Fire av NTNUs nikotinslaver sprengte lenkene for tre måneder siden. Og de er fortsatt på frifot.

Åse Liaklev (t.v), Markus Sorge og Berit Moe er tre av de fire NTNU-erne som klarte å stumpe røyken etter avvenningskurs.

Åse Liaklev (Studieadministrasjonen), Berit Moe (SVT-fakultetet) og Markus Sorge (Seksjon for universitetspedagogikk) har atskillig til felles, bortsett fra å være ansatt ved NTNU: De er alle i ferd med å desimere sin risiko for å få lungeemfysem, kreft, hjerteinfarkt, grå stær, leddgikt, beinskjørhet, inkontinens, brune tenner, dårlig ånde og andre ufyseligheter. Forsvunne flimmerhår har igjen vokst ut, lungekapasiteten har økt, smak- og luktesans er på vei tilbake til hva den en gang i en fjern fortid var, bankkontoen vokser, og i stedet for å stinke gammel tobakk dufter de nå av roser og vanilje. 

Nåja. Dette er kanskje å ta vel hardt i. Men Universitetsavisa har møtt en liten gjeng nikotinslaver som klarte å sprenge lenkene. Siden den 8. november 1998 - en dato som står spikret i alles bevissthet - har de, i hvert fall i prinsippet, ikke tatt ett trekk av de stimulerende giftpinner; og de har tenkt at slik skal det fortsette. Bank i bordet... 

- Men vi hadde aldri klart det på egen hånd, sier de unisont. 

Nei takk til RiT-besøk

Liaklev, Moe og Sorge er tre av de fire NTNU-erne som meldte seg til HMS-seksjonens røykeavvenningskurs som ble tilbudt da det endelige forbudet mot innendørs røyking på universitetet ble klubbet. Da begynte livet med røyken å bli i vanskeligste laget, og dessuten hadde de jo fra før av ganske lyst til å bli kvitt lasten. 

Men har du gjennom mange, mange år gjort ende på 5-20 sigaretter om dagen, skal det noe til. De fire så derfor røykeforbudet og kurstilbudet som en gyllen anledning til å gjøre alvor av tanken. 

- Jeg har prøvd å slutte utallige ganger. Da faksen om kurset kom, kastet jeg meg over den, fakset øyeblikkelig tilbake påmelding - og glemte helt i farten at jeg skulle dele den ut til alle SVT-instituttene, ler Berit Moe. 

Kurset ble ledet av bedriftssykepleier Anne Beth Holte i HMS-seksjonen, og fulgte et kjent og utprøvd mønster med motivering, kartlegging av egne røykevaner, og nedtrapping mot en bestemt D-dag. De fire slavene møttes ukentlig: først tre tirsdager under motivering/nedtrapping, deretter tre tirsdager etter røykestoppen for å holde moralen oppe. 

De har også hatt besøk av en lungelege fra RiT, som etter endt redegjørelse om tobakkens skadevirkninger hyggelig inviterte kursdeltakerne en tur ned på avdelingen for å se med egne øyne. En invitasjon de takket grøssende nei til, nok fikk være nok. 

Når Universitetsavisa treffer tre av dem en tirsdag mot slutten av februar, kan de feire tre måneders røykfrihet. 

Og det står slett ikke så verst til, alt tatt i betraktning. 

- Men når jeg blir åtti...

- Faktisk var det overraskende lett helt i starten, sier Åse Liaklev, og får følge av Berit Moe som egentlig syntes det bare var den aller første dagen som var direkte fæl. Men begge innrømmer at derpå fulgte en periode hvor de var både sure, sinte og grinete, og sannsynligvis noen troll å være i hus med. 

De to damene bor begge sammen med menn som røyker, men hevder likevel å ha holdt sin sti ren siden D-dag. Mens Markus Sorge kommer med noen litt uklare meldinger før han innrømmer en ørliten sprekk nå og da. - Men ikke mer enn at jeg har kontroll, forsikrer han. Og synes det er flott å tenke på hvor mange penger han sparer, og at han nå kan betrakte avisas medbrakte Petterøes-pakke med kjølig overbærenhet. Selv om han savner røyken som lynavleder når noe står på, og slett ikke tør garantere at han ikke gir blaffen hvis en gang livet skulle bringe ham oppi altfor vanskelige situasjoner. 

Berit Moe har tenkt intenst på hva som skjer med kroppen hver gang hun har følt seg fristet, og er fast bestemt på at røykeslutten gjelder for evig og alltid - mens Åse Liaklev trøster seg med tanken på at når hun blir åtti, så er det ikke lenger så farlig: 
- Da skal jeg ha meg en røyk!