NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Y-philes

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» -dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Martin Ystenes


Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

 

Skoleflinke fagidioter

Tokk-tokk-tokk! Ett, to! Ett, to! Dette er en prøve. En kunnskapsprøve. Hva forbinder du med følgende ord: Dobson-enheter, apoptose, Tambora, Casimir-effekten og telomerer? Ikke bry deg om du ikke kjente igjen alle, men kjente du minst ett av dem? Hvis ikke, prøv disse: Chicxulub, Archaeopteryx, Charon, Buckminsterfullerener, Schwarzschild-radius og Tunguska. Var det noe som i det hele tatt virket kjent?

Hvis du kjenner den naturvitenskapelige betydning av noen av disse begrepene, gjør jeg to antakelser: a) Du leser magasiner eller bøker om naturvitenskap. b) Du merker deg begrepene. Motsatt vil jeg anta at minst en av disse antakelsene ikke holder for deg. De elleve begrepene er alle favoritter innen populærvitenskapen, særlig de siste årene. Stikkord er: Ozonlaget, programmert celledød, katastrofe-vulkan, «vakuumenergi» og kromosomer for de fem første, «dinosaurkrater», urfuglen, Plutos måne, «fotballmolekyler», sorte hull og meteoreksplosjon for de siste. Søk på Internett og du finner mye.

En TV2-journalist mente at seerne blir forulempet hvis de blir minnet om hva de skulle ha lært på skolen. Jeg har forulempet 160 studenter. Ingen kjente noen av de fem første begrepene. De øvrige ble hver gjenkjent av 1-5%. Dette er studenter med langt over gjennomsnitts realfagkarakterer, og som sannsynligvis er langt over gjennomsnittlig interessert i naturvitenskap - men knapt noen av dem følger med i hva som skjer. Hvordan er det da med resten av studentene?

Jeg spurte også studentene hva de leste. En av dem leste «New Scientist», en annen leste «Scientific American». Halvparten av studentene har aldri lest en populærvitenskapelig bok, bare fem av dem hadde lest mer enn ti. Nokså mange leser «Illustrert Vitenskap», om enn sporadisk, men for flertallet kan man forsvare betegnelsen «skoleflinke fagidioter». Antakelig er de utskjelte journalistene jevnt over mer interessert enn bredden av kremstudentene våre.

Den enkelte students resultat er uinteressant - folk har ulike interesser. Men at den samlede interessen for naturfag er så laber, det forteller noe om den norske skolen, og kanskje enda mer om lærerne. Det er neppe mange norske naturfaglærere som følger med i hva som skjer innen faget utover en halvhjertet lesning i «Illustrert Vitenskap». De bruker i alle fall ikke det de vet, i undervisningen.

En stadig mindre del av ungdommen er interessert i naturfag, realfag og teknologi. Er det rart at interessen for å velge slike fag er så liten, når den genuine interessen blant skolens lærere tilsynelatende er totalt fraværende? Skolen skaper ikke interesse for naturfag med en slik innstilling. Interesseskapingen blir privatisert, dvs. overlatt til familie og eplekjekke guttekulturer. En naturlig konsekvens er et skjevere rekrutteringsgrunnlag: Flere har akademikerforeldre, og færre er jenter.

Det ropes på etterutdanning av naturfaglærere. Hva med å gi dem et løpende abonnement på «New Scientist» og følge opp med en diskusjonstime på lærerværelset? Hva med å stille krav til lærerne om å holde seg oppdatert, og tvinge dem til å lære noe som kan gjøre faget spennende og interessant både for dem selv og for elevene? Man kunne til og med hatt en normert prøve hvert år og latt resultatet ha betydning ved individuell lønnfastsettelse. Dette ville dessuten vært et signal til de lærere som mener at for mye kunnskap er direkte skadelig.

Neida, jeg forventer ikke at alle naturfaglærere skal være ivrige etter å følge med i naturvitenskapens utvikling. Problemet er at i den grad noen av dem i det hele tatt gjør det, så er de så få og så lite engasjerte at de knapt nok påvirker en eneste elev. Det ville være naivt å ikke anta at et «Couch potato»-syndrom blant naturfaglærere er en del av årsaken.

Og jeg lurer litt på hvordan den jevne teknologi- eller realfagsprofessor ville skåret på denne testen, og hvor mange av dem som føler overskriften som en treffende beskrivelse på seg selv.