Universitetsavisa har 15.1.98 et oppslag om framtidig organisering av Norsk senter for barneforskning (Noseb). Jeg ønsker å kommentere noe av det som står i oppslaget.

Noseb ble opprettet i 1982 som en del av NAVF i samarbeid med Unit-AVH. Fra 1988 ble senteret gjort permanent i tråd med en innstilling fra et utvalg ledet av professor Peder Borgen. Senteret ble som en praktisk løsning lagt til forskningsstiftelsen Allforsk. Daværende styreleder i Allforsk, Per Morten Schiefloe, uttalte ved den anledning at senteret når som helst kunne gå ut av Allforsk igjen dersom en fant andre løsninger mer formålstjenelige.

Nosebs hovedoppgaver har hele tiden vært knyttet til grunnforskning og nasjonalt og internasjonalt arbeid for nettverksbygging og styrking av norsk barneforskning. Det har aldri vært meningen at oppdragsforskning skulle være senterets hovedoppgave. Noseb ble i 1995-96 evaluert av en svensk forskergruppe oppnevnt av NFR. Gruppen konkluderer med at senteret bør konsentrere sin virksomhet, styrke grunnforskningen og med at «centeret ges en organisatorisk position och struktur (t.ex. som universitetsinstution eller som fristående center men med en tydligare vetenskaplig styrning och uppgift) som gagnar en akademisk nivåhöjning av centeret». Dette er konklusjoner jeg støtter fullt ut. Evalueringsutvalgets konklusjoner stemte også godt overens med oppfatningen til de ansatte ved senteret og oppfatningen i Nosebs styre.

Nosebs grunnbevilgning ble ved permanentiseringen av Stortinget fastlagt ut fra de basisoppgaver senteret hadde. Grunnbevilgningen har imidlertid stått på samme kronebeløp fra 1987 til i dag. Realverdien på dagens grunnbevilgning er ca 1.2 millioner lavere enn i 1987. Dette er hovedårsaken til Nosebs utvikling fra grunnforskning og andre basisoppgaver mot tradisjonell oppdragsforskning. For å kunne løse våre oppgaver i tråd med mandatet var vi nødt til å satse på egen inntjening via oppdrag. Barneforskning er imidlertid ikke et område der oppdragsgiverne tilbyr stor fortjeneste. Det ble derfor etter hvert nødvendig med en stor oppdragsportefølje for å kunne skaffe ressurser nok til basisvirksomheten. I en periode tidlig på 90- tallet hadde regjeringen Brundtland barn og ungdom som ett av fire hovedsatsingsområder. Dette førte til betydelige oppdragsmuligheter innen barnevern, kultur og skole. Senere har disse kildene delvis tørket inn, delvis er de overført til NFRs programvirksomhet. Nosebs økonomi er derfor blitt stadig vanskeligere. Flere forsøk på å skaffe strategiske instituttprogram førte heller ikke fram bl.a. fordi tenkningen omkring instituttprogram den gang var prematur i NFR-KS og i relevante departement.

Sammen med Nosebs styre har jeg i årevis ropt et varsku mot en utvikling ved Noseb bort fra grunnforskning og nasjonale oppgaver mot mer og mer pengejag og kortsiktige oppdrag. Med en million ekstra i grunnbevilgning kunne den tradisjonelle oppdragsforskningen ved Noseb reduseres til et minimum. Det har aldri vært noe mål i seg selv å opprettholde et stort antall forskerstillinger, målet har vært å utføre et oppdrag for det norske samfunn i tråd med vårt mandat.

Jeg ble ansatt som leder av Senter for barneforskning ved starten i 1982 for å drive faglig-administrativt arbeid. Jeg fungerte etter hvert først og fremst som pengeinnsamler for et oppdragsinstitutt. I lengden ble denne situasjonen uholdbar, og jeg valgte høsten 1997 å si opp min stilling.

Jeg har lenge hevdet at en fullstendig innlemmelse i universitetet er den eneste vegen å gå for Noseb for å utvikle synergieffekter og styrke senterets grunnforskning. Dette har også vært en klar oppfatning i senterets styre. Vi er nå i en situasjon der innlemmelse i universitetet anbefales av NFRs evalueringsgruppe, løsningen støttes av forskningsråd og departement, og den ønskes velkommen av SVT-fakultetet. Senteret eies imidlertid av Allforsk, og denne institusjonen nekter å gi slipp på senteret i frykt for sin egen framtid. Og mens graset gror, dør kua - les Noseb. Universitetsavisa skriver at aktiviteten ved senteret har sunket dramatisk. Jeg vil imidlertid påpeke at aktiviteten ved senteret var betydelig så sent som våren 1997. Ved årsskiftet 1997/98 er antall ansatte redusert til en håndfull, da er også administrasjonen inkludert. Bare gjennom en tett sammenveving med den omfattende barneforskning som alt foregår innenfor NTNU, særlig ved SVT-fakultetet, er det mulig å gjenreise et faglig sterkt Noseb og utnytte og videreutvikle senterets sterke nasjonale og internasjonale posisjon.