Under ovenstående overskrift brukes det, i Dagbladet av 19. februar 1998, spalteplass på en måte som kan oppfattes som en generell insinuasjon om uredelig adferd fra NTNU-personell som f.eks har bistilling ved Sintef. En professor ved NTNU, Elen Roaldset, fremstår i artikkelen som sannhetsvitne for oppslaget og fremmer utsagn som «at dette har vært et problem fram til i dag», og at «dette må det ryddes opp i».

Artikkelen tyder på at det er et alminnelig behov for informasjon om de faktiske forhold i sakens anledning.

For undervisnings- og forskerstillinger ved NTNU benyttes ofte ansettelser i bistilling som normalt er 20 prosent av full stilling. Disse ansatte har vanligvis full stilling hos en annen arbeidsgiver. På tilsvarende vilkår har naturligvis også arbeidstagere i disse stillingskategoriene, i full stilling ved NTNU, legitim adgang til å inneha bistillinger, f.eks ved Sintef, eller hos andre. Det arbeidsomfang det her dreier seg om ? 370 timer pr.år ? kan ved gjeldende avtaler eventuelt «flekse» inn i den ordinære daglige arbeidstid, under forutsetning av at det gjøres slik at det ikke går ut over arbeidet i hovedstillingen. ~ «flekse» mer enn 20 prosent i deler av året, og mindre enn 20 prosent i andre deler, er naturligvis helt i tråd med intensjonen ved ordningen.

For en rekke fageksperter ved NTNU kan markedsverdien av 370 arbeidstimer være vesentlig høyere enn den tilbudte årslønn for full stilling innenfor det aktuelle fagområdet ved NTNU. Av dette faktum kan vi trekke flere konklusjoner:

Lønningene ved NTNU, innenfor en rekke fagområder, er helt i utakt med samfunnet utenfor.

Uten mulighet for bistilling ved Sintef, eller tilsvarende ordninger, ville det temmelig sikkert være tynt besatt med fageksperter innenfor flere fagområder ved NTNU.

Det er naturligvis helt legitimt for ansatte ved NTNU å ha et eget registrert firma, hvor man eventuelt kan selge f.eks 370 eksperttimer i oppdragsmarkedet.

Skal NTNU greie å opprettholde en god faglig aktivitet i fremtiden, innenfor en rekke fagområder som er av vital betydning for den materielle verdiskapning i landet, da er det nå et presserende behov for at alle aktører i denne sammenheng har en virkelighetsnær tilnærming til det aktuelle tema.

Til den aktuelle sak, og under de foreliggende omstendigheter, har jeg personlig den klare oppfatning at både NTNU, Sintef og det norske samfunn er bedre tjent med at NTNU-ansatte har bistillinger ved Sintef, enn at de finner det tjenlig å etablere egne firma. Følgelig bør alle aktører ha en realistisk, positiv og aktiv holdning til de aktuelle samarbeidsrelasjoner mellom NTNU og Sintef på alle plan.