Sintef-B ordningen er praktisk og populær for de som benytter seg av den, men den hjelper til med å skjule et problem som er nokså alvorlig for universitetet som helhet. På mitt institutt med 50 ansatte har vi et ordinært budsjett med 89% lønnsandel og 11% driftsandel. Når nødvendige driftsutgifter som telefon, kopiering og tidsskrifter er betalt, er det lite igjen. Selv uten en krone til investeringer ender vi ofte med et betydelig underskudd på instituttets annum. Flere hadde klaget, og kanskje blitt hørt, hvis de fleste ikke hadde hatt en Sintef-B konto som de selv disponerer. NTNU-ansatte som tar på seg arbeid for industrien, får nemlig driftsmidler gjennom Sintef-B. De kan ta permisjon med lønn og reise på oppdrag i inn- og utland som om instituttet hadde god økonomi. Problemet er at ikke alle vil jobbe for industrien. De som heller tar på seg ekstra undervisningsbelastning eller ubetalt forskning/publisering, får ikke egne driftsmidler av det. Deres inntjening (MRB-midlene) går til instituttets annum som betaler lønn og drift for alle. På den måten kan Sintef-B ordningen oppfordre NTNUs vitenskapelige ansatte til å forsyne seg selv og ikke instituttet. Vi er på sultefôring og det bør ikke være slik at bare de som jobber på kjøkkenet, kan spise seg mett.