- Familieoppløsning er av de viktigste spørsmålene i vår tid. Et samfunn som passivt ser på at unger har det vondt - og alt for mange barn fra oppløste familier har det ofte vondt - er er det noe feil med.

Dette samfunnet får som takk både sosial uro og kriminalitet. Samtidig opplever mange foreldre at de sitter fast i ei tidsklemme, der både de selv og barna blir skadelidende.

For en liten generasjon siden hadde Inger Lise Andersen fra Toten en landeplage som surret på radioen sent og tidlig. Om det var før eller etter at frk. Andersen ble fru Rypdal huskes ikke, men det er heller ikke så viktig. Det som er viktig, er at NTNU har fått én av de 12 medlemmene i Verdikommisjonens styringsgruppe. Sosiologipro-
fessor Reidar Almås, mest kjent som bygdeforsker, er altså utpekt av Kjell Magne Bondevik til å være vår lokale representant i «Tilsynet for høy moral»?

- Nei, dette handler nok ikke om korte skjørt. Jeg tror Verdikommisjonen skal behandle andre og viktigere ting enn som så. Vi må for eksempel spørre oss om det er riktig at begge foreldrene skal jobbe ute. Om det er riktig at ungene skal tilbringe de første årene av sitt liv i en barnehage. Om samfunnet følger opp skolen godt nok. Slike spørsmål tror jeg blir sentrale i Verdikommisjonens arbeid, sier Almås. Vel vitende om at han utfordrer vedtatte sannheter og provoserer ikke så rent få.

- Det er klart mange blir provosert, men jeg tror at vi står overfor en annen dagsorden enn i 50-, 60- og 70-årene. Norge har ikke lenger samme behov for det sosialdemokratiske reformprosjektet som i dag har uttømt mye av sin kraft. Vi har andre utfordringer i dag. Jeg sier på ingen måte at kvinnene skal tilbake til kjøkkenbenken, men det finnes andre måter å gjøre det på nå.

- Du har antydet liknede synspunkter tidligere. Og da har du fått mye kjeft.

- Ja, det er klart. Og det rammer meg når noen påstår at slike utsagn bare bidrar til å gi f.eks. enslige mødre dårlig samvittighet. Men jeg kan ikke la være å si sannheten av den grunn. Jeg klandrer selvfølgelig ikke de som er skilt. Men det er noe med hele tenkninga vår vi bør gjøre noe med. Noe som gjør oss til mer tilfredse og lykkeligere mennesker.

- Arbeidsledigheten er rekordlav. Nybilsalget på topp. Wiese på fredagene. Samtidig er vond samvittighet blitt en folkesykdom?

- Sagt på en annen måte: Mandager er forferdelige dager for mange unger i skilsmissefamilier. De gruer seg til å gå på skolen og treffe klassekamerater som har vært på tur sammen med mamma og pappa i helga, som har hatt opplevelser sammen med begge foreldrene. Slikt skaper unger som er lei seg, unger som er sinte. Unger som bråker og kommer på kant med læreren, med samfunnet. Samtidig kan vi ikke fortsette med å sende regninga til de enslige mødrene og til fedrene som mister kontakten med barna sine Vi må se at dette er et spørsmål om samfunnsmoral, ikke om personlig moral. Men når unge først har kommet på kant med samfunnet, kan en negativ utvikling være i gang og veien til kriminalitet kort. Det har vi sett alt for mange eksempler på.

- For kriminelle har vi da både politi og fengsler?

- Ja, det har de i USA også. Forferdelig mange kriminelle og forferdelig mange fengsler. Dette er ei utvikling vi må unngå. Og i motsetning til Fremskrittspartiet tror jeg Bondevik har skjønt dette - ikke bare at mange mennesker får det bedre, men at det faktisk rent nasjonaløkonomisk er en kjempefordel med lite kriminalitet, men mennesker som bryr seg om hverandre og som føler seg verdsatt.

- Er ikke Norge et godt land å bo i da? I tillegg til at vi er erklære antirasister (nesten alle sammen) er vi arbeidssomme, ærlige og vennlige. Eller «Det er typisk norsk å være god», som noen sa en gang.

- Det er riktig at Norge er bra på mange måter. Men for å ta ærligheten som du spør om: Undersøkelser viser at vi blir litt mindre ærlige for hver generasjon som går. Dette finnes det tall på. Det er altså stadig færre av oss som leverer inn den lommeboka vi finner på gata, enn hva tilfellet var for noen år tilbake. Det er urovekkende, og ei sånn utvikling tror jeg ikke folk vil ha.

- Er det derfor Verdikommisjonen er blitt så populær?

- Ja, og det sier noe om tidsånden. Verdikommisjonen er selvfølgelig ikke noe sosialistisk prosjekt, men et klart tegn på at høyrevinden er i ferd med å snu. Aksjemeglere med fantasilønner er ikke spesielt populære for tida, folk etterlyser andre verdier. Legg merke til hvor stille det er om kommisjonen i grådighetskulturens hovedorgan, Dagens Næringsliv. Det er dette Bondevik har forstått, og med opprettelsen av Verdikommisjonen gjorde han et genialt trekk. Dette er en gruppe som kommer til å fortsette, og denne verdiprosessen vil sette en slags dagsorden ? uansett om Kjell Magne og resten av laget må gå.

- Du har blitt Bondevikbeunderer, du også?

- Ikke misforstå. Bondevik har jo egentlig bare stjålet Anne Enger Lahnsteins klær. Det var hun som hele tida har snakket om verdier, lenge før regjeringa ble dannet. Men hun er kontroversiell, spesielt i Oslo. Hadde hun blitt statsminister i stedet for Bondevik, hadde hetsen startet fra dag én. Nå er derimot verdier blitt et fellesprosjekt som hele regjeringa står bak.

- Men Bondevik er blitt usannsynlig populær. Hvorfor?

- Fordi mange mennesker oppfatter at han står for et verdisyn de deler noe av. Dessuten er han ikke overkristen. Han stemmer ikke med skremmebildet av en mørkemann, han tar liksom ikke ut det siste stikket, hvis du skjønner.

- Er det som bygde-Norges representant du ble oppnevnt?

- Jeg oppfatter meg som en tolk for bygde-Norge, en som har vitenskapelig basert kunnskap om livet på bygda, og som kan bringe dette til allmennheten. Men jeg regner med at det er andre grunner til at jeg er med også.

- Hvem var det som brakte ditt navn på bane?

- Det var en overraskelse som jeg vil holde for meg selv.

- En sentral person?

- Ja, en i regjeringa, som jeg kjenner såvidt. Men hvem det var får du ikke vite.

- Hva er forskjellen på Verdikommisjonen og «Det norske hus»?

- Først og fremst at «Det norke hus» var et elitistisk prosjekt. Det var toppstyrt og ikke særlig inkluderende. Nå har jo Arbeiderpartiet ikke noen tradisjon for å være inkluderende, mens Bondevik på mange måter må sies å ta en sjanse. Det er jo ikke regjeringa som skal kontrollere Verdikommisjonen, og vi kan når vi vil gå til avisene og sette saker på dagsorden. Det tror jeg ikke Jagland hadde tatt sjansen på.

- Verdikommisjonen er også sammensatt av folk som tilhører - om ikke samfunnets elite, så i alle fall et bra stykke opp på stigen. Ikke mange bilmekanikere eller enslige mødre der heller?

- Nei, det riktig. Men jeg tror at Bondevik har vært ute etter folk som har evnen til både å snakke med vanlige folk og å snakke til mediene. Og etter det jeg ser, har han lykkes ganske bra.

- Hva har du til felles med Hanne Sophie Greve, Bergensjuristen som er leder i kommisjonen?

- Det vet jeg ingenting om. Jeg kjenner henne ikke, og jeg antar også at vi kommer til å være uenige. Men det er jo helt i orden, vi er jo ute etter debatt og engasjement.

- Verdikommisjonen har allerede møtt kritikk?

- Ja, det er ikke så rart. Jeg oppfatter det slik at det er to typer kritikk. Den ene er prinsippiell og den kan jeg forstå. Den andre typen kritikk kommer fra høyt profilerte samfunnsdebattanter som regnet med en plass i kommisjonen, men som måtte se langt etter enda en talerstol.

- Til slutt, Reidar Almås: Du som står på venstresida i norsk politikk, er nå med og legitimerer Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti. Er det bare greit?

- Jo, men jeg er da med på langt større ting enn det. Dette handler ikke om Kjell Magne skal få ti eller femten prosents oppslutning. Det handler om hvordan Norge skal bli i årene framover. Dessuten synes jeg det kan være greit å bli styrt av en annen tredjedel av det politiske Norge noen år, mens den sosialdemokratiske skuta ligger i selvpålagt opplag. Jeg tror forøvrig at vi står framfor en periode med en ny type reformer i mange land i vår del av verden, der individetets behov settes i sentrum, framfor samfunnets behov. Det må være grunnleggende feil dersom en stor gruppe unger skal lide for min generasjons politiske idealer. Jeg håper Verdikommisjonen kan bidra til å løfte denne problemstillingen ut av «tilsynet for høy moral» og inn i politikken.