NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Debatt

Var det noe med nordiskfaget?

Uforskammet og provoserende spurte Universitetsavisa i nr. 2/2000 om det nå var på tide for nordistene å ta av seg nisselua? Provokasjonen ble reist på bakgrunn av at studenttallet på nordisk grunnfag hadde sunket med ikke mindre enn 65 prosent på fire år. Instituttlederen, professor Brit Mæhlum, mente det var lite galt med selve studiet - og forklarte nedgangen med blant annet lavere fødselstall, skiftende moter og at mange studenter er på jakt etter lettvinte vekttall, som man kan skaffe seg annensteds enn på nordisk. På journalistens spørsmål om det ligger noe gammelmodig nasjonalt grums og hindrer en vitalisering av faget, svarte instituttlederen at «det er ikke så mye grums som mange vil ha det til». Hun tilføyde at faget nordisk «helt klart [er] et identitetsbekreftende fag».

Disse tall og uttalelser ble jeg så forelagt og bedt om å reagere på. Jeg lot meg besnære av journalistens tabloide og frekke vinkling og ønsket å utfordre instituttlederens analyse av nedgangen og svarte innenfor samme stil- og presisjonsnivå. Reaksjonene på mine uttalelser kunne man lese i forrige nummer.

Når nå debatten skal føres videre, er det fra en dekanposisjon nærliggende å trekke inn HF-fakultetets vedtatte strategiplan (tilgjengelig på fakultets hjemmeside). Det er også nødvendig å minne om noen politiske rammebetingelser - selv om dette for leseren blir mindre fornøyelig enn en utvidelse av «den store nordisk krig», som forrige nummer la opp til.

Enkelt sagt: studieplassene i våre fag har blitt flere på landsbasis, mens de potensielle studentene er færre- - og tildelingene går ned. HF-fakultetet har som mål å arbeide for å unngå ytterligere studentnedgang (uten studenter, ingen penger). For å realisere fakultetets mål kan vi ikke vente til demografien igjen er på vår side. Og selv i det øyeblikk det blir flere potensielle studenter (fra ca. 2005) er det langt fra selvsagt at de vil finne veien til NTNU, eller til historisk-filosofisk fakultet, enn si til nordiskfaget vårt, som ser ut til å være blant de dårligst stilte hva popularitet på lavere grad angår.

Allerede i 1994 foreslo det nasjonale fakultetsmøte for HF-fag overfor departementet å foreta en nasjonal evaluering av nordiskfaget, fordi man ved universitetet i Bergen hadde konstatert at studenttilstrømningen til nordisk var dårligere enn ved andre HF-fag (men departementet valgte å prioritere en annen evaluering). Senest i desember 1999 ble nordisknedgangen diskutert på nasjonalt fakultetsmøte for HF-fag. Over hele landet og over lang tid har man uttrykt bekymring over utviklingen ved nordiskfaget. Vi redder oss ikke ut av en slik situasjon ved lakonisk å henvise til at motene skifter.

I det korte intervjuet i Universitetsavisa prøvde jeg ikke å gi den endelige sannheten om nordiskfaget - om noen skulle tro det - men jeg ville videreføre dialogen som journalisten hadde hatt med instituttlederen. Intensjonen var ikke å bli stående uimotsagt. Ville man slå sprekker i mine påstander om gammelmodighet- (som lå i forlengelsen av instituttleders kryptiske insinuering: noe grums er det... ) - og ville man imøtegå hennes avvisning av at noe var galt med nordiskfaget-

Det er umulig å kommentere alle de reaksjonene som var å finne i siste nummer av Universitetsavisa. Kommer man seg gjennom de første affektive avsnittene, finner man mange gode beskrivelser av faglig nytenkning og videreutvikling, på både språk- og litteratursiden. Jeg vil ta innleggene med inn i ledergruppen på fakultetsnivå i det videre arbeidet med studie-og forskningskvalitet. Det er et paradoks at det i denne for enkelte noe ubehagelige prosess har kommet frem langt mer godt stoff og ansatser til faglig nytenkning, enn hva som ellers er vanlig etter interne, fagkritiske seminarer.

De tallrike reaksjoner til tross; man kan nesten kjenne seg fristet til å si at svarene er vel beskjedne fra nordistenes side. Det er flere viktige innovasjoner, som ikke ble nevnt (med det forbehold om at jeg ikke har lest innleggene godt nok). Ett eksempel: Vårt fakultet arbeider for å styrke «Norsk som andrespåk». Nasjonalt har nordisk-instituttene eiendommelig nok aldri vist særlig interesse for denne disiplinen. Vi kan være stolte over at nordisk ved NTNU nå går aktivt inn i dette feltet (i samarbeid med anvendt språkvitenskap og i overensstemmelse med fakultetets strategiplan). Samlet sett, på bakgrunn av de mange innlegg om nordisk språk og litteratur, kan vi fastslå at det ikke er mangelen på faglig nyutvikling som ligger bak den store studentnedgangen.

«Det er klart man, som Aaslestad sier, ikke kan tilby dagens ungdom identitetsskaping. Men vi gjør det da heller ikke!» uttaler førsteamanuensis Frode Helland og professor Erik Østerud i forrige nummers reportasje. Jeg hadde i min uttalelse lagt vekt på at instituttleder - som øverste ansvarlige for fagets undervisnings- og forskningsaktivtet - definerte faget som «klart identitetsbekreftende». Her kommer det frem, så vidt jeg forstår, ulike oppfatninger om fagets profil, som fortjener å bli debattert i det videre. Også denne diskusjonen vil jeg plassere i forlengelsen av fakultetets strategiplan. Et enstemmig fakultetsstyre står bak formuleringen: HF-fagene trenger en kritisk gjennomgang av studienes målsetninger. I inneværende periode foregår det en kritisk diskusjon av fagprofilen ved alle fag hos oss, det er ikke slik at jeg a priori har forvekslet popularitet med kvalitet, som noen har hevdet. Nordisk har på mange måter vært et selvlegitimerende fag, kanskje har fagets struktur blitt sett på som identisk med dets målsetning?

Etter at debatten var kommet vel i gang, uttrykte statssekretær Svein Helgesen i Utdanningsdepartementet sin bekymring over studentnedgangen ved nordisk, og han hilste velkommen en debatt om fagets profil, innhold og omfang. «Vi trenger en god rekruttering til norskfaget, ikke minst fordi samfunnet blir stadig mer flerkulturelt og internasjonalisert,» uttalte Helgesen (Aftenposten 15/2). Som dekanus kan man glede seg over at også landets politiske ledelse bekymrer seg over våre fags rekruttering. Så synd da at utdanningsministeren stilte seg avvisende til Universitetsrådets anbefaling om et femte satsningsområde innenfor forskningsmeldingen: «Norge i det internasjonale samfunn». Her hadde våre fag hatt mulighet til å reflektere over oss selv i en større kontekst, i tråd med hva statssekretæren etterlyser.

Til tross for den generelle faglige nytenkningen i mange av innleggene, inneholdt de imidlertid få refleksjoner knyttet til den store studentnedgangen. Jens Haugans innlegg om å møte ungdommen der den «er», var et hederlig unntak.

Som dekanus har jeg verken tro på eller sans for instituttleders påstand om at mange studenter er på jakt etter lett-tjente vekttall - og underforstått velger «motefagene». Det er all grunn til å mistenke studentene som søker seg til HF, for å være drevet av både nysgjerrighet og vitebegjær.

Flere studenter - blant annet i intervju i Aftenposten (11/2) og Adresseavisen (14/2) - uttrykte at nordisk grunnfag rett og slett er for omfangsrikt . Kan årsaken til studentsvikten være så prosaisk som at nordisk grunnfag har utviklet seg kvalitativt til å motsvare eksempelvis 25 vekttall? Svares det bekreftende, må man jobbe seg tilbake til vanlig grunnfagsomfang, ut fra en selvsagt forståelse av at omfang og kvalitet ikke er synonymer.

At en student i avisen uttrykte redsel for å bli møtt med «skyhøy arroganse» om han skulle finne på å be om hjelp til bedre nynorskferdigheter, får vi håpe er ubegrunnet. Dette er for det første på tvers av fakultetets mål om å øke studentenes skriftlige og muntlige egenaktivitet gjennom studiet. Og nordiskfaget selv har lagt vekt på økt språkferdighet, i sin rapport til fakultetet om studiekvalitetsfremmende tiltak. Men studentens utsagn vitner også om hvor viktig det er at også de tar del i arbeidet med å bedre studiekvalitet og studiemiljø. Fra fakultetets side legges det stor vekt på betydningen av studentrepresentantene i instituttledergruppene.

Det er viktig å understreke at de enkelte fagenes kvalitet er hele fakultetets ansvar. Vi er alle interessert i at nordiskfaget skal være så attraktivt som mulig, ikke minst fordi samspillet på tvers mellom studiefagene våre er vesentlig for videre fagutvikling. Det har nå kommet inn en overveldende mengde materiale som altså ikke ytes rettferdighet i dette innlegget, men som skal brukes videre i fakultetet, og som nordiskfaget selv sikkert vil bruke i sin videre debatt, analyse og selvrefleksjon. Også på nasjonalt fakultetsnivå bør arbeidet med nordiskfagets situasjon nå endelig skyte fart.

Et dekan-paradoks til slutt: Hadde jeg våget å gå ut med frimodige uttalelser om et fag, dersom jeg fryktet at fagmiljøet ikke kunne svare for seg? Et interessant samvittighetsspørsmål for en faglig leder - kanskje til diskusjon i dekangruppen ved leilighet?

 

Petter Aaslestad

Dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet