Bach gjorde det. Beethoven gjorde det. Mozart var et råskinn på området, og Händel var aldeles ustyrlig. Så hvorfor sluttet man plutselig å improvisere i den vestlige kunstmusikken midt i forrige århundre? Det er ett av mange spørsmål som det søkes svar på i prosjektet «Improvisasjon i tverrfaglig lys».

Prosjektleder Bjørn Alterhaug improviserer sammen med grunnfagsstudent Eirin Bendigtsen. Foto: Erik Prytz Reitan

«Øyeblikkets kunst» har en lang og ærerik tradisjon i europeisk kunstmusikk. En tradisjon som gikk ubrutt fra oldtiden til romantikken, og som fortsatt lever videre i beste velgående i omtrent alle andre lands musikkkulturer - enten du er komponist eller utøver eller begge deler. Men som altså i den klassiske, europeiske musikken forsvant en gang rundt 1850. Hvorfor? 
- Vi tror det kan ha å gjøre med en maskinmodelltenkning som oppsto med den industrielle revolusjon. Da fikk vi et mer pyramidalt samfunn hvor kravet til spesialiserte ferdigheter økte og hvor rommet for det personlige uttrykk ikke lenger hadde noen naturlig plass. Dermed forsvant improvisasjonen fra musikerutdanningen, og har siden vært betraktet med stor skepsis i kunstmusikken - som jo har formet våre utdanningsinstitusjoner i over hundre år. 
Det sier Bjørn Alterhaug, førsteamanuensis ved Musikkvitenskapelig institutt. Nå vil han - og mange andre - se nærmere på improvisasjonen og dens vesen. Ikke bare i forhold til musikken, men også når det gjelder design, bevegelse og billedkunst. 

Alltid til stede

Hva som skjedde på 1850-tallet, og hvorfor det gikk som det gikk, får du vite mer om hvis du går på gjesteforelesning på Dragvoll den 12. mars. Da vil cand.mus. Halfdan Bleken forelese om temaet, og forelesningen er det andre åpne arrangementet til prosjektet «Improvisasjon i tverrfaglig lys». Prosjektet, som Alterhaug leder, er ett av de som fikk støtte i første tildelingsrunde fra NTNUs program for tverrfaglig forskning, og vil etter hvert inkludere både musikkvitere, økologer, pedagoger, psykologer, sosiologer, antropologer, medisinere, språkvitere, produktdesignere, filosofer og fotballspillere. Og kanskje enda flere også. Improvisasjon er i seg selv dypt allmennmenneskelig og er alltid til stede der mennesker møtes - og ikke minst der mennesker skaper noe. 
- Vi improviserer jo hele tida, alle sammen, og har gjort det siden tidenes morgen. Men det er viktig å understreke at improvisasjon i denne sammenheng ikke må forstås som en selvnytende spontanideologi, men som et humanistisk prosjekt, basert på kunnskap, ferdigheter og refleksjon. En læring som bare baserer seg på rene reproduksjonsteknikker, og som ikke gir rom for improvisasjon og feiling, gir imidlertid kreativiteten magre kår. Dette har blitt et problem for hele skolesystemet, mener Alterhaug. 

Sammenbrudd uten noter

Han har selv vært jazzmusiker og pedagog hele sitt voksne liv, og tilhører rent musikalsk en tradisjon der improvisasjonen alltid har hatt sin naturlige og nødvendige plass. Han ble derfor ganske overrasket da han opplevde at flinke studenter - etter at improvisasjon i 1994 ble satt på pensum i musikkvitenskap - omtrent fikk sammenbrudd når de fikk beskjed om å spille uten noter. - Da slo det meg: Hva er det som skjer når en dyktig musiker, som har spilt i 10-15 år, går rett inn i en eksistensiell krise når han eller hun blir bedt om å skape noe selv, uten noter? Noter er da tross alt ikke annet enn noen prikker på et papir… 
Alterhaug er ikke i tvil om at du som musiker må skjerpe sansene betraktelig når du improviserer. Du må være mer årvåken, mer lydhør, og ta i bruk hele spekteret av ditt kunstneriske potensial. Og at det blir bedre musikk av det, er han heller ikke i tvil om. Bedre spilt og mer levende tolket. 
Nå er faktisk improvisasjonen langsomt på vei inn igjen i musikkopplæringa. Det står sånn sett kanskje dårligere til på andre fagområder, og Alterhaug håper med dette prosjektet på noen fruktbare koplinger mellom flere fag. 

Bedre læringsmiljøer

Fordi improvisasjon alltid er til stede der mennesker møtes, griper den direkte inn i det hverdagslige så vel som i spørsmål av eksistensiell og erkjennelsesmessig karakter. Improvisasjon er derfor ett av de få praksis/kunnskaps/erfaringsområder som alle kulturer deler - og som kan belyses fra nesten ethvert tenkelig faglig ståsted. Med andre ord: det perfekte NTNU-prosjekt. Så har det også allerede utløpere til mange av NTNUs  fagmiljøer og til utdanningsinstitusjoner i Sverige, England, Afrika og USA. 
Hva som vil skje i løpet av disse tre årene prosjektet skal løpe, er for tidlig å si. Men ett av hovedmålene er å belyse samspillet mellom intellekt og emosjon i ulike kontekster, og finne ut noe om hvordan menneskets skapende evner best kan utvikles. Man vil lete etter nye innfallsvinkler og erfaringer omkring selvinnsikt, årvåkenhet, sosial kompetanse og forståelse av «de andre». 
- Disse studiene bør i hvert fall kunne føre til utvikling av en del nytt pedagogisk materiale med tanke på å fremme bedre miljøer for læring og personlig vekst, sier Bjørn Alterhaug.