NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes 

Teknisk ansvarlig: 
Erik Prytz Reitan

 
Sivilingeniører og allmenndannelse 

Refleksjoner rundt sivilingeniørstudiet ved NTNU. 

For noe over et halvt år siden avsluttet jeg sivilingeniørutdanningen ved NTNU - eller «NTH-studiet» som mange fortsatt kaller det - en av Norges mest tradisjonsrike, anerkjente og prestisjefylte utdannelser. Underveis og etterpå har jeg gjort meg en del refleksjoner om studiet, jobbsituasjon og hva som sitter igjen av inntrykk og erfaringer. Jeg vil her trekke fram flere svært negative aspekter ved studiet og våge den påstanden at den programmerte profesjonsutdanningen kan være hemmende for allmenndannelsen til studentene. 

Under slagordet «kreativ, konstruktiv, kritisk» slår universitetets nye strategidokument fast at «Med sterke disipliner og faglig mangfold skal NTNU skape forståelse av samspillet mellom kultur, samfunn, natur og teknologi.» Videre står det: «Vi vil tilby et arbeids- og læringsmiljø som inspirerer og utfordrer, der vi forener kreativitet, vilje til konstruktiv problemløsning og evne til kritisk vurdering.» På papiret ser det bra ut. Men vi lever ikke i en papirvirkelighet. 

Kreativ? 

Da jeg begynte på NTH høsten 1993, visste jeg lite hva jeg gikk til, annet enn et 4,5 års studium som ville gi meg tittelen sivilingeniør innen elektronikk. Fem år og 33 eksamener senere sitter jeg i en stilling som overingeniør og skal bruke det jeg har lært. Da slår det meg hvor mye av det jeg har lest, som jeg selv ikke med min beste vilje kan se at noen gang vil komme til nytte. Av alle eksamenene er det kanskje bare 8-9 som har vært helt essensielle, og et tilsvarende antall som har vært forholdsvis nyttige. Det vil si at svært mange, kanskje over en tredel av eksamenene føles som bortkastet tid i større eller mindre grad. Tallet vil selvfølgelig variere individuelt, men jeg tviler på at det finnes mange som får nytte av alt de har lært. 

Noe av problemet er at mange fag har unødig stor høy grad av fordypning. Etter et par år på universitetet vet vel de fleste i grove trekk hva de interesserer seg og egner seg for. Da er det hardt å motivere seg til å gå dypt inn i fagområder helt utenfor disse interessene. En av studiets målsetinger er at studentene skal få en bred plattform som dekker de fleste retninger innenfor naturvitenskapen. Men bredde må og bør gå på bekostning av dybde på enkelte områder. I begrepet «kreativ» ligger noe lekent og løssluppent, en evne til nytenkning og å sette sammen elementer fra ulike kilder på nye måter. Jeg savner derfor flere oversiktsfag med helhetlig informasjon som alternativ til ved siden av «tunge» obligatoriske fag der en går seg vill dypt inne i temaer detaljene uten interesse. 

Et annet aspekt ved den programmerte utdanningsformen er tidsrammene. Alt fra første dag blir det oppfordret til å gjøre seg ferdig innen «normert tid». Over 90% av studentene følger dette, noe som blant annet fører til at de fleste mange ferdige sivilingeniører går ut i arbeid som 24-åringer uten særlig annen livserfaring enn et teknisk-teoretisk høyskolestudium. Nye impulser fra reiser i andre land og erfaring fra jobbing på ulike felt regnes for å være en berikelse og en styrke. Etter min oppfatning legger ikke universitetsledelsen til rette for dette. Noen ukers obligatorisk praksis og en ekskursjon etter tredje året er det hele. Å ta en pause for å reise eller jobbe er mulig dersom en søker om permisjon, men blir ikke støttet opp under. Jeg savner også mer frihet til selv å velge fag. Først i fjerde årskurs får studentene full mulighet til å sette sammen sin egen fagpakke. De tre første årene består nesten utelukkende av obligatoriske, tekniske fag, noe som kan hende virker mer hemmende enn stimulerende. Vil slike forhold«inspirere til kreativitet»? 

Konstruktiv? 

«Å lære noe på NTH er som å prøve å drikke av en brannslange», lyder et kjent ordtak fra Gløshaugen. Særlig de to første årene er arbeidsmengden uforholdsmessig stor. Strengt pensum og tett med forelesningstimer levner lite eller intet rom for lesing av tilleggslitteratur. Undervisningsforholdene er dermed med på å undertrykke mulighetene til å ta til seg komplementære kunnskaper og med andre ord snevre inn for å utvide perspektivet. Å holde tritt med pensum i hvert fag er så å si utenkelig, selv med intensiv, daglig jobbing. Følgelig blir god innsats i ett emne belønnet med å falle fullstendig av lasset i de resterende. Til tider kan det føles som om det ikke er tid til å gjøre noen ting skikkelig. Med opptil fem eller seks parallelle, krevende fag hvert semester har det således oppstått en skippertakskultur blant studentene, der en først i eksamensperioden endelig kan konsentrere seg om ett fag av gangen. 

Eksamenslesingen tar gjerne form som pugging av løsningsforslag fra tidligere år for å effektivt kompensere for det tapte. Studentene lærer seg dermed bestemte «kokebok»-metoder, dvs. steg for steg hvordan en løser et kjent problem, men ikke nødvendigvis hvorfor metoden fungerer. Uten å ha forstått sammenhengen er det vanskelig å overføre metoden på lignende oppgaver en ikke kjennner fra før. Det oppsiktsvekkende er at leseteknikken faktisk fungerer utmerket for svært mange likevel, ettersom eksamensoppgavene som regel er «kokt» de også, dvs. svakt modifiserte versjoner av fjorårets. Gir slike forhold «vilje til konstruktiv problemløsning»? 

Kritisk? 

Etter å ha gjennomført ni semestre på Gløshaugen og jobbet i to ulike teknologibedrifter, slår det meg hvilken sjeldent homogen gruppe de kommende og ferdige sivilingeniører utgjør. Av folk flest blir ingeniører ofte sett på som trauste, uspennende og ensporete. Det er derfor trist å fastslå at mange av mytene og fordommene mot ingeniører og ingeniørmiljøer i overraskende stor grad stemmer med virkeligheten. Først og fremst gjelder dette den generelle interessen for og kunnskapen om politikk og samfunnsspørsmål, som med enkelte unntak er nærmest totalt fraværende. Dette faktum er bekymringsverdig, ikke minst fordi teknologi spiller en sentral rolle i dagens samfunnsutvikling. Noe av grunntanken bak sammenslåingen mellom NTH og AVH var nettopp at de naturvitenskapelige studieretningene skulle få impulser fra de samfunnsvitenskapelige og vice versa. 

I Underdalsrapporten heter det blant annet at «teknologer [må] ha innsikt i mellommenneskelige prosesser og påvirkning. Det kan hentes i humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner.» En god og riktig tanke, men sammenslåingen har etter det jeg kan se ikke ført til noen stor forbedring på dette området. Med unntak av Ex.Phil./Fellesemnet er det ikke blitt verken økt stimulering til eller praktisk enklere å velge «humanistiske» fag for sivilingeniørstudenter. Utvalget av samfunnsorienterte fag på Gløshaugen er i beste fall mangelfullt, og i verste fall tragisk. For eksempel er faget «Kulturforståelse», basert på Jan Brøggers arbeider, langt fra anerkjent i antropologiske kretser. Er slike forhold egnet til å gi studentene «evne til kritisk vurdering»? 

Det akademiske skillet er ille nok, og det geografiske bidrar bare ytterligere til å forsterke avstanden. Hvordan skal studentene kunne kommunisere, ha daglig samvær med hverandre og dele kunnskaper på tvers av faggrensene når universitetet fremdeles er like splittet? Hvordan skal en synergieffekt kunne oppstå i praksis når brorparten av den humanistiske og samfunnsvitenskapelige delen av universitetet fysisk befinner seg en halvtimes bussreise unna den naturvitenskapelige og attpåtil på et såpass utilgjengelig sted som Dragvoll? 

Programmering hemmer 

For at framtidas teknologer skal unngå å stå fram som uselvstendige og ukritiske teknologitilbedere, masseprodusert av Gløshaugen Civilingeniørfabrik A/S, mener jeg studiet bør reformeres. Slik organiseringen er i dag, kan jeg ikke se at studentene på tekniske studieretninger får noen stor «forståelse av samspillet mellom kultur, samfunn, natur og teknologi». Trykket i brannslangen er for stort til det. I alle fall burde en omlegging diskuteres, der en går vekk fra den nåværende strenge programmeringen av utdanningen. Selve ordet har en besk smak: Noe - eller noen - som er programmert, er låst fast til å handle i et bestemt mønster (derav mønsterelever), ute av stand til å utføre annet enn det som står i programmet. Assosiasjoner til ordet hjernevasking og tilsvarende metoder fra samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med er nærliggende, uten at jeg på noen måte vil dra betydningen så langt. 

Men det handler om frihet. Om vidsyn i motsetning til trangsyn, mangfold heller enn ensformighet. Studentene bør lettere få anledning til å ta et år fri for bli beriket av å jobbe eller reise. Jeg etterlyser også større frihet til å tidlig velge fag etter egne interesser og forutsetninger, samt sterkere samarbeid, for eksempel tverrfaglige prosjekter. Helst burde NTNU vært samlet på ett sted, men det virker dessverre urealistisk. I stedet avslutter jeg med et spissformulert ønske: La heller NTNU Gløshaugen bli en skole for individer med interesse for samfunn og teknologi i stedet for enn en samlebåndsprodusent av programmerte roboter. 

 
 
Geir Evensen 
sivilingeniør i teleteknikk fra NTNU 
og arbeider som overingeniør i NRK med 
utredningsarbeid på det nye, digitale TV-systemet