- Det blir stadig flere fattige i Europa, men de fleste er ikke fattige over lang tid, sier forskningsleder Lutz Leisering ved Universitetet i Bremen. Samfunnsdebatten om fattigdom er dominert av flere seiglivede myter.

Det påstås fra ulikt hold at vi er i ferd med å få en permanent underklasse i en rekke europeiske land. Langtidsarbeidsledige; folk som lever permanent på trygd og som har lite håp om å komme seg inn i arbeidslivet; familier der fattigdommen går i arv. Spesielt gjelder dette innvandrere fra andre verdensdeler, som ikke integreres i de samfunn de er kommet til. Etableres det en form for «3. verden-ghettoer» i vestlige land?

Lutz Leisering er forskningsleder ved Universitetet i Bremen. Han forsker på fattigdom i Europa, og har et samarbeid gående med Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Leisering mener forestillingen om en permanent underklasse langt på vei er en myte.

-Når det gjelder innvandrere, kan man nok til en viss grad snakke om permanent fattigdom. Men det generelle inntrykket er en viss «mobilitet» blant de fattige. Nye grupper faller ned blant de fattige, mens andre igjen karrer seg ut av den. Her snakker jeg i første rekke om Tyskland, men inntrykket bekreftes i andre europeiske land, sier Leisering.

Utrygg middelklasse

Det totale antall fattige i Europa øker, og fortsetter å øke. Men andelen «langtidsfattige» er konstant. Denne konstellasjonen skyldes at deler av middelklassen nå synes å være mer utsatt, sier Leisering. De økende forskjellene mellom rike og fattige, de økende økonomiske problemene, berører dem i stadig større grad. Middelklassen som gruppe rammes av økende sosial usikkerhet.

? Men vi må selvfølgelig ikke glemme at her er ulikhetene store. I Norge har dere en svært lav ledighet for tida, mens i Tyskland er arbeidsløsheten på 13 prosent nå ? i det tidligere DDR er den på 20 prosent, sier Leidering.

Hva fattigdom er, kan defineres på flere måter. Én definisjon er de som har en inntekt på under halvparten av gjennomsnittet. En annen er å si at fattige er de som mottare sosialstønad. Leidering benytter sistnevnte som arbeidsdefinisjon i sitt fattigdomsprosjekt.

- Voksende uttrygghet i middelklassen: Kan dette føre til økende sosial uro?

- Jeg tror ikke det. Nyfattige fra middelklassen lever ikke sammen i nedkjørte bydeler. Middelklassefattigdommen er isolert, individualisert. Slike nyfattige slår seg ikke sammen for å gjøre opprør -muligens med unntak når det gjelder Frankrike.

Leisering forteller at støtten til ytterliggående partier på høyresida i Tyskland er på retur, og har vært det gjennom de siste 20 årene. Men samtidig øker den politisk motiverte volden, spesielt i tidligere Øst-Tyskland. Dette er først og fremst et ungdomsproblem, mener Leisering: Og det er et problem som henger sammen med DDRs overgang til å bli et liberalt, kapitalistisk samfunn.

- Sammenhengen mellom fattigdom og arbeidsledighet på den ene sida og støtte til politisk ekstremisme på den andre, er ikke så enkelt og direkte. I Tyskland kan det se ut som om mange av de høyreekstreme er i arbeid. De lever slik sett et noenlunde stabilt liv, sier Leisering. Han minner dessuten om at Storbritannia, som har mange som lever i hva Leisering karakteriserer som rå fattigdom, likevel ikke opplever opprør fra disse gruppene.

Lutz Leisering tviler på at det vil være mulig å utrydde fattigdommen fra vestlige samfunn. Selv i økonomiske oppgangstider fins det mange fattige: Det kan virke som om de blir brukt som en slags buffer i den økonomiske utviklingen.

- Men det kan se ut som om pendelen er i ferd med å snu i disse dager, fra en liberalistisk «la det skure»-holdning og tilbake til økt sosialt ansvar. Muligens ser vi en økende bevissthet om at velferdsstaten er nødvendig, spesielt i den pågående prosessen mot økt globalisering, hvor de nasjonale sosiale sikkerhetsordningene er av vital betydning for alminnelige folks trygghet, sier Lutz Leisering.

Myter om fattigdom

- Forestillingen om at vi har en betydelig gruppe av vedvarende fattige i Norge er en myte, sier professor Bjørn Hvinden ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

Han mener at politikeres og medienes behandling av fattigdomstemaet for en vesentlig del er basert på falske forestillinger.

I virkeligheten er det hele tida en betydelig bevegelse inn og ut av den delen av befolkningen som har dårlig råd.

- Når vi jevnlig ser Dagbla'-oppslag om at 150-200 000 lever på sosialhjelp her i landet, kan man få inntrykk av at vi har en permanent underklasse som utgjør 4-5 prosent av befolkningen. Men virkeligheten er annerledes. I 1996 mottok for eksempel vel 150 000 personer økonomisk sosialhjelp i løpet av året. I gjennomsnitt var hver person «inne» i systemet i drøye fem måneder. Bare 16 000 var sosialhjelpsmottakere gjennom hele 1996. For de flestes vedkommende fungerte sosialhjelpen som en kortsiktig krisehjelp i en akutt fase: Denne støtten fikk de inntil de kom over krisa og kunne begynne å forsørge seg selv igjen, sier professor Hvinden.

Dermed punkteres også en annen myte: - Forestillingen om at folk blir hengende i systemet fordi sosialvesenet syr puter under armene deres og de mister lysten til å forsørge seg selv, er ikke riktig. Det er en oppfatning som synes å være populær blant talsmenn for Fremskrittspartiet, at folk heller mottar sosialhjelp framfor å greie seg på egen hånd, sier Hvinden.

- Det er ikke én årsak til at folk fortsetter som mottakere av sosialhjelp over lengre tid, poengterer Hvinden. For eksempel er det en del som mottar gradert uførepensjon fra folketrygden. Trygdemyndighetene har ment at de har en «restarbeidsevne» som de kunne forventes å utnytte. Om de f.eks. er 75 prosent uføretrygdet, er det meningen at de skal tjene resten selv gjennom eget arbeid. Mange greier ikke dette. Dermed er de henvist til sosialkontoret for å få supplerende sosialhjelp. De figurerer da som sosialhjelpsmottakere selv om de i realiteten er trygdede. I 1996 var det vel en tredjedel av mottakerne av sosialhjelp, som hadde trygd som sin viktigste kilde til livsopphold.

«Svingdørsklienter»

- Blant sosialhjelpsmottakerne finner vi også dem som kalles «svingdørsklienter». De er innom sosialkontoret med jevne mellomrom: De kan ha gått på arbeidsmarkedstiltak eller vært i jobb en stund. Så er tiltaket eller jobben slutt eller det skjærer det seg på annen måte, og de er tilbake på sosialhjelp. Nye tiltak settes i verk, de får seg ny jobb, så faller de kanskje ut igjen, for eksempel på grunn av forverring av kroniske plager eller tilbakefall. Alternativet for mange av disse menneskene er å leve av trygd på permanent basis. Men det er bedre, både for dem selv og for det offentlige, at de greier seg selv i noen perioder og i andre perioder trenger sosialhjelp, enn at de parkeres permanent på trygd, sier professor Hvinden.

Det samme resonnementet gjelder for sykefraværet i arbeidslivet, mener sosiologiprofessoren: Sykefraværet har vært på vei opp igjen i det siste par årene. NHO og andre er raskt på banen og uttrykker villig sin bekymring over utviklingen.

Nye grupper av folk med dårligere helse er til dels lokket, til dels dyttet, ut i arbeidslivet på nittitallet. Samfunnsøkonomisk kan det være lønnsomt. Men da må man også akseptere at sykefraværet øker - med mindre kun de med perfekt helse skal ha lov til å arbeide, sier Bjørn Hvinden.