersiske religionsstifteren Zarathustra, som levde for snart 3 000 år siden. Ilden er et sentralt element i religionen, og symboliserer hovedsakelig renhet. I Zarathustra-templene finner man - også i dag - en ild som holdes kontinuerlig i live.

I det øyeblikk det gamle året går over i det nye, gjør fisken en markant helomvending i bollen sin.

Under feiringen kan man treffe på skikkelser med svartmalte ansikter, som ringler med bjeller. Dette er også en «overlevning» fra Zarathustra-tiden. I gammel tid var nemlig deres oppgave å holde liv i den hellige ilden. Ved å oppholde seg nær bålet, ble de svarte av sot i ansiktene. Bjellene ringlet de med for å annonsere starten på det nye året. Dagens svartmalte gjøglere bryter iransk lov, siden gjøgleri forbindes med lettsindighet, noe som kan lede til ugudelighet. Men på linje med båltenningen er denne tradisjonen av så stor betydning for folk flest at patruljerende politi kan ha problemer med å argumentere bort denne gleden.

I Iran starter man det nye året når våren tar til og nytt liv skapes, ikke midtvinters slik vår tradisjon er. Det nye iranske året er 1379. Islam, som er den yngste av verdensreligionene, startet sin tidsregning i år 622 e. Kr. da profeten Mohammad utvandret til Medina.

Gullfisk på bordet

Gullfisk på et vakkert dekorert nyttårsbord er like viktig for iranere som juletreet er for oss. Det heter seg at i det øyeblikk det gamle året går over i det nye, gjør fisken en markant helomvending i bollen sin.

Nyttårsbordet er dekket med mer symbolikk; det skal inneholde syv skåler med ulikt innhold. Hos min vertsfamilie var skålene fylt med: plantet gress som symboliserer nytt liv, mynter for på symbolsk vis å sikre fremtiden, og nøtter som er harde utenpå, men myke inni - slik menneskene ofte må være. De fire siste skålene inneholdt epler, hvitløk, et rødt krydder og eddik. Før alkoholforbudet kom med islam, var det vin - en viktig ingrediens i gammelpersisk kultur - og ikke eddik, i den siste skålen.

Hva man fyller de syv skålene med, kan imidlertid variere noe. Likeså tolkningene av symbolene. Men innholdet i skålene må begynne på s (på persisk), og vesentlige sider ved livet skal være representert gjennom symbolikken. Vakre vårblomster og et speil med to lys hører også med til nyttårsbordet, samt den hellige skrift, som i dagens Iran hovedsakelig er Koranen.

Jul og nyttår

Den iranske nyttårsfeiringen kan sammenliknes med vår julefeiring, i den forstand at det er den store og gledesfylte feiringen i løpet av året. Dessuten utveksler man gaver på iransk nyttårsaften, slik vi gjør på julaften. Det vil si, ikke helt på samme måte, for i iransk kultur har man tatt avstand fra den materielle overflodsbølgen som etter hvert er blitt en viktig side ved vår kultur. Den vestlige kulturs bruk-og-kast-mentalitet er noe man også fra offentlighetens side forkaster i Iran, spesielt etter Revolusjonen i 1979. Man hevder at materiell fokus er usunt for menneskene og jorden. En gave til hver er nok. Med et kyss på hvert kinn ønsker man hverandre godt nytt år.

Som hos oss er det også tradisjon at man besøker familie og venner under den tretten dager lange feiringen, men alder har stor betydning i iransk kultur; de eldste vises respekt ved at man besøker dem først.

Den trettende dagen

På den trettende og siste dagen av feiringen kastes gresset fra nyttårsbordet, enten i en elv eller ut på gaten. Unge og ugifte jenter knytter gjerne en knute på gresstråene for at det på magisk vis skal dukke opp en ektemann i det kommende år.

På denne dagen reiser mange av Teherans beboere til ett av de mange vakkert anlagte parkanleggene i byen. Blant sprutende vannfontener nytes iskrem eller bagetter fra medbrakte piknik-kurver. Jenter og gutter sparker ofte fotball i parkene - jentene godt tildekket med lang frakk og sjal over håret.

Som et punktum for feiringen, spiser man grønne salatblader som dyppes i sur eller søt eddik. Fornyelse og friskhet er nemlig et fremtredende aspekt ved iransk kultur, og i dette symbolske grønt-måltidet ligger det et ønske om et friskt og fornyende liv i det kommende år.