NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Debatt

Debattkultur og utfordringer

«Det koker på Nordisk» leser vi i siste nummer av Universitetsavisa. Ja, det er blitt en opphetet debatt om nordiskfaget. Sterke ord som strid, krig og endatil løgn har blitt brukt for å karakterisere debatt og deltakere. Det er fare på ferde dersom en fagdebatt ikke holdes på et faglig nivå. Utsagn som at en blir «trist», «provosert» og «forbanna», at dekanus «lyver» og at det han sier er «skandaløst» og «skadelig» har sin begrensning i en slik sammenheng. Og hva som verre er; det bidrar til å bringe en viktig debatt til taushet.

Ingressen «Unisone protester mot dekanus´ syn på den faglige virksomheten» viser med all tydelighet at debatten har fått et personlig preg. Flere av innleggene i forrige nummer av Universitetsavisa er formet som angrep på dekanus Petter Aaslestad. Jeg vil forsøke å vri debatten slik at den ikke går på personer men på realiteter.

Det er igang et større strategiarbeid. Det er nødvendig i en situasjon der universitetene ikke lenger står så sentralt i bevisstheten til nye studerende ungdomskull. Vi konkurrerer både nasjonalt og internasjonalt. I denne situasjonen blir det viktig å tenke igjennom fagene.

Dekanus har rekrutteringssituasjonen som sin fremste arbeidsoppgave. Han er selv professor i litteratur ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Han kjenner forholdene godt og er en av dem som har bidratt til å modernisere og styrke rekrutteringen til faget. Han er opptatt av problemet og svært engasjert når han svarer at en ikke kan by unge folk i dag nasjonal identitetsskaping, det er gammeldags og uvitenskapelig, faget må være identitetsutforskende; ikke bekreftende.

Når studenter og ansatte i nordisk tar seg så nær av dette, hopper de bukk over utgangspunktet; at dekanus ble bedt om å uttale seg om fagets problemer. Videre blir en generell fagkritikk fra dekanus oppfattet som en spesifikk kritikk mot ett bestemt miljø; nordiskmiljøet ved NTNU. Uttalelsen er til å misforstå og det er uheldig, men den er formet som en kritikk av en holdning, ikke av et miljø. Man kan velge hvordan man skal møte en sånn kritikk. Svar som at nedgangen i studenttallet bare skyldes ytre faktorer og forsikringen «det er [ikke] så krisebetont. 15-20 nye grunnfagsstudenter dette semesteret er ikke så galt ...» virker ikke overbevisende.

Debatten avspeiler at det er uenighet i synet på rekruttering såvel som i synet på nordiskfaget. Like fullt ser det ut som et samlet institutt går imot dekanus. Men det er ingen motsetning mellom interesse for et fag og faglig kritikk av det samme faget.

Det Petter Aaslestad etterlyser, slik jeg ser det, er en modernisering av faget. Språk- og litteraturdelen i nordisk er ifølge svarene som er kommet, ikke uenig i dette. Debatten avspeiler kanskje ikke først og fremst en uenighet om målene, men avslører at det mangler en felles strategi for å nå disse målene.

Når et fag skal fornyes, utfordrer det fagets «kjerne». Det er viktig å ikke definere den for snevert, for da gir en slipp på viktig faglig fornyelse. Nordiskfaget er i høy grad et fag som ivaretar og formidler kulturtradisjoner. Nordisk språk og nordisk litteratur bygger begge på en kanon, som det selv har vært med å sette opp. På språksida har bestemte disipliner vært bærebjelker i norsk nasjonsbygging; målførekunnskap, norrøn filologi, stadnavn, språkhistorie osv. Den enkelte faglærer må forholde seg til kanoniske skrifter og tradisjoner. Fra flere hold er det lenge reist krav om å sette de konserverende og normative sidene ved faget på dagsordenen. I Aftenposten 11.02.2000 svarer instituttstyrer ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap i Oslo, prof. Hans H. Skei: «en må tenke nytt - det er ikke lenger slik at nordiskfaget er en nærmest naturgitt nødvendighet.» Det ville være feil å påstå at en tradisjonell kulturforståelse står uanfektet på nordisk. Men modernisering er ikke noe som skjer en gang for alle. Er det ikke på høy tid å utvide området for tema det er «lov» å beskjeftige seg med på nordisk?

Og hvordan kan det ha seg at malen for faget, med alle sine del-disipliner, får stå urørt i en tid med store kulturelle [vi er blitt flerkulturelle] endringer?

Det er kritikkverdig dersom en debatt om nordiskfaget, som sjelden diskuteres i fagmiljøene og enda sjeldnere formuleres og debatteres offentlig, ikke møtes med åpenhet i en tid med dramatisk studentnedgang. Beklagelig er det også om posisjonene nå låser seg fast. Og det er beklagelig at en har kommet i en situasjon der dekanus´ soleklare rett til å bekymre seg om studentrekrutteringen er blitt dratt i tvil. Det er alltid lettest å la være å uttale seg. Alle vet at intervjuer som skjer på sparket, kan bli vel tabloide. Derfor er det nødvendig at diskusjonen i faget føres videre, ikke bare i avisene, men ved kollegialt arbeid ved instituttet. Vi må anerkjenne dekanus sitt ansvar til å være drivkraft i en sånn diskusjon.

Britt Andersen,
førsteamanuensis i allmenn
litteraturvitenskap, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap.