Hva ble Middelalderens trønder syk av? Hvordan forsøkte hun å kurere seg selv? Var sykdom kun en straff fra Gud, eller var det de underjordiske som hadde kastet noe på en?

Disse spørsmålene tumler medisinerstudent Kristine Pape med i sin hovedfagsoppgave «Sykdomsoppfatninger og
helbredere i Middelalderens Trondheim.»

Hvilke sykdommer hadde folk?

Kopper er en epidemisk sykdom som antas å ha vært utbredt i Middelalderens Trondheim. Det var antakelig kopperepidemier i Norge både i 1359-60 og i 1379. En av skulpturene i Nidarosdomen oktogon, laget på 1200-tallet, er tradisjonelt sagt å forestille en mann med kopparr .

Lepra, eller spedalskhet, var en sykdom som trolig preget middelaldersamfunnet sterkt. Man vet at det fantes spedalske i Trondheim, både blant fastboende og pilegrimer. Skulpturen nevnt ovenfor kan også være av en spedalsk, muligens en pilegrim som kom til Trondheim for å bli helbredet. Lepra er i motsetning til farsottene en kronisk sykdom, med store konsekvenser for dem som ble rammet.

Svartedauden er den av farsottene som herjet verst, i Norge, som i Europa forøvrig. Den kom til Norge i 1349-50, men rammet også ved gjentatte mindre epidemier i hundreårene etter. Man regner med at svartedauden nådde Trondheim i løpet av høsten 1349. Oktober ble pestmåneden framfor noen. Ifølge islandske annaler døde alle så nær som en, av kannikene ved domkapitlet.

Parasittsykdommene florerte trolig i Trondheim på denne tida. Situasjonen var antakelig som den er i enkelte 3.verden-land i dag. Dårlige bo- og sanitærforhold og mangelfull koking, steking og vasking av mat var faktorer som favoriserte smitte fra avføringsprodukter, såkalt fekal-oral smitte. Fra latrinene i Erkebispegården, fra rundt år 1500, har undersøkelser nylig påvist egg fra to viktige arter av rundorm. Beboerne i Erkebispegården var altså infiserte med slike innvollsparasitter. Tatt i betraktning at disse menneskene representerte samfunnets overklasse, gir dette også et inntrykk av forholdene i resten av byen.

Skjørbuk er en sykdom som skyldes ekstrem vitamin C-mangel. Kostholdet i Middelalderens Trondheim var ensformig, og forholdene lå til rette for at skjørbuk og andre mangelsykdommer kunne florere. En islandsk biskop ved navn Laurentius skal etter sigende ha fått denne sykdommen under sitt fangenskap i Trondheim rundt år 1300. Man vet ikke i hvilken grad Trondheims innbyggere var angrepet av denne sykdommen, men en undersøkelse av 800 lik fra denne tida ved et kloster i Danmark, viser at rundt 15 prosent led av skjørbuk. Likevel tyder ting på at forholdene var noe bedre i Trondheim: Mange hadde tørket kvann og molter tilgjengelig året rundt, som forøvrig sitatet ovenfor viser.

Rakitt er en annen mangelsykdom. Den skyldes mangel på vitamin D og var sannsynligvis utbredt. Den kan lett sees på skjeletter, ettersom den fører til deformiteter.

Ergotisme, eller meldrøyeforgiftning, var også utbredt i Middelalderens Europa. Meldrøye er en snylteplante som lever på rugkorn, og var nok vanligst i de kornrike Opplandsfylkene.

Giktsykdommer i form av slitasje og revmatiske lidelser har nok vært hyppig utbredt. Skjelettene fra folkebibliotekstomta, som er undersøkt, viser til dels kraftige tegn på slitasje, særlig hos kvinner. Fukt, kulde og hardt fysisk arbeid kunne gjøre sitt til å forverre tilstanden - Trondheim fortoner seg i dag som noe nær en meteorologisk krigssone, og forholdene antas knapt å ha vært stort bedre for 700 år siden.

Epilepsi er en av nåtidas sykdommer som også florerte i Middelalderen. Lidelsen vare muligens hyppigere den gang, på grunn av både dårligere fødselsomsorg og få behandlingsmuligheter, og omtales i en rekke skriftlige kilder. Epilepsi er nevnt i lovene som både gyldig grunn til opphevelse av ekteskapet og som en sykdom man måtte beskytte seg mot ved salg av treller. I Passio Olavi omtales en kvinne som tydeligvis led av epilepsi: «ho vart reint ifrå seg, velte seg og froda; kroppen vart mest som livlaus, skifte leter og var fæl å sjå.»

Sykdom og lovverk

At sykdom var gyldig fraværsgrunn fra jobb og samfunnsplikter av ulike slag, er ikke noe som først kom med vår tids Arbeidsmiljølov. Bjarkøyretten refererer til dette, og uttaler at enhver borger hadde rett til fri, ikke bare om han selv var syk, men også for å pleie nære slektninger. Sykdom var allestedsnærværende i folks liv, skriver Pape, og var noe man tok hensyn til når lovene skulle skrives.

Epilepsi er den sykdom som nevnes oftest i Middelalderens lovsamlinger. I henhold til Frostatingslova måtte man garantere for at trellene man solgte, ikke fikk epilepsi i løpet av de kommende ni år. Andre skilsmisselover oppgir epilepsi som skilsmissegrunn. «Alt dette tyder på at sykdommen må ha vært velkjent og fryktet, og at man også anså den som en uhelbredelig, kronisk tilstand,» skriver Pape.

Hvordan ble man frisk?

Kristine Pape skiller mellom tre ulike måter å betrakte sykdom på i Middelalderen. Behandlingsformene varierte i tråd med disse oppfatningene: Om sykdom var en straff fra Gud; om det var vetter og underjordiske som kastet den på en; om det skyldtes naturlige årsaker.

Sykdom I: Guds straff

Oppfatningen av sykdom som straff for synd har sitt utgangspunkt i Det gamle testamentet. Adam og Eva ble fristet til å bryte løftet sitt til Gud, og som straff for deres synd brakte Gud lidelsen inn i verden. Svartedauden var trolig en sykdom som passet godt inn i et slikt bilde. Det gjaldt å skaffe den syke en sjelelege som kunne forordne syndenes forlatelse før det var for sent. Slik sett kan sykdom oppfattes som en prøvelse Gud sender for å fremme fromhetens sak: Andres lidelser kunne bli til et middel for egen frelse ved at man gjennom å hjelpe den syke kommer nærmere Gud. Således oppsto de første hospitaler i Trondheim i tilknytning til kirkene, framfor alt Nidarosdomen. Allerede på slutten av 1100-tallet fantes det et hospital i byen. I 1277 ble Nidaros Kirkes Spital grunnlagt.

Sykdommen epilepsi passer godt som illustrasjon på de ulike betraktningsmåtene. Ifølge den religiøse tilnærmingsformen ? slik den uttrykkes i Passio Olavi ? kunne epilepsi være en straff fra Gud fordi man hadde vært ulydig.

Helgenene var viktige personasjer i kampen mot sykdommer. Ved bønner til bestemte helgener kunne man gjøre seg håp om å bli kvitt spesifikke sykdommer: Her følger listen over hvilke helgener som bisto mot hvilke lidelser:

Sankt Blasius halsonde

Sankt Denis syfilis og
hodepine

Sankta Margaret fødsel

Sankt Rochus/

Sankt Sebastian pest

Sankta Apollonia tannpine

Sankt Jørgen lepra

Sankta Lucia øyen-
sykdommer

Sankta Katharina talebesvær

Sankt Antonius ergotisme

Sykdom II: De underjordiskes hevn

Folkelige sykdomsoppfatninger rommer i utgangspunktet alt som ikke er vitenskapelig, eller nevnt i religiøse tekster.

Middelaldermennesket levde i en virkelighet gjennomsyret av ånder, over- og underjordiske; vetter, alver og gjenferd. Noen av disse vesene var gode, andre onde. Sykdom og ulykke var gjerne et tegn på at noen var krenket, og ville hevne seg. En rekke lidelser hadde navn som reflekterte denne opprinnelsen: Elveblest er en plage som alvene blåser på en. Underjordiske kunne bli fornærmet dersom man tisset eller helte ut varmt vann på marken. Trevettene kunne ta seg nær av at man felte treet deres. Trollfolkene, vanlige mennesker som stod i forbindelse med overmaktene, kunne også påføre sykdom som hevn, enten på egne vegne eller på oppdrag fra andre mennesker.

Epilepsi ble ofte benevnt som «fang:» Det var sykdomsvetter som hadde fanget den syke.

Ved å bestemme sykdommens årsak kunne man altså finne fram til en egnet behandling. Dersom sykdommen var påført gjennom magi eller trolldom, var det også naturlig å bruke magi som motmiddel. Slik sett blir legekunsten en form for anvendt trollskap. Siden de som hadde makt til å påføre sykdom, dermed også måtte antas å oppheve trolldommen, var det naturlig å oppsøke hekser og trollmenn.

Kristine Pape poengterer at der ikke eksisterte noe klart skille mellom kristne og folkelige sykdomsoppfatninger. Ikke minst gjorde folks manglende leseevne sitt til en slikt sammenblanding. Begge synsmåtene har til felles at helbredelse er noe som skjer i form av krefter utenfor mennesket.

Sykdom III: Ubalanse i kroppsvæskene

I Europa representerte opprettelsen av Salernoskolen et første systematisk forsøk på å introdusere en mer vitenskapelig synsmåte på sykdom. I bunnen av dette nye bildet lå Hippokrates' teori om de fire kroppsvæskene, som igjen har sitt utspring i de fire elementene ?ild, luft, jord og vann. Kroppsvæskene var blod, svart galle, gul galle og slim. Så lenge væskene var i balanse, var man ved god helse. Hva slags sykdom man fikk, var avhengig av hvilken væske det var for mye av. Epilepsi skyldtes ifølge denne betraktningsmåten for mye av kroppsvæsken slim, som blokkerte luftforbindelsen mellom hodet og kroppen, og når luften trykket på fra hodet oppstod krampene.

Kroppsvæskene ble også kombinert med to egenskaper i dimensjonene kald?varm og tørr-våt. Et dårlig regulert liv med for mye mat, drikke, hete, kulde eller trening var ikke bra for helsa. Vær, årstid, luft og stjernekonstellasjoner var faktorer som også kunne forstyrre kroppens balanse.

Behandlingen gikk ut på å tilføre medisiner med de motsatte egenskaper for å gjenvinne balansen. Sykdommer hvor man tenkte seg et overskudd av slim (hoste, verk i hode, ører, øyne eller ødem) var våte og kalde og ble best behandlet med «tørre og hete» medikamenter, som for eksempel hvitløk. Andre vanlige behandlingsmetoder var årelating, laksativer, diett og væsketilførsel.

Men Middelalderens «vitenskapelige» medisin holdt tidvis et noe tvilsomt nivå. Når man studerer skriftlige kilder fra denne tida, er det ofte vanskelig å skille vitenskap fra ren overtro, skriver Kristine Pape. Et eksempel er troen på steiners legende evner. At steiner kunne helbrede, på lik linje med urter, var en utbredt forestilling. Således skulle ametyst hjelpe mot drukkenskap; bergkrystall mot skabb; topas mot galskap; mens jaspis etter sigende stoppet blod.

Ifølge Sturlunga skal det rundt 1250 ha bodd en mann i Trondheim, «Knut Jarl i Nidaros,» som hadde kunnskap om slike steiner.