NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Debattmøte:

Human genteknologi?

Hvor langt er vi villige til å gå når det gjelder å bruke genteknologien i jakten på det perfekte menneske?

Med tittelen «Jakten på det perfekte mennesket» ble publikum lokket til Klubben på Studentersamfundet 17. februar.

Vil genteknologien gi oss det ultimate sosialdemokrati med en ny humanisme? Eller vil det føre til industriherrenes ønske-marked hvor selv språkferdigheter, intelligens og antall
hjerter kan kjøpes?

Genteknologi var temaet, og panelet bestod av biomedisineren Astrid Lægreid, industrimannen Geir Gogstad og filosofen Berge Solberg. Arrangørene hadde selv satt en rekke interessante etiske spørsmål på plakaten. Svar på disse fikk vi ikke, derimot flere spørsmål, og kanskje satt noen igjen med en følelse av at genforskere og industrimenn slipper unna litt for lett?

Folket bestemmer

Biomedisineren Astrid Lægreid informerte om de viktige medisinske bidragene genteknologien kan gi med hensyn til diagnostikk og behandling av syke. Hun snakket på vegne av seg og sine: Som molekylærbiolog ønsker hun selvfølgelig mest mulig kunnskap om biologien.

Paneldebattant nummer to, industrimannen Geir Gogstad, fortsatte med at industrien i dag lager legemidler basert på genteknologi, og om 25 år vil genteknologien bli et betydelig kommersielt foretagende. Hans hovedbudskap var at det ikke er industrien som bestemmer utviklingen, det er det folket og markedet som gjør.

Også filosofen Berge Solberg påpekte det enkelte individs behov og dømmekraft som grunnlag for bruk av genteknologi. Filosofen tok for seg fosterdiagnostikk spesielt, og som den eneste innleder la han opp til en etisk debatt rundt temaet.

Fra eliminasjon til reparasjon

Berge Solberg tok for seg fosterdiagnostikk i to typer tenkte samfunn. Det ene samfunnet er en forlengelse av der vi står i dag, nemlig gentestingssamfunnet. Her vil vi ha en økende mulighet til å forutsi sykdom og lidelse, og dermed en økende mulighet til å sortere bort fostre med sykdomsdisposisjoner og avvik. I dag har vi denne type teknologi, men spørsmålet er om vi vil ha et slikt sorteringssamfunn? Klarer vi å beholde en fatalistisk innstilling hvis teknologien er tilgjengelig? Hvis vi kan finne avvik og feil ved et foster, ønsker vi ikke å vite det, selv om dette vil gjelde svært få mennesker?, spør filosofen og griper rett inn i en aktuell debatt i dagens helse-Norge.

I genterapisamfunnet har vi gått bort fra å eliminere bort fostre, til å kunne reparere. Her oppstår nye etiske utfordringer. Genterapi for å kunne reparere gir også mulighet til å forbedre. Solberg påpekte at her blir etikken til de grader utprøvd. Hvor skal grensen gå for hvor langt vi kan gå i forbedringen?

Det ultimate sosialdemokrati

Solberg gjorde seg betrakninger om livet i dag som et rent genetisk urettferdig lotteri. Sosialdemokratiet og skattesystemet motvirker til en viss grad dette. Med mulighet for genetisk forbedring, kan man tilstrebe mer likhet. Genteknologi kan integreres i det ultimate sosialdemokrati, konkluderer filosofen med, og påpeker at vi med hjelp av genterapien kan bevege oss vekk fra tilfeldighetenes spill, til kontroll hvor vi kan kurere alvorlige sykdommer, og kanskje enda et hakk videre hvor vi altså kan ende opp med å kunne designe menneskeparken. En designet menneskepark hvor det råder sosial rettferdighet og økt grad av selvbevisste mennesker.

Når det gjelder «Jakten på det perfekte mennesket», blir da spørsmålet: Hva kan vi designe? Høyde, vekt, øyefarge, immunforsvar, hukommelse, intelligens, eventuelt alt på en gang i form av en klon. Er dette et skremmebilde eller en ny humanisme?, var spørsmål filosofen stilte, berettiget. Men hvem er berettiget til å svare?

Mer etikk-snakk, takk

Debatten som fulgte, ble i mindre grad en etisk debatt, enn det ble et vitnesbyrd av profesjonalitet uten normativitet. Molekylærbiologen snakket innefor sin kontekst: En genteknologisk basert behandlingsform som er 100% sikker er helt uproblematisk å ta i bruk. Hennes premiss er den at hvis man kan så skal man helberede sykdommer.

Industrimannen gjentok sitt kjente budskap, at det ikke var industrien som bestemte, men at det var oss i salen - markedet.

Da er det vi, folket, oss i salen, som må snu på det og utfordre premissleverandørene for framtiden. Et par-tre kritiske røster fra salen fikk likevel ingen av innlederne til å ta tak i de mange etiske dilemmaer knyttet til genteknologien. Hvordan kan Lægreid si så absolutt hva som skal utvikles og helberedes? Er det ikke for lettvint å vise til myndighetene for en prioriteringsdebatt? Og Gokstad kan godt smile og parere lettvint med at det er markedet som bestemmer, men kanskje kunne en etisk debatt alene dreid seg om hvor langt man kan gå i å reklamere og presentere mulighetene som denne type forskning gir? Og det er først når vi tar tak i det scenariet som filosofen skisserte og stiller spørsmål om hvor grensen skal gå for hvor langt vi kan gå i forbedringen ? det er først da vi nærmer oss den etiske debatten.

Debatten kunne være tjent med at man satte mer fokus, kanskje kunne den ha dreid seg om fostervannsdiagnostikk alene? Eller forskerens etiske ansvar? Med de tre innlederne ble genteknlogien betraktet fra tre forskjellige perspektiver, på en informativ og interessant måte. Alt så ut til å ligge til rette for « Den store etiske debatten om genteknologien», men uten fokus forsvinner debatten, og genforskeren, industrimannen og filosofen evner ikke å møtes i de etiske dilemmaene vi så gjerne ønsker en refleksjon rundt.


KAREN ANNE OKSTAD