NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes 

Teknisk ansvarlig: 
Erik Prytz Reitan

 
Svartlamon og kampen for billige boliger 

Jeg var for et par måneder siden med i en debatt i Studentradioen om det manglende engasjementet blant studenter og unge for tida. Jeg var der som representant for Svartlamon Beboerforening, og kunne ikke annet enn å være litt uenig i problemstillinga - i Svartlamonsaken hadde vi jo opplevd det motsatte! Vi hadde sett med egne øyne hvordan et folkelig press kunne snu et steilt bystyre, å få det til å punge ut med 24 millioner for å løse en årelang konflikt. 

For de som følger dårlig med: Beboerne på Svartlamon i Trondheim har ført en årelang kamp mot rivningskåte politikerne, en kamp som startet med husokkupasjoner i begynnelsen av nittitallet. Allerede fra starten har beboerne måttet gjøre det motsatte av hva Trondheim kommune har fortalt dem. En stor del av husene er bebodd som følge av husokkupasjoner, og oppussinga av husene har i stor grad blitt gjort av beboerne sjøl. Trondheim kommune har vist en skrikende mangel på vilje til å vedlikeholde de over hundre år gamle husene, de har gitt mer eller mindre blaffen i området. 

Dette har slått begge veier. På den ene sida har husene forfalt mer enn nødvendig, på den andre sida har det skapt et samhold som er helt unikt i sentrumsnære boområder i Norge. Beboerne har befunnet seg mellom barken og veden; en kommune som ikke bryr seg, har også gitt beboerne frihet til å skape sitt eget sammensveisede miljø. Ingenting virker mer samlende enn en felles fiende. 

Bystyret gikk altså i fjor høst med på å kjøpe ut en utbyggingstrengende bilforretning fra området for 24 millioner kroner. Dette var en seier mot absolutt alle odds. Alle tidligere avstemninger om å omregulere Svartlamon til boligområde hadde gått feil vei. Mot beboerne sto en konstellasjon av næringsliv, rivningskåte politikere på høyresida, muligens krydret med en aldri så liten dose frimureri. En slagkraftig og tilsynelatende uslåelig kombinasjon sto opp mot vanlige mennesker uten økonomiske ressurser eller en slagkraftig organisasjon i ryggen. 

Men et eller annet gjorde at vi ikke ga opp og flyttet ut når vi fikk beskjed om det av Trondheim kommune. Et eller annet gjorde at beboere i hundre år gamle trehus hevet seg opp til et nivå som krevde profesjonell lobbyisme, medietaktikk og opinionspåvirkning. 

Det får være opp til sosiologer, historikere og andre forskere å skrive bøker om hva det var som gjorde at vi ikke ga opp denne kampen. Det kan være det sammensveisede miljøet som skapte den fandenivoldske innstillinga, det kan være et udiskutabelt behov for å bo billig osv. 

Men én ting er sikkert: Vi hadde opinionen på vår side. Norfakta gjennomførte våren 1998 en spørreundersøkelse om saken i Trondheim, som viste at bare 15 prosent av Trondheims befolkning ville ha industri istedenfor hus i området. 

Et annet tall verdt å merke seg ved denne undersøkelsen var at hele 75 prosent av de spurte under tretti ønsket boliger istedenfor industri. Her finner vi blant annet flertallet av studentene. 

Ett av hovedargumentene til beboerne på Svartlamon har da også vært å påpeke viktigheten av lavkostnadsboliger. Enhver by trenger boliger med lav standard. Bare på denne måten er det mulig å ha et stort nok antall mennesker med fritid nok til å engasjere seg i andre ting enn å tjene penger til husleia. 

På Svartlamon har de fleste deltidsjobber eller studerer. Vi trenger ikke å jobbe livet av oss for å dekke de månedlige utgiftene - husleia ligger for de fleste mellom 500 og 1000 kroner. Dette frigjør tid til aktiviteter som ikke nødvendigvis må innbringe penger. 

Hadde en hatt flere tusen lavstandardboliger i Trondheim ville et stort antall unge mennesker, studenter og andre hatt tid til å engasjere seg i kulturelle og politiske aktiviteter. Vi hadde kanskje fått bedre og mer engasjerte studenter - det hadde vært mulig å klare seg uten jobber i tillegg til studielånet. 

For Svartlamons vedkommende krever dette et par ting. Vi trenger et forsknings- og universitetsmiljø som ser Svartlamon som en forsøksbydel for forskjellige boprosjekter, først og fremst lavkostnadsboliger. Svartlamon egner seg også godt til andre prosjekter som f.eks forsøk med økologiske bomåter. 

Og vi trenger den evige mangelvaren: Politikere som er villige til å tenke nytt. Kanskje vi her nede på Svartlamon har klart å banke litt nytenkning inn i enkelte trege hoder der borte i rådhuset. 

    
Jo T. Gaare
medlem av Svartlamon Beboerforening 
og redaktør i magasinet Giljotin