Målform og eksamensoppgåver
I Universitetsavisa 18. februar skriv både
Svein Sigmond og Jostein K. Grepstad at det er vanskeleg å
skriva på sidemålet. Difor vil dei gjerne fjerna regelen
om at alle eksamensoppgåvene skal liggja føre på
begge målformene.
Hovudmålet mitt er nynorsk. Eg har likevel aldri hatt
problem med å laga parallelle eksamenoppgåver på
bokmål. Det er modig gjort av Sigmond og Grepstad å stå
fram i avisa med problema sine. Her som eg sit, har det vore ein
viss praksis med at folk som ikkje føler seg støe i
begge målformene (t.d. utlendingar og bokmålsbrukarar),
har fått kollegaer til å kika over eksamensoppgåvene
før dei vert leverte til eksamenskontoret. Denne uformelle
ordninga har fungert so fint at me kan tilrå henne uavhengig
av språkkompetanse: Det er utruleg kva sjølv den støaste
språkmeisteren kan få seg til å skriva.
Sigmond har eit viktig poeng når han skriv at dei
uteksaminerte «skal alle kunne fylle jobber hvor det er
vesentlig at de fullt ut forstår henvendelser og
saksdokumenter på begge målformer».
Me som lagar eksamensoppgåvene, må vel ikkje vera
noko dårlegare enn dette, tvert imot bør me vel vera
betre.
No skal me likevel ikkje gløyma at akkurat
eksamenssituasjonen er spesielt stressande for studentane i
forhold til andre situasjonar. Å få oppgåvene på
si eiga målform kan fjerna ein del stress. Her på
Lingvistisk institutt gjeng det historier om bokmålsbrukande
forprøvestudentar som har vore fortvilte på eksamen
fordi dei ikkje fann oppgåvene på bokmål. (Dei
roa seg ned då faglæraren det semesteret gjekk «trøysterunde»
og fortalde dei at denne gongen stod bokmålsoppgåvene
på side 2.)
Sigmund Skogestad skriv i den same avisa om den same saka at det
beste for studentane «er vel nemlig at eksamen gis på
den målform som foreleser har benyttet i forelesningene,
slik at det ikke blir usikkerhet om fagterminologi».
Eg trur ikkje det kan skada å ha oppgåvene på
den andre målforma i tillegg, i tilfelle det finst studentar
som føler seg meir heime der. Sjølv har eg aldri fått
klage på at eg har laga oppåver på bokmål,
men eg har fått klage på at eg har brukt ar-endingar på
hankjønnsorda på tavla. Då kan det vera greitt
for bokmålsbrukarane å få eksamensoppgåver
med er-endingar i staden. Etter mitt syn har faglæraren eit
ansvar for å leggja studiet godt til rette for studentane
ikkje berre under førelesingane, men òg under
eksamen.
Om denne tilrettelegginga tek so mykje tid at Sigmond vel å
kalla det «tullarbeid» og snakkar om å «søle
bort» tid, so er det hans ord. Tilrettelegging tek tid, men
det er tilrettelegging me har faglærarar til. Å vera
faglærar er ikkje ein hobby.
Sigmond meiner at me no har å gjera med eit «nynorskfiendtlig
direktiv» fordi faglæraren (i dette tilfellet Sigmond
sjølv) har språkvanskar, og dermed kan få
nynorsken i rangstrupen.
Frå Aftenposten veit me at nynorskbrukande journalistar
lyt skriva på riksmål. Dei protesterer ikkje på
det, for dei visste då dei byrja i jobben, at no skulle dei
skriva på sidemål og vel so det. Eg kan ikkje sjå
at dette på noko vis har skada riksmålet. Når me
skriv i embets medfør, må me alle retta oss etter dei
reglane som gjeld jobben vår.
Dermed kan eg heller ikkje sjå at det kan skada noka av målformene
at den offisielle statusen deira kjem til uttrykk ved at dei vert
brukte. I Noreg er begge målformene offisielle skriftformer.
Skulle me då ikkje sjå dette ved at det offentlege er
pålagt å bruka begge målformene? I motsetnad til
i Aftenposten kan ein jo i staten jamvel få lov til å
bruka hovumålet sitt òg, og ikkje berre sidemålet.
Jardar Eggesbø
Abrahamsen
stipendiat, Lingvistisk institutt
|