Norguts leder: Legg ned universitetene
På flyet mellom Bergen og Trondheim var førsteamanuensis
Torgeir Weltschmerz fra Filosofisk institutt, NTNU, så heldig å
få sitte ved siden av Stein Treber som er leder av NORGUT. For å
profilere seg i organisasjons- og forskningsfronten gjennomførte
Weltschmerz straks følgende intervju for Universitetsavisa, som
vi her gjengir med Trebers tillatelse.
TW: NORGUT, som ble opprettet for å omstrukturere kontakten
mellom universitetene i Norge, legger i disse dager fram sin rapport der
man anbefaler å legge ned universitetene og føre grunnenhetene
over i regionale, departementale arbeidsgrupper. Kan du si litt om begrunnelsen
for dette synet?
S. Treber: Konklusjonen burde egentlig ikke komme som noen overraskelse
på dere ved NTNU. Har man fulgt med i Universitetsavisa det siste
året, vet man at framtredende NTNU-akademikere går inn for
å legge ned instituttstyrer, institutter og/eller fakulteter, og
vår begrunnelse er i all hovedsak den samme: Antikverte skiller fungerer
dysfunksjonelt i en moderne verden. Blant annet som en følge av
tverrfaglighetens inntog i akademia blir selvstendige «fag»
i tiltagende grad en meningsløshet. Jo mer det blir «tvert»,
jo mindre «fag», kan man si, og det «tverre» blir
best ivaretatt av ikke-faglige organer, som for eksempel et departement.
Til gjengjeld bevares fleksibiliteten via modulariserte grupper. Dette
må vi i sin tur se i en større, internasjonal sammenheng.
En rekke innbyrdes uavhengige EU-ekspertgrupper slår fast at gitt
dagens globale, kompetitive rammevilkår, vil eksistensen av statiske,
nasjonale universitetslover i bare liten grad imøtekomme kravene
til adaptert omstilling. Dette rammer også det tradisjonelle synet
på vitenskap organisert i selvstendige, kollegiale forskningsinstitusjoner.
Vår policy er derfor å legge ned universitetene i Norge.
TW: Noe som også innebærer å kaste vrak på
de såkalte humboldtske idealene om fri, selvstendig forskning og
enhet av forskning og undervisning?
S. Treber: Ja, disse idealene gir i dag en løsningsfremmed
forskningsprofil og konfronteres med overveiende negative attityder i de
relevante miljøer. Beregninger viser at 3/27-dels årsverk
pr. normalfaktor i et representativt utvalg vekstnæringer går
tapt ved slike idealer. Prognoser fra Statistisk Sentralbyrå viser
også at en omorganisering som den vi tenker på, over en ti
årsperiode vil styrke vår valuta med 3,5 prosentpoeng - og
våre konkurrenter svekkes tilsvarende.
TW: Men mange vil oppfatte forslagene som svært drastiske.
Vi har vært vant til å tro at prinsippene om fri og uavhengig
forskning bare kan settes til side i ekstreme tilfeller, som krig, opprør,
unntakstilstand, m.a.o. ikke i normalsituasjoner som i dag.
S.Treber: De som hevder det, har ikke skjønt situasjonens
alvor. Tidligere har kanskje universitetene bevart sin autonomi under forhold
med store humane kostnader. Men man har aldri vært i nærheten
av dagens situasjon, som for å tale i klartekst betyr at Norge risikerer
et fall fra 3. til 4. plassen på listen over verdens rikeste land.
M.a.o. en reduksjon på 100% hvis vi ser på disse to plassene,
som er relevante i den sammenhengen det her er tale om.
TW: Men det finnes dem som mener at nettopp når alt i samfunnet
ellers preges av en stadig hardere, global konkurranse, blir det desto
viktigere med en instans som kan bevare en viss kritisk distanse til utviklingen.
S. Treber: Det er riktig. De finnes. Nyere organisasjonslivsforskning
viser at en gitt prosent av den forskningsaktive befolkningen alltid vil
være tilnærmet immun mot markedets krav og tilstrebe en beskyttet
eller «vernet» forskning. Dette skulle også være
kjent fra Universitetsavisa i fjor. Disse holdningsproblemene er vi klar
over, og for å møte dem er vi nå i ferd med å
utvikle et fruktbart samarbeid med blant annet den psykologiske ekspertisen
i ORGUT og med Blindern psykiatriske avdeling. Det tenkes da bl.a. på
å utvikle hobbyverksted for gjenstridige forskere, og SINTEF har
allerede utviklet et konsept for professoralt verneutstyr. Som man skjønner:
Her kommer vi våre kritikere i møte.
TW: Men om vi nå ser på den humanvitenskapelige forskningen
- det er jo mange som hevder at slik forskning ikke bare skal bidra teknisk
til å finne bedre midler for samfunnsutviklingen, men også
reflektere over målene.
S. Treber: Igjen må jeg få henvise til det dysfunksjonelle
og lite tidsmessige ved slike holdninger. Nyere forskning viser klart at
synergieffekten ved normal gruppedimensjonering gitt en normal implementeringskoeffisient
peker i retning av måldefinering i fleksible, departementale arbeidsgrupper.
Fleksibilitet, tverrfaglighet og målmengde er innbyrdes positivt
korrelert. Komparert med tradisjonelle forskningsinstitusjoner har det
vært registrert en økning i antallet mål på 137%
pr. årsverk. Nettopp humanister burde hilse de aktuelle reformene
velkommen. Forskning viser dessuten at fordypning i tradisjonelle, humanistiske
fagdisipliner kan være langt mer angstskapende enn oppdatert breddeforskning.
La meg her igjen få vise til betydningen av psykologisk sakkunnskap.
Ved Filosofisk institutt i Oslo mottok man nylig en publikasjonsserie fra
filosofene i Tromsø av en helt uvanlig faglig kvalitet - nye innsikter
var formulert med et klarsyn og et vidd som ikke bare begynner å
ryktes internasjonalt, men som gjorde skriftene til en sann svir å
lese...
TW: Så fint!
S. Treber: ... og som umiddelbart førte en samlet stab
i Oslo inn i kollektiv depresjon. For her var det klart for alle at man
begynte å sakke akterut i den filosofiske konkurransen, nasjonalt
som internasjonalt. Men - helt i overensstemmelse med rådene fra
ORGUT-ekspertisen hos dere i Trondheim - klarte den nye instituttlederen
å samle medarbeiderne til et skikkelig krafttak. Under slagordet
«Kvalitet er vår styrke» møtes man hver morgen
til aggresjonsøvelser under bilder av ledende Tromsø-filosofer,
og resultatene ser man allerede. Gjennom blind lojalitet til sin leder
klarte Oslo-filosofene å psyke seg opp til å begynne klatringen
oppover på den nasjonale rankingen. Slik viste de seg lederens tillit
verdig.
La meg i den forbindelse få sitere den store tyske dikter og humanist
Bertolt Brecht. Da Sentralkomiteen i det østtyske kommunistparti
etter arbeideroppstanden i 1953 erklærte at deler av befolkningen
ikke lenger hadde ledelsens tillit, bemerket Brecht at det kanskje var
«bedre å oppløse folket og velge et nytt». Det
kaller jeg konstruktiv tenkning! I dagens situasjon med et skrikende behov
for lojalitet oppover og tillit nedover er det slike holdninger vi trenger,
og vi ser igjen relevansen av de litterære, humanistiske studier.
Humanistene har virkelig ingen ting å frykte.
Truls Wyller
|