Allan Krill
|
Replikk
Ressurskrevende eksamensarbeid
Sist uke ble jeg uthengt i Under Dusken, Aftenposten og VG som
«den late professoren» som ikke rettet 120 eksamensbesvarelser.
Jeg gjorde feil, men lat er jeg ikke. Jeg vokste opp med en annen
eksamenskultur i USA. Eksamensbesvarelser ble alltid lest av bare
én sensor. Etterpå ble samtlige navn og karakterer
slått opp, tilgjengelig for alle. Da kunne medstudenter
hjelpe til med å gjennomskue eventuelle tilfeller av feil
eller urettferdighet. Men eksamensoppgavene var faktisk litt hemmelige.
Tidligere oppgaver var ingen faktor ved eksamensforberedelse,
og det var forelesningsnotater og pensum som gjaldt.
Jeg er ikke lat. Jeg bruker mye tid på kvalitetsundervisning.
Dette faget ble gjenstand for grundig evaluering (men før
sensur). I rapporten ble min undervisning betraktet som den beste
klassen fikk i det første studieåret. Dette fordi
jeg satset tid og energi. Bl.a. brukte jeg 14 hele dager, inklusive
flere helger, for å gi studentene høykvalitets feltundervisning
i puljer. Her gikk det 120 ekstra arbeidstimer.
Da 60 timers eksamensarbeid sto for tur, sviktet jeg, men uten
forsett. Som jeg aldri har gjort før, ga jeg papirene til
sensoren først. Da jeg fikk dem tilbake, ferdig rettet
i minste detalj, manglet jeg motivasjon til å rette dem
på nytt. Det burde jeg gjort uansett, selvfølgelig.
Men jeg ser liten verdi i mange av dagens ressurskrevende eksamens-,
sensur- og klageregler.
Først om klagesystemet. Studenter er redde for å
klage. De tviler på at nye sensorer vil ha nok innsikt i
pensum, hvordan det ble undervist. Sensorene vil heller ikke vite
hvordan de andre 119 besvarelsene egentlig ble sensurert. Den
nye karakteren vil ikke være sammenlignbar med de andre,
eller med tidligere år. Og studenter regner med at de nye
sensorene generelt vil være ekstra strenge, for å
dempe klagepresset. I dette tilfellet hadde mange lyst til å
klage, fordi de hadde forventet gode karakterer og ble skuffet.
(Mine eksamensoppgaver var tatt bare fra de foreleste delene av
pensum, og var for lette, men ble rettet for strengt, etter min
instruks.) Da de få som klaget, fikk bedret sine karakterer,
skjønte jeg og studentene at dette var urettferdig og uholdbart.
Alle har krav på å sensureres likt. Da måtte
jeg nevne at det var en sensureringssvikt, at jeg ikke hadde gjort
jobben min.
Hvis sensorer ikke forteller om slike sensurfeil, kan det aldri
oppdages. Men mange må være fristet. Ingen er glad
i dobbeltarbeid, og mange faglærere er overbelastet. Noen
tar seg ikke tid til å fornye sine gamle forelesninger,
men snur bare bunken med overheads. Andre avlyser uinspirerte
forelesninger. Vi må regne med at noen også dropper
sensurarbeid uten at dette oppdages.
Anonyme besvarelser skal sikre at karakteren er rettferdig, men
det gjør også at evt. feil, juks eller særbehandling
er umulig for studenter å oppdage. Det gjør også
eksamensretting mindre lærerikt for faglæreren. En
lærer som er interessert i de enkelte studentene, vil gjerne
vite hvor de er sterke og hvor de trenger mer hjelp. Når
eksamensretting skal gjøres så upersonlig, bør
kanskje travle faglærere kunne slippe det, for heller å
bruke tiden på andre oppgaver.
Nå går jeg over til muntlig eksamen for alle mine
kurs, selv om avviklingen vil ta mange dager. Muntlig eksamensarbeid
ligner litt på undervisning, med personlig studentkontakt.
Studenten vil få høre om vi ikke er fornøyd
med hans svar, og vil kunne forbedre det hvis mulig. Ingen vil
kunne jukse, ingen vil kunne klage, ingen vil kunne kreve sin
besvarelse rettet av andre sensorer. Og gjennom hele semesteret
vil studentene være litt mindre passive og anonyme. De vil
tro at dersom de viser interesse for faget, og bidrar med spørsmål
under forelesningene, vil det muligens hjelpe litt på eksamensdagen.
(De vil tro det, men det vil ikke hjelpe mye - den eksterne sensoren
vil sørge for det!)
|