NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Professor Arnulf Kolstad beretter her om sitt møte med flyktningen Peter Emmanuel fra Rwanda. Og om hvordan Peters fortelling og identitet trekkes i tvil til tross for overveldende dokumentasjon. Kolstad spør også om norske akademikere og universitetsansatte er seg sitt ansvar bevisst når kampen står om et menneskes liv eller død. Ett svart menneske, vel å merke.
 
Flyktningen fra Rwanda

For snart fire år siden kom det en ung gjeter- og gårdsgutt til Norge. Han het Peter Emmanuel og var fra Rwanda.


Flyktningestrøm fra Rwanda i 1995. Foto: Scanpix

Han var 25 år, hadde fire års skolegang, snakket Ikinyarwanda, og litt engelsk. På Fornebu ble han tatt imot av en representant fra Asker & Bærum Politikammer ettersom han søkte om hjelp og beskyttelse mot forfølgelse i sitt hjemland. Han hadde flyktet fra Rwanda på grunn av borgerkrigen mellom tutsier og hutuer. Faren hans var hutu, moren tutsi og familien hadde ikke støtte noe sted. Da krigen brøt ut i Rwanda i oktober 1990, flyktet familien til Uganda. Der satt de i en flyktningeleir fram til begynnelsen av 1993. Uganda ville ikke ha dem lenger, og styresmaktene i Rwanda sa at de trygt kunne reise tilbake. «Det var fred i landet.» Moren til Peter døde i flyktningeleiren, mens faren og broren reiste tilbake til gården de hadde i Nyagara, i Rwanda, et tutsidominert område. Kort tid etter ble både faren og broren drept nede ved elva som rant forbi gården. Peter Emmanuel ble tatt samtidig, torturert, men sluppet fri fordi han fikk sagt at moren var tutsi. 

Ugandisk pass

Det var livsfarlig for Peter å være i Rwanda på den tida, ettersom tutsiene drepte tilfeldig alle som ikke var rene tutsier. Også styresmaktene ville ha fatt i hutuene. Flere av Peters venner ble drept i dette tidsrommet. 

I 1995 traff Peter igjen sin ugandiske fars kamerat i Rwanda. Denne vennen kjente faren fra før krigen brøt ut i Rwanda. Peter fortalte at han følte seg truet på livet og at han ville forsøke å flykte til Uganda. Farens venn sa det var en dårlig løsning fordi rwandere ble returnert til Rwanda så snart de ble oppdaget i Uganda. Farens venn skulle finne et bedre alternativ. Og søndag den 13. august 1995 fikk Peter et ugandisk pass, samt flybillett til Norge av farens kamerat, med beskjed om at så snart han kom til Norge skulle han ta kontakt med myndighetene, forklare situasjonen og fortelle hvor fryktelig han har hatt det, og at hele familien hans er utryddet. Norge var et sivilisert og fredelig land der folk forsto å hjelpe dem som var i nød, sa vennen, og Peter Emmanuel trodde det var sant. 

Det var det representanten for Asker & Bærum politikammer fikk høre på Fornebu da Peter kom den 15. august 1995. Det samme fortalte han da han ble avhørt i Sandvika av Politikammeret den 26. August 1995. Og det samme har han fortalt til alle som er interessert i en svart afrikaners skjebne i Norge på slutten av 1990-årene. 

Stemplet som løgner

Problemet for Peter Emmanuel har vært, og er fremdeles, at «myndighetene» ikke tror på historien hans. De tror han lyver. De har stemplet ham som en skitten løgner. Politiet og Utlendingsdirektoratet og Justisministeren påstår at han er en annen enn den han utgir seg for. De har tatt fra ham den identiteten som er hans, og forsøkt å gi ham en annen. Det er slik norske myndigheter i praksis viser sin hjelpsomhet overfor forfulgte og torturerte svarte afrikanere som har klart å flykte for å redde livet. 

Myndighetene har ett trumfkort i sin påstand om at Peter Emmanuel ikke er den rwander han utgir seg for, nemlig det ugandiske passet som familiens venn, kjøpmannen i Ruanda, hadde skaffet ham. Det er til gjengjeld det eneste «bevis» de har for at han er en annen enn den han utgir seg for. Og norske myndigheter tror ikke det er mulig å skaffe seg ugandisk, såkalt gyldig pass, på ulovlig måte. Men de har antagelig aldri undersøkt om det skulle være mulig. For da ville de oppdaget at det er ingen kunst. Selv jeg er blitt tilbudt gyldig ugandisk pass! 

I tillit til at norske myndigheter behandlet mennesker i nød på en skikkelig og anstendig måte, og fordi han selv er en bunn hederlig person, ødela ikke Peter Emmanuel sitt ugandiske pass under flyreisen til Norge, slik andre har gjort. Han la fram passet på Fornebu og fortalte sin historie, som altså ingen myndighetsperson tror på. Han har ugandisk pass og derfor må han være ugander! 

Med justisministerens velsignelse

Da jeg møtte Peter Emmanuel like før jul i 1996, altså for drøyt to år siden, var jeg ikke overbevist om at han var en løgner. Det kunne være at vi her faktisk sto overfor en svart afrikaner som snakket sant. Tro det eller ei. At han var den gjeter- og gårdsgutten uten særlig skolegang fra Nyagara i Rwanda. Og at han hadde sett faren og broren bli drept av tutsiene like nedenfor gården og selv klart å unnslipe døden temmelig mirakuløst. Kanskje snakket han sant da han fortalte at vennen hadde sagt han måtte reise til Norge for der var myndighetene så forståelsesfulle og menneskene så hyggelige. Jeg så faktisk ikke helt bort fra det. 

Jeg tror til og med jeg kan si at jeg ville interessert meg for Peter Emmanuel selv om han hadde vært hvit. Jeg tror jeg også da jeg hadde forsøkt å hjelpe et ungt menneske som hadde sett faren og broren bli drept, som hadde mistet alt han hadde av familie, som ikke hadde noen i hele verden han kunne føle tilhørighet til. Som hadde blitt skuffet, men ikke motløs av å møte myndighetene i et land han hadde hatt så store forventninger til. De hadde tatt fra ham identiteten hans, sagt at han var en annen, men ikke klart å knekke ham helt. 

Men hvordan bevise at en afrikaner er den han utgir seg for å være? Er det mulig å avgjøre i det hele tatt om en svart snakker sant? Norske myndigheter hadde gitt opp med en gang, pekt på passet og et par perifere detaljer de hadde misforstått i hans politiforklaring. Han er åpenbart en alminnelig svart løgner, ut med ham, første fly til Uganda. Han er jo ugander ifølge gyldig pass. Slik tenker et effektivt norsk utlendingsbyråkrati i våre dager, og med den kristne justisministerens fulle velsignelse. 

Bevisopptak

Men jeg var altså ikke overbevist, og mente det måtte være mulig å avgjøre om Peter virkelig var fra Nyagara i Rwanda. Derfor arrangerte jeg en test der Peter Emmanuel skulle snakke på sin egen dialekt og fortelle om oppveksten og livet i Nyagara, om maten de spiste, dåpsritualer, fester de hadde, om ordtak de brukte, kort sagt alle de små ting som kan avsløre hvor et menneske hører hjemme. Dessuten kunne det også gjennomføres skikkelig dialektanalyser for å finne ut hvilket område av Afrika han kom fra. Dialektforskere er flinke til denslags i dag. Jeg må også innrømme at jeg hadde tillit til at innvandringsmyndighetene var interessert i denne dokumentasjonen, og ville bruke den for med større sikkerhet å kunne foreta en avgjørelse i Peters sak. For vi hadde vel ikke en offentlig administrasjon som ikke var interessert i å få fram sannheten? Jeg mente til og med at myndighetene sjøl burde ha foretatt en slik kulturbakgrunns- og språkverifisering når hjelpeløse mennesker kommer til hit landet for å søke beskyttelse fra borgerkrigsområder, og det var tvil om deres identitet. Og at det ikke var en oppgave for tilfeldige privatpersoner. 

 «Bevisopptak» ble foretatt på mitt initiativ. Blant annet var dialektforskere fra NTNU med for at det skulle foregå på en betryggende måte. Samtalene ble tatt opp på bånd, og litt på video. Ettersom det er få rwandere i Norge, inviterte jeg en kvinne (tutsi) fra København for å samtale med Peter Emmanuel, og alt de sa ble festet til tapen. Denne kvinnen, som ikke kjente Peter på forhånd, men som kjente området han kom fra, var overhodet ikke tvil: Peter Emmanuel måtte være den han utga seg for. Han var ingen løgner. Han hadde detaljert kjennskap til seder, skikker, ordtak, osv. fra det området i Rwanda han hadde sagt at han hørte hjemme i. Hun skrev en erklæring om dette, og alt materiale, lydbånd og video, ble sendt til Justisministeren og UDI. 

Rungende taushet

Jeg regnet alvorlig talt med at saken nå ville komme i et nytt lys. Jeg trodde som sagt at denslags dokumentasjon måtte interessere norske myndigheter i et tvilstilfelle, og at de i hvert fall ville ta bryet med selv å få lydbåndoptakene gjennomgått av eksperter, hvis de ikke trodde på den skriftlige dokumentasjonen fra rwanderen som hadde hørt hva Peter Emmanuel sa. 

Verken Utlendingsdirektoratet eller Justisdepartementet har til dags dato, over ett år etter at dokumentasjonen er oversendt, gitt noen tilbakemelding som tyder på at lydbåndene er blitt analysert eller hørt på av eksperter på afrikansk språk og kultur. Myndigheten har opptrådt som om denne tape- og videodokumentasjonen ikke foreligger, og fortsatt med å si at ettersom Peter Emmanuel har ugandisk pass må han være en løgner. Den eneste innrømmelsen justismyndighetene har kommet med, er å si at det er mulig Peter er født i Rwanda, og de har foreslått at han skal reise til den ugandiske ambassaden i København for å avgjøre nasjonaliteten nærmere! 

De norske myndigheter er altså åpenbart fortsatt i tvil om Petter Emmanuels identitet. Men de vil ikke benytte seg av dokumentasjonen som allerede foreligger i saken. Peter har ved et par anledninger skrevet til justismyndigheten og forklart at han er engstelig for å besøke den ugandiske ambassaden, både fordi han da risikerer å bli ekspedert til Uganda umiddelbart, og fordi ugandiske myndigheter får kjennskap til identiteten til familiens venn som skaffet ham det ugandiske passet illegalt. 

Embetsforsømmelse

Her slutter jeg forsåvidt å fungere som en tilfeldig privatperson, med interesse for andre menneskers ve og vel, og tar på meg rollen som norsk embetsmann, som professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. For nå begynte jeg virkelig å bli betenkt. Hadde vi myndighetspersoner og et embetsverk som ikke var interessert i alle opplysninger i en sak, som altså ikke gjaldt en bagatell, men der det dreide seg om skjebnen til et ungt menneske. Der det bokstavelig talt sto om liv eller død. Ville det embetsverket jeg selv tilhørte, ikke ta hensyn til dokumentasjonen i et tvilstilfelle som dette? Var ikke dette embetsforsømmelse? Hva skulle vi f.eks. med forvaltningsloven, hvis den ikke skulle følges i en sak som dette? 

Jeg tenkte til og med at jeg som norsk borger ikke bare hadde rett til å gjøre offentligheten oppmerksom på dårlig, vilkårlig og utilstrekkelig saksbehandling, men at jeg faktisk hadde en plikt som norsk embetsmann til å gripe inn for at rettferdigheten skulle skje fyldest og sannheten komme fram. Ingen skal finne seg i at samfunnet øver urett overfor sakesløse personer og behandler dem som løgnere, uten at det foreligger gode grunner for det. Vi har alle en rett og plikt til å kikke myndighetene i kortene når vi har en mistanke om at ikke alt er som det burde være. Vi blir til og med oppfordret til det ved festlige anledninger. Og som embetsmenn har vi faktisk en særlig plikt til å reagere når kollegaer begår urett overfor enkeltmennesker og bryter regeler for god saksbehandling. 

Justisministeren har i brev til meg skrevet at Peter Emmanuel «uvisst av hvilken grunn» ikke vil reise til København for å la den ugandiske ambassaden avgjøre hans identitet (som om det ikke kunne gjøres av ambassaden uten at Peter Emmanuel møter fram personlig). 
Det interessante her er at Peter Emmanuel i to skriftlige henvendelser til Justismyndighetene har fortalt hvilke grunner han har for ikke å ville besøke ambassaden. Dette var kjent da Justisministeren skrev sitt brev, og man må spørre om grunner oppgitt av svarte afrikanere ikke gjelder som grunner for hvite, norske justisministere? 

Fratatt identitet

Denne saken handler etter hvert om mer enn en enkel svart flyktnings skjebne. Selv om Peters skjebne fremdeles er den viktigste. Den handler også om norske myndigheters og embetsverks behandling av saker som gjelder fattige, svarte gjetergutter fra den tredje verden, fra land i borgerkrig. Om det skal være mulig å frata dem identiteten på et ytterst tvilsomt grunnlag, stemple dem som løgnere, og i hvert fall rent formelt viktig: ikke ville forholde seg til den dokumentasjonen som foreligger i saken, og som kan risikere at myndighetene må innrømme at det er begått en feil. En feil som rammer et ungt, lovlydig, ærlig menneske som flyktet til Norge for å redde livet. 

Jeg kan ikke si med absolutt sikkerhet at Peter Emmanuel er den han sier han er. Men etter å levd sammen med ham i to år, kan jeg uttale meg med mye større sikkerhet enn en politimann fra Asker og Bærum politikammer, som etter noen timers politiavhør karakteriserer ham som en løgner. Jeg har også gjort mye for å bringe identiteten hans på det rene, for å skape et bedre grunnlag for en riktig avgjørelse i saken. Alt det som hittil har fremkommet, tyder på at Peter Emmanuel er blitt utsatt for en saksbehandling embetsverket og norske myndigheter ikke kan være bekjent av, at avgjørelsen er truffet på feilaktig grunnlag, og at det i dette tilfelle rammer en fattig afrikansk gjetergutt som har mistet alt i sitt hjemland, og sin identitet i Norge.