Vel tilbake fra permisjon 1998 oppdager jeg i Universitetsavisa en begrunnelse for at NTNU ikke er med de andre norske universitetetene i samarbeidet om det norske universitetssentret i Sankt Petersburg, Russland: Det var ifølge rektor ingen særlig intereresse ved NTNU. Rektor har åpenbart ikke spurt noen på Institutt for arkeologi ved Vitenskapsmuseet, for vi har aktivt samarbeid med russiske kolleger, først og fremst nettopp i Sankt Petersburg.

Sentret ble åpnet i mai 1998 av hans majestet Kongen som var på statsbesøk i Russland. En av de russiske professorene som arbeidet med senteret, fortalte under en skandinavistkonferanse i Sankt Petersburg i oktober 1998 at han hadde sørget for at NTNU ble invitert til åpningen: «For riktignok er dere et rent teknologisk universitet, men jeg visste jo at dere har et museum».

Dette er ett av mange eksempler på de ulemper det er å ha et slikt navn på et universitetet, det er alltid et strev å forklare og bli trodd på at man virkelig er ganske alminnelig arkeolog, at NTNU har et Institutt for arkeologi, at det undervises i ganske normal, fullverdig arkeologi. Jeg skulle tro andre humanister har lignende opplevelser. Jeg fatter ikke hvorfor vi ikke kunne fortsette å ha et normalt universitetsnavn når alle sverger på at dette teknisk-naturvitenskapelige universitetet er et helt normalt universitet. Som humanist opplever jeg det som problematisk. Det er faktisk en stor del av dette universitetet, som utelukkes av navnet.

Ikke bare i utlandet, men ofte her hjemme, presenterer jeg meg derfor som medarbeider ved universitetet i Trondheim - med liten u, siden stiftsstaden har bare ett universitet.

Navnet fortjener forkortelsen for den første engelske versjonen av navnet; nuts.

Det var bare et hjertesukk fra en bortkommen humanist....