NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Pedagogisk sauegjeter


Per Christian Hestbek har ennå ikke bestemt seg om han er en islandshund eller en fårehund fra Skottland. Pedagogen vet i hvert fall at snørr noen ganger er bedre enn sanser. Og at drama er bra.

Selsbakk skole. Onsdag formiddag. 22 elever i sirkel ser med store øyne på hva som skjer når dramalæreren planter knærne i gulvet foran en av elevene.

- Er det første gang du er i Frankrike? spør han og later som om han pusser elevens sko.
Det er en rekke foreldre som fôrer unger på øl, og som driver med misforstått snillhet.

- Ja, svarer eleven som er blitt turist. I det hun skal betale skopusseren for jobben, ropes det «FRYS!» fra en annen elev. Rollespillet stopper opp, eleven som ropte, erstatter læreren. Og handlingen utspiller seg nå plutselig på et gatehjørne i Norge. Skopusseren setter seg ned og ser den ene eleven etter den andre kaste seg ut i sirkelen i klasserommet og fortsette den spontane og uforutsigbare historien. Han smiler stolt, dramalæreren Per Christian Hestbek. Han smiler bredt.

NTNU Dragvoll. Onsdag morgen. Telefonen ringer. Per Christian Hestbek svarer, snakker og avtaler. Han blar i avtaleboka og finner et ledig tidspunkt innimellom dramatimene på ungdomsskolen på Selsbakk og kurs og seminarer ved Program for lærerutdanning (PLU) ved NTNU.

- Sånn. Jeg har satt den over på svarer´n, jeg. Hva var det jeg snakket om? Jo, igangsetting var det.

Per Christian Hestbek hadde såvisst snakket om igangsetting. I strømmen av ord som så langt hadde fosset ut av munnen, var refrenget «motivasjon, provokasjon og igangsetting». Hestbek hadde også kritisert forelesningsmetoden som ikke engasjerer studentene nok, og han hadde berørt emnet om provokasjon som pedagogisk metode. Noen av hans egne studenter synes at Hestbek blir vel bøllete og provoserende.

- Det er ikke noe mål for meg å surfe gjennom livet og være elsket av alle, sier Hestbek og strekker sine 46 år gamle hender bak
Det vanskeligste
med jobben er å luke ut de som ikke passer til å være lærer.

hodet. Fingrene kunne ha vært grønnere. Da kunne det ha vært håp for den nesten-døde potteplanten på kontoret. Kanskje har det ikke vært tid til å dyrke og stelle prydplanten de sisten årene, når han med åpen dør alltid inviterer lærerstudenter til en prat; når han prøver å dyrke fram flere gode lærere; når han i disse dager sammen med to andre PLU-ansatte har hovedansvaret for at det går bra med over 180 studenter som har lærerpraksis i Trondheim og omegn.

- Det vanskeligste med jobben er å luke ut de som ikke passer til å være lærer, forteller Hestbek ydmykt. Etter to dagers utplassering av studenter, har han allerede fått signaler fra øvingslærere i skolen om at enkelte kandidater kanskje ikke passer i yrket. Statistikken viser at fire-fem av PLU-elevene får stryk.

- Læreryrket er en krevende jobb, det er ikke bare å ta en time og tro at dette blir vellykket. Det er mye som skal falle på plass. Hvis vi ser at folk blir spist opp selv, må viveilede dem ut av jobben.

- Hvordan synes du årets kull er?

- Majoriteten blant studentene er bare så allright. Men noen er ennå litt umodne; enten syter de over praksisplassen som ble langt utenfor byen, eller så har de dårlige unnskyldninger for ikke å møte opp på seminarene.

- Holder de mål, da?

- Det faglige nivået synes jeg jevnt over er ganske bra. Selv om det merkes at mange av språkstudentene ikke har vært noe særlig muntlig aktive i studiet. Skal du bli fransklærer, må du bo i Frankrike ett år, sier jeg til dem. Jeg synes at lærerstudentene vi har, ligner mer og mer på studentene som gikk på lærerhøgskolen for 20 år siden med oppriktig interesse i klassemiljø og elevens beste. Og det lover godt!

Hestbek forteller om studentene som laget et prosjektarbeid om snørret. Det var et apropos til den pedagogiske vandrehistorien om læreren som ville at elevene skulle kunne sansene, mens de selv ville vite om snørret!

Etter lærerstudier i Trondheim, som han kombinerte med taxikjøring, ble det ett år med lærergjerning i Hammerfest, før han landet på Selsbakk skole i 1977. Der har han blitt. Ved siden av lærerjobben har han også vært aktiv kursholder i blant annet IKT og organisasjonsledelse. Lederskapet for norsk-sensorene i forbindelse med grunnskoleeksamen kan Hetstbek klistre på CVen. De siste årene har han imidlertid fått større engasjement ved lærerutdanningen ved universitetet og har nå permisjon fra skolen.

- Med min lærerhøyskolebakgrunn skulle jeg vel strengt talt ikke ha vært her, flirer Hestbek, før han skyter inn at han har knekt noen vekttall på universitetet.

Noen har sagt at mens andre lærere leier elevene gjennom skolen, slipper Per Christian Hestbek dem. På sin egen hjemmeside på Internett (han var tidlig ute med data, fikk selvfølgelig kallenavnet PC på 1980-tallet) skriver han: «Jeg har et ønske om å se mine elever som en flokk villhester på trav mot målet der jeg bare opererer som en bjeffende islandshund og biter bare når jeg må»: I ettertid må han ha terpet på denne metaforen, for nå sier han ansikt til ansikt:

-Jeg ser på meg selv som en skotsk fårehund, som sørger for at saueflokken kommer inn i inngjerdinga til slutt. Jeg skal ikke ta dem i øret, men glefse litt i foten hvis de tar feil vei.

- Du har også tatt til orde for å bytte ut begrepet lærer?

- Ja, jeg mener at lærerrollen er noe helt annet enn det var for 100 år siden. I andre sammenhenger byttes jo dette ut, som for eksempel vaskekone som er blitt renholder. Nye teknikker gir nytt innhold. En lærer har mer en veilederrolle, gruppeleder, en klasseleder eller en igangsetter, argumenterer pedagogen. Han begriper ikke at kollega Ove Haugaløkken, som sitter litt lenger inn i PLU-gangen, kuttet ut avsnittet om ledelse i en revidert utgave av læreboka «Samarbeid i skolen»:

- Det var jo det viktigste kapitlet! gneldrer Hestbek med oppgitt mine. Han er ellers veldig fornøyd med pionerånden ved egen avdeling. Om fleksibel PPU som er et relativt nytt tilbud til studenter som ønsker å skaffe seg de nødvendige lærerkvalifikasjoner gjennom Internett. Skoleadopsjon er en annen pedagogisk-administrativ metode. PLU har knyttet til seg skoler i Trondheims-regionen gjennom partnerskapsavtaler. Studenter og ansatte ved PLU overtok Selsbakk skole en hel uke, og lærerstaben ble sendt på kurs. Til høsten skal fire nye skoler prøves ut.

- Jeg synes det nesten er litt vågalt, men det er kjempetøft! sier Hestbek om viljen til å prøve ut nye ting, til å operere i pedagogisk utkant. Selv har han innført dramadager ved den praktisk-pedagogiske utdanningen på Låven.

- Drama gjør noe med både voksne og elever. Du tør å bryte grenser. Du tør å dumme deg ut. Du blir mer selvsikker. Du tør å rekke opp hånda oftere i andre timer. Du skjerper assosiasjonsevnen. Drama kan gjøre noe med en hel skole. Bare se på Strinda skole, som er blitt en helt annen etter at de begynte med revy! gløder Hestbek.

Han er godt skodd med skuespilleri selv. I en alder av 12 år hadde han hovedrollen i «Klovner» på Trøndelag Teater. Scener, om enn litt andre, ble også skapt den gangen Hestbek og gutteklubbkameratene i Frisk reiste til Lisboa. Den ensomme gatemusikanten i en av gågatene ville egentlig ikke ha musikalsk akkompagnement av nordboere på tur. Men da de oppdaget at fløytespilleren fra Selsbakk også kunne sin Louis Armstrong, og at gågatable fylt opp med 100 skuelystne, tok det helt av. De andre i gutteklubben samlet inn fulle hatter med klirrende escudos, mens Hestbek spilte Satchmo og andre låter verden kjenner. Gutteklubben fikk nesten ikke gå fra den nyrike gatemusikanten i Lisboa.

- Hvis du brenner for noe utenfor skolen, har du mer å gi skolen, sier Hestbek. Han snakker av erfaring. Av hele sitt hjerte ønsker han også initiativ fra elever om teaterbesøk og slalåmturer. Teaterturen til Oslo «var bare heerrrlig». Der var foreldrene med og delte på ansvaret.

- En god lærer må ha avbrekk. Maks fem til åtte år på et sted, pleier jeg å si. I blant må du bare fylle på tanken.

Hestbek fyller sin egen mage med hjemmesmurt niste i kaffebaren på Dragvoll. Her hender det at han møter gamle elever fra Selsbakk. Rett som det er, dumper det også en hilsen per e-post hvor studenter takker ham for friheten de fikk av den gamle norsklæreren sin.

- Kjempeartig, sier han med islett av stolthet i stemmen.

- I og med at jeg nesten er en sånn laissez faire-leder, får jeg ofte reaksjoner fra foreldre. Hvis en elev har levert hjemmeoppgaven for første gang, bærer jeg ham på gullstol; jeg kan også sende ham hjem med brev om at han har vært flink.

- Kan du gjøre slike ting i norsk skole?

- Jeg tør, jeg! Det er to forutsetninger for læring: Det ene er at du må se nytten av det, det andre er at du lærer ut fra kjent kunnskap. For en elev som ikke kan matematikk, må det satses annerledes. Ta utgangspunkt i noe eleven kan; du kan moped, okay da mekker vi moped. Det er praktisk og konkret. Vi har tatt tak i områder der elever er svakest, det må vi droppe. Å bli tatt ut av timen for å lære seg nynorsk, kommaregler eller geometri forsterker svakheten. Det er så meningsløst.

- Så skolen og ideen om klassisk dannelse holder ikke?

- Det kan være jo være ti år forskjell på modenhet blant elevene. To av mine tidligere elever i 9. klasse tok artium på videregående skole. Men for meg spiller det ingen rolle om de leser Tommy og Tigeren eller Ibsen, bare de leser. Før eller senere vil det ta av.

- Er skolens oppgave som nasjonsbygger over?

- Nei, men alt til sin tid. Kanskje kan de som ikke har modnet, vente med Ibsen til de er 30 år, ferdig gift og har en egen bokhylle? Det er det viktig å spille på lag med foreldrene om disse tingene.

Hestbek har hatt mange samtaler med foreldre opp gjennom årene ved Selsbakk skole. Når fedre eller mødre banker hodet i bordet, peker på poden og sier at de har gitt opp, foreslår Hestbek at neste konferanse bare blir med eleven.

- Disse foreldrene har så store problemer og trenger så mye hjelp, at det har ikke jeg tid til. Det kan jeg godt hevde; kvaliteten på foreldrene de siste 20 årene har gått ned; det er en rekke foreldre som fôrer unger på øl, og som driver med misforstått snillhet! tordner Per Christian Hestbek. Nå reiser han seg seg. Ikke fordi han er opphisset, men fordi at klokka viser 11.45 og han har avtalt bilskyss med kona, Tine Arntzen. Hun jobber også ved PLU. For ekteparet blir det umulig å unngå pedagogikk-snakk ved kjøkkenbordet. «Hun har teorien, han har praksisen», fleiper de. Det skulle være gode forutsetninger for deres første barn som kommer i april måned.

- I timene på Selsbakk jobber vi mye pedagogisk drama, med selvutvikling og selvtillit, sier Hestbek på vei til skolen. Han skal ha sine to ukentlige dramatimer. Selv om han stortrives blant studentene på Låven, er han også lysten på å jobbe mer i grunnskolen.

Selsbakk skole. Ungene roper etter PC. Han slenger ungdommelige meldinger til et nyforelsket par i skolekorridoren. Jenta i den blå treningsbuksa svarer med å dyppe tunga si langt inn i munnen på kjæresten. Hestbek smiler. Gjør de siste forberedelsene til timen. Befinner seg snart i en sirkel blant sine dramaelever. I sentrum. Er hjemme. Elsker det.


TORE HUGUBAKKEN
FOTO: SISSEL MYKLEBUST