8. mars, Dragvoll:
Prat er bra, men praksis må vi også
ha
Med bøkene Fittstim, Råtekst og Matriark ble
det plutselig kult å være feminist. Feminisme ble
populær mediaunderholdning. Nå etterlyses praksis.
- Det kom som et sjokk på oss, sa Vivian Berg i Kvinnefronten
på debattmøtet 8.mars på Dragvoll. Hun siktet
til høstens feminismebølge. Mediadebatten som fulgte
i kjølvannet av Råtekst og Matriark dreide seg om
hva den nye feminismen egentlig består i, og hvilken funksjon
disse subjektive kvinnehistoriene kan ha.
"Fra prat til praksis?" var tittelen på debattmøtet
Senter for kvinne- og kjønnsforskning arrangerte. I tillegg
til Vivian Berg, stilte Jentealliansen opp sammen med innlederne
Margunn Grønn, Råtekst-skribent og Cathrine Sandnes,
en av redaktørene av Matriark.
Økt bevissthet
Begge hovedinnlederne poengterte at nyfeminismen som har oppstått
med bøkene Råtekst og Matriark, ikke er et brudd
med 70-tallsfeminismen.
- Det er de samme usexige kvinnekampsakene vi har på dagsordenen.
Vi jobber i forlengelsen av det våre mødre har gjort
før oss, sa Sandnes. Hun minnet oss på kontantstøtten
og vår "likestillingsminister" Valgerd Svarstad
Haugland som gode grunner for å fortsette kvinnekampen.
Sandnes mente at man med bøkene som kom i høst,
fikk en økt kjønnsbevissthet og at bølgen
som har oppstått, er viktig for jenter og kvinner som er
nybegynnere i feministisk tenkning.
Et bevis på den økte bevisstheten er Ane Bjøru
Fjeldsæter fra Jentealliansen som stilte opp i paneldebatten.
Sammen med en rekke unge jenter i Trondheim jobber hun med å
bevisstgjøre unge jenter. Fanesak: Skjønnhetstyranniet.
Høye forventninger
Margunn Grønn påpekte at den kritikken som Råtekst,
og kanskje også til dels Matriark fikk, kom som en konsekvens
av de store forventningene man hadde til bøkene.
- Vi ble kritisert for noe vi ikke pretenderte å være,
sa Grønn, med adresse til de som håpet på et
politisk feminist-manifest. Hun påpekte at nyfeminismen
tar utgangspunkt i individet og den enkeltes kvinne-erfaring,
og at Råtekst speiler en individualisert feminisme som ikke
nødvendigvis samles under parolene. Grønn påpekte
at hennes prosjekt slett ikke er politisk.
I debatten som fulgte ble det fokusert på at alt er politikk,
og at det ikke er en motsetning å være individuelt
orientert og samtidig kunne handle kollektivt. Flere påpekte
at det individuelle og det kollektive henger sammen: For å
kunne velge fritt søker man å være individer
som ikke styres av strukturell forskjellsbehandling i samfunnet
– og for å oppnå dette må man handle kollektivt.
Felles prosjekt
Med tittelen "Fra prat til praksis?" lå det
en viss forventning om at praten og debattene som har pågått
i media i høst, nå skulle få sin nødvendige
konsekvens: handling. Cathrine Sandnes mente nettopp at noe av
det viktigste man kan kjempe for er økonomisk frihet, tilstrekkelig
nok til at man kan velge noe annet enn kontantstøtteordningen
– som av mange blir sett på som et tilbakeskritt for likestillingen.
For å sikre seg mot slike gufs fra fortiden, må man
altså øke bevisstheten for kjønnstenkning
og likestilling. Sandnes tok derfor til ordet for fortsatt prat
og problematisering av begreper. Hun mente også at man bør
unngå de gamle slagordene som ekskluderer halvparten av
befolkningen.
- Kvinnekamp er et begrep som signaliserer at man ikke har felles
interesser med det annet kjønn, sa Sandnes som innrømmet
at 90-tallsfeminismen kanskje vil bli karakterisert som post-moderne
tåkeprat av de yngre.
Og selv om praten som Senter for kvinne- og kjønnsforskning
arrangerte, avlet enda mer prat, ser det ut til at en del av den
nye feministiske bølgen også rommer praksis: Årets
8. mars-tog hadde mange unge sympatisører.
|