NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Rice University i Houston, Texas, er ett av USAs
eliteuniversiteter. Med sine 4 400 studenter er Rice et lite universitet også i norsk målestokk. NTNU har rundt 18 000 studenter. Men Rice satser knallhardt på kvalitet. Opptaksprosedyren er lang og omfattende, og ni av ti søkere avvises. Men faglig dyktighet er ikke nok.

Rice vil ha de beste studentene i landet. Men det vil ikke ha studenter som bare kommer hit for å studere. Det
forventer et aktivt sosialt engasjement.

I forrige nummer av Universitetsavisa rapporterte vi om forskning og undervisning ved Rice. I denne utgaven tar vi for oss studentlivet.

Fra eksellense til sammenbrudd

HOUSTON, TEXAS: 'Blå' er opptatt av hvaler, 'Rød' av trær. Tom vil bare lære mer. På videregående var de nerder. Her treffer de likesinnede. Ingen av dem spør om de har gjort seg fortjent til Rice. Alle spør seg selv: Hva gjør jeg her - egentlig?

Meg Ewald

19 år

Studerer: biologi og engelsk

Betaler: 13 500 US$

Skal bli: marinbiolog

Drømmer om: hvaler

 

Anders Skoe

23 år

Studerer: elektro- og datafag. Skal starte masterprogram, kanskje ved Stanford.

Betaler: Statens lånekasse finansierer

Drømmer om: karriere i næringslivet

 

 

Christine Muller

19 år

Studerer: biologi og Studio Art

Betaler: 3 000 US$ per år

Skal bli: miljøverner, lærer

Drømmer om: trær

 

Lars Husebø, 25 år

Studerer: tar doktorgraden i kjemi

Betaler: doktorgradsstudentene i naturvitenskapelige fag blir betalt for av professorene sine.

Drømmer om:
tjene mye penger

 

Tom Burnett

23 år

Studerer: filosofi

Betaler: 16 000 US$ per år

Skal bli: lærer, inspirator?

Drømmer om: lære mer

I løpet av de siste tre månedene har to studenter tatt livet av seg. Filosofistudent Tom Burnett: - Noen studerer seg til døde.

Vi traff et titalls studenter gjennom uka vår ved Rice University. Bakgrunnen kunne variere en hel del - selv om Rice er privat og dyrt, finner du også studenter med alenemødre og ingen penger her. Stipendordninger tar vare på dem, bare resultatene er gode nok.

Men det fantes en egenskap som man kunne merke hos de fleste: En (ubevisst?) arroganse overfor 'mindre heldige' studenter. De som ikke er så smarte, så heldige, at de får studere ved Rice.

De fleste snakker om sine nervøse sammenbrudd som et dagligdags fenomen. Om eksamenspress, om forventningspress fra familie og fra veiledere. Vi traff to førsteårsstudenter en formiddag. De går for tida under navnene Blå og Rød - etter hårfargene. De heter Meg Ewald og Christine Muller. Vi avbrøt dem i passiar med en intens, ung mann. Det viser seg at han er filosofistudent og heter Tom Burnett.

- Hva vil du med livet ditt?

Tom pleide å bruke fire timer daglig på studier, ved siden av tre timer med forelesninger. I gjennomsnitt.

- Sju timer daglig høres kanskje ikke så forskrekkelig mye ut, men det er snakk om sju timer netto jobbing. Det har sin pris. På ett eller annet tidspunkt spør du deg: Hva har du tenkt å gjøre med resten av livet ditt? Man skal helst ha tid til å tenke på de spørsmålene også. Og dersom du må bruke all ledig tid til å forberede deg til neste prøve, til å jobbe med den neste oppgaven du skal levere ?

Her drukner Toms stemme i rask meningsutveksling de tre studentene i mellom. De snakker om spenningene som høyt lesepress fører med seg. De kommer inn på selvmordene. Om studenter som spiser amfetamin for å holde seg våkne gjennom lange leseøkter. De tre mener likevel at det ikke er noe stort problem ved Rice. Men:

- Det er en epidemi gående ved mange universiteter. Folk prøver å gjøre for mye i løpet av for kort tid. Du føler en driv for å bli en suksess, prestere masse, du vil gjøre foreldrene dine fornøyde, universitetet og faglæreren din fornøyd - og du har ikke tid til å gjøre noe for at du selv skal bli fornøyd, sier Tom.

Christine:

- Det begynner allerede på videregående. Du tenker at du må gjøre det bra, slik at du kommer inn ved et velrenommert college. Der må du gjøre det enda bedre, for å bli tatt opp ved et prestisjefylt universitet...

Tom fortsetter: - ...så du tenker at, gjør jeg bare dette, så kan jeg slappe av. Men du kan aldri slappe av. Så før eller siden bryter du sammen, du kan ikke fortsette slik lenger. Da står du overfor valget om enten å gi deg helt over og la det gå slik det må, eller du kan sette i gang med å restrukturere livet ditt. Få tilværelsen slik den passer deg.

Tom er på vei ut av tunnellen. Han er snart ferdig med studiene sine. Meg og Christine, derimot, har så vidt entret inngangen. For tida kjennes det ofte mørkt og trangt. De vet det er langt igjen.

Selvtillit og tvil

Christines far flyktet i sin tid fra DDR. Mora er fra New Jersey.

- Faren min hadde ingen tro på at jeg skulle greie å komme inn ved Rice. Han tror i det hele tatt lite om meg. Og Rice er veldig bra. Det er det eneste høy-kvalitets lærested jeg hadde råd til.

I hennes tilfelle er forklaringen grei: Rice betaler det meste. Skolepengene er på 3 000 dollar i året, omtrent det samme som de statlige universitetene tar.

- Rice visste at mine foreldre ikke hadde råd til å betale for meg, forteller Christine. I følge universitetets egne tall får 85 prosent av studentene økonomisk støtte i en eller annen form, fra eksterne kilder så vel som gjennom universitetets egne fond.

Megs foreldre har ikke så mye mer penger, men likevel nok til å finansiere universitetsstudiene hennes. De tilhører standard middelklasse - mor sekretær; far bokholder.

- Foreldrene mine var fast bestemt på å fullfinansiere utdanninga mi, sier hun.

- Føler du det som et press at foreldrene dine betaler store summer for din skolegang?

- Jeg føler presset. Når de bruker så mye penger, fikser de dårlig at jeg bare kødder rundt. Jeg fikk en C i kjemi før jul. Det likte de dårlig. Jeg forsvarte meg etter beste evne med at det er kanskje det hardeste kurset som går her, men likevel...

Toms foreldre har ikke problem med trang økonomi. Faren hans er flyger i et av de store flyselskapene. Tom har fått den støtten han har behøvd.

Vi spør Tom hva han skal bli når han blir stor. Spørsmålet avføder en lengre, velformulert monolog. Han er innom tverrfagligheten ved Rice, som han synest svært godt om og som gjør at han som filosofistudent oppfordres til å ta kurs i biologi; han snakker om at han har lyst til å bli lærer; Tom legger ut om sin lidenskap i det å lære ting. Credo:

- Kanskje jeg skal bli selger. Jeg kan selge alt jeg brenner for. Jeg kan selge rollerblades til en bråte folk om så skal være.

- Det dreier seg om å ha folk rundt deg som tror på deg. Jeg hadde sommerjobb i Tyskland i fjor, som bartender. En hel sommer på egenhånd, uten vennene mine rundt meg til å backe meg opp. Etter hvert begynte jeg å miste litt av troen på at jeg kan greie det meste, bare jeg vil det sterkt nok. Så neste gang jeg skal utenlands, skal jeg sørge for å sette i gang med å bygge meg nettverk, finne folk som kan støtte meg og drømmene mine, så vi kan bli venner. Dessuten må du tro på deg selv. Dersom du sitter foran en komité og skal overbevise dem om at du er skikkelig god, begynner de kanskje etter hvert å tenke at, «hey, this guy is good, kanskje vi skal gi ham et stipend?»

De andre bryter inn med bifallende kommentarer. Ordene triller inn: «entusiasme,» «begeistring,» «selvtillit.» Jeg holder ikke ut lenger.

- Unnskyld meg, men akkurat nå føler jeg meg svært europeisk. Dere høres veldig amerikanske ut. Men så tenker jeg at det høres ut som om dere faktisk mener hvert ord dere sier. Stemmer det?

Svaret kommer unisont.

- Det gjør vi. Men hva skjer med alle ungene som vokser opp og tror at de kan greie alt - men så blir de «realistiske?» Du blir voksen, praktisk, og du ender opp i bollen sammen med alle andre. Det er bekymringsfullt dersom du lar presset fra omgivelsene kjøre deg ned. Det er du som er sjefen over dine drømmer. Gå ut og skaff deg støtte for de drømmene.

- Men må man studere ved en eliteinstitusjon som Rice for å oppfylle sine drømmer?

- Nei! Det som er viktig, er at du er motivert. Mine foreldre så seg ikke råd til å sende meg på privat college. Så jeg gikk på offentlige skoler, og jeg fikk meg en temmelig god utdanning, sier Christine.

Så langt er alt vel. Men tror de på sin egen retorikk - egentlig- Meg drar litt på det.

- Det er lett for meg å sitte her og si til deg at jeg kan gjøre hva som helst jeg setter meg fore. Det er tøffere å rent faktisk gå hen og gjøre det. Dette med å tro godt om seg selv, det er vanskelig noen ganger. De fleste av oss som går her, har måttet jobbe hardt for det. For min del ble jeg oppfattet som en supernerd på videregående. Det gjorde meg sky og tilbaketrukket i mange år. Her er vi sammen med likesinnede, det gjør ting enklere. Men følelsen sitter i. Jeg tenker aldri på hvorvidt jeg fortjener å være her. Men jeg tenker på hvorfor i helvete jeg er her i det hele tatt. Midt i en leseøkt over kjemien melder tanken seg: Hva driver jeg egentlig med?

- Er det da du bryter sammen?

- Sånne sammenbrudd har samtlige vært gjennom, sier alle tre.

For Tom tårnet det seg opp det første året han holdt på med filosofi og diverse fag, innen litteratur og biologi. Han leste og leste, prøvde seg på flere fag, men ble stadig mer forvirret. Han ble etter eget sigende bunnløst fortvilet. Det endte med at han brøt av og dro hjem til foreldrene foren kort stund.

- Det ble for mye. Det verste året i mitt liv. Det er ikke bra å jobbe så mye, tenke fag døgnet rundt. Du kjører fasade hele tida. Folk spør deg hvordan du har det. «OK,» svarer du. Det var det han svarte, den fyren, 14 dager før han begikk selvmord. Det er ikke OK.

 


HUMOR: Latteren sitter løst hos Rice-studentene Tom Burnett, Meg Ewald og Christine Muller. Men veien er kort fra humor til alvor.
Meg: - Noen ganger lurer jeg på hva i helvete det er jeg driver med.

- Blir lett selvopptatte

Det er lett å bli i overkant selvopptatt: leve livet sitt på universitetsområdet og ignorere verden utenfor, sier Rice-student Lars Husebø.

De norske studentene Anders Skoe og Lars Husebø har studert flere år ved Rice. Anders er fjerdeårsstudent ved Rice. Han studerer «electric engineering» - elektro/datafag. Han skal snart starte på masterpogram, muligens ved Stanford. Anders ser for seg en karriere innen private næringslivet.

- Hvordan fikk du råd til å studere ved Rice?

- Jeg får finansiert studiene gjennom Statens lånekasse, svarer han. Rice er ett av de universitetene som den norske lånekassa godkjenner som støtteverdig.

Lars Husebø (25) tar doktorgradem i kjemi. Den tar for seg medisinske applikasjoner av nanoteknologi.

- Kunne tenkt meg jusstudier og bli patentadvokat. Jeg vil tjene mye penger, sier Lars.

Doktorgradstudenter i naturvitenskapelige fag blir betalt for av professorene sine, forteller han. Nå har han fått et doktorgradstipend fra Norges forskningsråd og har det aldeles utmerket.

Anders og Lars trives svært godt ved Rice.

- Miljøet er svært bra. Men det er viktig å ikke bli for sneversynt. Det kan lett bli til at du tilbringer hele tilværelsen inne på universitetsområdet og ingorerer verden utenfor, sir Anders. Lars legger til:

- Når du beveger deg ute på byen og folk hører at du studerer ved Rice, heves statusen din straks mange hakk. Det blir litt slitsomt innimellom, at folk ser sånn opp til oss som studerer her.

12-timersklubben

I ren frustrasjon startet Tom Burnett Tolvtimersklubben: «It's not a curseload. It's a state of mind.» Tolvtimersklubben er en klubb for Rice-studenter som vil ha tid til å tenke. På livet, på seg selv, på meningen med det hele. Slik presenterer klubben seg: «Dersom vi er enige om at hensikten med et universitet er mer enn å lære en profesjon, må det utvikles evne til uavhengig tenking, kreativitet, fantasi, og framfor alt: lidenskap for læring. Tolvtimersklubben er et fellesskap for dem som vil skape og lede, framfor å tilpasse seg og følge andre.»

Alle alltid online

Prosjektet har arbeidstittelen Rice Wireless Network. Det innebærer at om 2-3 år vil samtlige studenter ved Rice få utdelt hver sin Nokia, en ny multidings som vil operere på et bredbåndsnett som er på beddingen. Tanken er at man skal være online døgnet rundt. Hva gjør det med folks sosiale atferd - med deres læring? Kommunikasjonen mellom foreleser og student, mellom studentene, vil ventelig bli sterkt påvirket. Psykologer og sosiologer kommer til å bruke forsøket som et gigantisk sosialt eksperiment.

Beerbike

Amerikansk fotball, baseball, basket: Det er de store idrettene. Men den konkurransen som samler mest entusiasme og innsatsvilje ved Rice, er det årlige ølsykkel-løpet. Deltakerne hiver først innpå en halvliter (eller deromkring) øl: Så sykler man en runde. Så mer øl. Så en runde til. Etter et visst antall runder er konkurransen over, for dem som ennå sitter oppå sykkelen.


I HOUSTON: TORE OKSHOLEN
(TEKST OG FOTO)