NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Y-philes

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.


Martin Ystenes

Barn i nød

Tenk deg et barn som blir sperret inn i en institusjon i ti år, og som har et handikap som gjør at det ikke forstår sin egen situasjon. Det er tilsynelatende ingen ting feil med barnet, og i begynnelsen går alt bra. Men så kommer
«Hva skal du gjøre i
mellomtida? Putte barnet i kjøleskapet?»

problemene, barnet blir fortvilet, hater seg selv og får ingen hjelp. Foreldrene skjønner ingen ting, bare at barnet virker trassig og ute av stand til å lære. De prøver å ta det opp med institusjonens ledelse, men får vite at de ikke har noe å tilby. Prøver de å snakke med andre foreldre, får de beskjed om å jekke seg ned. De oppdager at barnet etter loven faktisk har krav på hjelp, men at kommunen kan får problemer hvis den følger loven - ikke hvis de bryter den.

Jeg snakker om et uvanlig intelligent barn på en norsk skole. I Sveits regner man med at 1/2 prosent av alle skolebarn har alvorlige problemer på grunn av grov understimulering, en understimulering som antakelig ville vært ansett som kriminell hvis barnet hadde vært en hund. 15-40 prosent av barna regnes som «normalt understimulerte». En ny rapport (Dagsavisen, 15. januar 2000) avslørte at Norge var det landet i verden som gjorde minst for evnerike barn, så prosenttallene er neppe bedre hos oss enn i Sveits. Rapporten viste at det var blitt verre med 6-årsreformen, så kanskje er det ikke tilfeldig at debatten om flinke barn dukker opp nå.

Kan dette være noe problem da, å være for intelligent? Vel, tenk deg at du har et barn som i en alder av 4 1/2 år plutselig viser at det kan lese. Avhengig av om det er født tidlig eller sent på året betyr det at det er 2-3 år til barnet skal lære å lese på skolen. Hva skal du gjøre i mellomtiden? Putte barnet i kjøleskapet? Det er ikke få barn dette gjelder, anslagsvis et par tusen skolebarn i Norge, og de er ikke resultat av foreldres overambisjoner. Jeg har truffet foreldre som har oppdaget at deres barn leste da det var tre år og leste bøker om astronomi før det fylte seks. Hadde jeg fått en sånn, hadde jeg flyttet utenlands. I Norge møtes slike barn med hoderisting, samt dårlig skjult skadefryd når det endelig er noe de ikke får til. Høy IQ er en diagnose i norsk skole.

Hva skjer så med disse barna? Noen har problemer i skolen, men kommer seg inn på rett spor etterhvert. Jeg kjenner dyktige professorer som opplagt har hatt en slik utvikling.

Andre går til grunne. Mange potensielle vinnere vil ende opp som regelrette tapere. De har gjerne problemer med å kommunisere med jevnaldrende - skjønner ikke at andre ikke ser verden på samme måte som dem. Faglig sett glir de gjennom skolen, inntil de plutselig møter veggen i form av et problem som ikke løser seg av seg selv. For mange går det galt, for verken de selv, foreldrene eller skolen skjønner hva som skjer.

Overskriften «barn i nød» er tatt fra en formulering i en artikkel om dette problemet i en sveitsisk avis. Artikkelen omhandlet Talenta, den første skolen i Sveits laget for barn med dette handikappet. Slå opp på http://www. talenta.ch, og velg selv om du vil ha bekreftet dine fordommer eller åpnet dine øyne. Jeg tviler på at vi noen gang får se slike skoler i Norge. «Jeg kan bare huske én doktorgrad om evnerike barn ved Universitetet i Oslo», sa professor Asbjørn Birkemo til Dagsavisen.

Og jeg lurer på når vi får se den første som går til sak mot staten for ødelagt liv på grunn av grov understimulering i skolen. Antakelig vil vedkommende tape saken - selv om loven nå faktisk er krystallklar på dette punktet.