UA02 - nyheter

Frikjøreren:
- I enkelte øyeblikk i frikjøringen finnes klimaks, gode opplevelser som gjør at du får innsikt i deg selv og i verden. Samtidig som man er seg selv, i seg selv, er man en integrert del av omgivelsene. Hvis jeg klarer å beskrive det, kan også andre få se litt av mangfoldet i verden.

Forskeren:
- Dragvoll har alt for høyt østrogen-nivå. Det handler om å lese og forske, og i alt for liten grad om kropp og handling. Sosialantropologi er et fag som har verden, livet og menneskene som forskningsobjekter. Hva er vel bedre enn å
forske på den kroppslige erfaringen, hvordan vi opplever og erfarer verden?

Når pudderet har lagt seg i bakken, starter jakten på ekstasen. Da må frikjører Svein-Halvard Jørgensen opp i bakken for å forske.

Den optimale opplevelsen får man i solskinn og nysnø som ingen har satt sine ski i. Foto: Audun Holmøy. Frikjører: Jan Prokes

Han suser ned ei dalside med puddersnø. Noen steder brytes snøidyllen av stein. Idet sansene registrerer en stein, setter han ekstra trykk på bakerste fot, trekker brettet passelig hardt mot kroppen, flyr over steinen og går umiddelbart over i et venstreskjær for å beholde kontroll og retning, rytmeog fart.

Når frikjøreren Svein-Halvard Jørgensen braser utfor bakkene i Vangslia og Hovden på Oppdal og St. Anton i Østerrike, er det forskning han driver med. Han er sosialantropolog og med på forskningsprosjektet «Improvisasjon i tverrfaglig lys» ved NTNU.

Den ene foten på skrevs over t-heisen og blikket rettet oppover i bakken. En sitring i kroppen. Han funderer på hvor det er størst sannsynlighet for å finne forhold som kan gi den store opplevelsen - en peak-performance. Svein-Halvard Jørgensen fornemmer sin egen forventning om en nær framtidig ekstase. Han bestemmer seg for Skarbekkdalen.

- Gitt de riktige omstendighetene - puddersnø og god sikt - kan jeg oppleve at tiden oppheves; jeg går på en måte inn i «evigheten». Ett sekund kan føles som en evighet, og et perfekt åk tar nødvendigvis ikke så mange sekunder, men det gjør noe med deg, sier frikjøreren. Han har drevet med sporten i 7-8 år.

- Snøbrettkjøring faller inn under kategorien kjærlighet og forelskelse. Ubeskrivelige følelser, sier frikjøreren. Han tenker på når jakten på ekstasen lykkes, og han og kameratene kommer til ei perfekt dalside med puddersnø og superforhold. Da endrer hver enkelt av gutta modus. Det er som å være på jakt og et bytte flyr opp. Plutselig blir det noe helt annet, jeg er ikke på jakt men i jakt, da er det bare meg, snøen og verden. Da er de andre gutta glemt, kjæresten glemt. Alt som teller, er at jeg er fjellet.

Kanskje ikke det mest tradisjonelle forskningsprosjekt? En filosofisk-sosialantropologisk avhandling som har frikjøringens improvisasjon, kroppen i verden, som tema. Av alle steder har avhandlingen sitt «tilholdssted» på Musikkvitenskapelig institutt. Forskeren selv er heller ikke så tradisjonell, når han sier at forskere leser for mye. Og bruker kroppen for lite.

- På Dragvoll er det et altfor høyt «østrogen-nivå». Det handler om å lese og forske, og i alt for liten grad handler det om kropp og handling. Jeg mener ikke å provosere kvinnelige forskere. Østrogen er i denne sammenhengen minst like utbredt blant Dragvolls menn. Sosialantropologi er et fag som har verden, livet og menneskene som forskningsobjekter. Hva er vel bedre enn å forske på den kroppslige erfaringen, hvordan vi opplever og erfarer verden?

- Jazz og frikjøring er to eksempler på hvordan man kan utvikle sitt improvisasjonspotensial, noe alle mennesker er utrustet med. Kreativitet som sådan kan du ikke lære, det er et biprodukt av handling som utvikles ved improvisatorisk atferd, sier forskeren.

For ham er det mer rasjonelt å ikke forholde seg til snøbrettkjøring rasjonelt.

- Ultra-subjektiv datainnsamling som dette er, vil jeg påstå kan legge grunnen for en mer dyptgående virkelighetsforståelse. Subjektivitet og objektivitet står ikke for meg som motsetninger i tradisjonell forstand, objektiviteten er subjektivitetens alter ego, sier forskeren.

Når forskeren i etterkant av sin egen frikjøring betrakter seg selv og sin egen opplevelse, forsøker han å gripe og forstå noe som ikke helt lar seg gripe. Han snakker om noe som nærmer seg det unevnelige, og sirkler rundt essensen med verbale kreative løsninger. Han bruker metaforer.

- Frikjøring er som jazz-improvisasjon, sier han. Brettet er mitt instrument. Jeg samspiller med omgivelsene. Det er noe religiøst og magisk over fenomenet, det kan ikke helt forklares. Kanskje vil noen hevde at dette blir kvasipsykologi eller metafysikk, men da kan jeg med en omskriving av Merleau-Ponty si at uten metafysikk blir verden forferdelig flat, sier forskeren. Han fortsetter ? som for å sette ting i en større sammenheng:
- Frikjøringsakten er en rituell handling i en verden hvor kontrollerte omgivelser har stått som ideal for mesteparten av vår aktivitet.

Sosialantropologens påstand er at frikjøring er en aktivitet som danner grunnlag for handlingsmønster og en virkelighetsforståelse som går langt utover selve frikjøringen.

- Merleau-Pontys fenomenologi kan sees på som en økologisk ontologi. Han ser på «egenkroppen» som en integrert del av «verdenskroppen».Vi befinner oss kontinuerlig i en prosess. Dette er en forståelsesmodell vi kjenner fra Østen, og som improvisasjon i musikk og snøbrett kan være gode eksempler på, fordi det er snakk om å forholde seg aktivt til omgivelsene.

- En dyktig snøbrettkjører kan under optimale forhold oppleve at brettet forsvinner, det vil si at det blir en del av den sansemotoriske enheten «kroppen». Kjøringen «foregår» og kroppen strekker seg ut i terrenget, jeg er bakken, snøen, fjellet. Jeg er ikke styrt av fornuften, men er en integrert del av økosystemet. Jeg tar på meg fjellet, og sammen skaper vi hendelsen.

Han kjører med splitter nytt utstyr på seg og føler seg ikke helt «innkjørt». Det er som å spille inn et nytt instrument, sier han. Det føles uvant. Føttene står for langt fra hverandre. Vinkelen på anklene er litt for brå. Han justerer festet. Bruker et skrujern han har i lomma.

Så er han på jakt igjen. Han tråkker i dyp snø noen meter over en topp hvor heisen ikke rekker. Han ser ned Skarbekkdalen. Steinene er tydelige å se der de stikker opp, men snøskavlene forsvinner i hvitt. Det er «snømært». Alt er hvitt ? det er ingen kontraster. Likevel, her skal det improviseres. Svein-Halvard ser ingenting, plutselig er skavlen der, improvisasjonen kommer til kort, han faller. Han kjører videre ned gjennom den trange dalen i kjent bevegelsesmønster, i slalåm mellom steinene. Flyter videre ned Vangslia. Deilig, også uten ekstase.

- I dag ble det kjøring på en anstrengt måte. Jeg så ingenting. Underlaget var ikke godt. Idealet er nysnø som ingen har satt sine ski i, og lysforhold som gjør det mulig å se konturene i terrenget, fortrinnsvis solskinn, sier frikjøreren.

Nede igjen. Oppdalsgutta har lange pauser i skiutleierbua. Forholdene er ikke gode. De gidder nesten ikke kjøre. Mens de venter på at sola blir mer ivrig, ser de på World-cup-renn og snakker om steder de gjerne skulle ha vært. Svein-Halvard Jørgensen skal til ett av disse stedene, St. Anton i Østerrike. Men det er fortsatt Oppdals puddersnø og Skarbekkdalen som har en helt
spesiell plass i kroppen.

Mer følelser, sensitivitet og impulsivitet inn i forskningen. Slik blir det, hvis statsstipendiat og økofilosof Sigmund Setereng får det som han vil.

Jazz og frikjøring på snøbrett er bare to eksempler på forskningsområder hvor improvisasjon er et viktig element. Sigmund Setereng kan nevne utallige eksempler. Med en veldig sprikende pensumliste, hvor alt fra teorier om jazzimprovisasjon til «Anna i ødemarka» har fått innpass, har han denne høsten forelest over temaet «Improvisasjon i et tverrfaglig lys».

- For å forklare hvordan frikjøring og jazz-spilling fungerer, kan man ikke bare forholde seg til hvordan intellektet virker. Hele kroppen er engasjert. Når du for eksempel kjører nedover fjellsiden, rekker ikke ditt rasjonelle jeg å samle data og tenke rasjonelt - men kroppen løser oppgaven. Møter du en hindring, en stein eller noe, finner hele kroppssystemet lynhurtig en ny løsning. Men en slik vellykket improvisasjon krever et høyt beredskap, trening og øvelse, sier Setereng, som finner improvisasjonseksempler hvor enn han snur seg.

Sigmund Setereng mener at universitetet i for stor grad betrakter verden utfra en analytisk metode. Den går ut på å bryte alt ned til bestanddeler, for så å addere og slik komme fram til helheten.

- Denne metoden går igjen mer eller mindre i alle fag. Dette forutsetter en maskinmodell for virkeligheten. Det har plaget vestlig filosofi helt siden Platon og Pytagoras. Tendensene ble veldig forsterket i renessansen, med Descartes og den strenge todelingen mellom kropp og sjel - ånd og materie.

- Menneskesjelen er noe ikke-materielt, som vi ikke kan bygge vitenskap på, på samme måte. Det er noe religiøst over det. Det vi kan studere her, det er det materielle eller det som kan gis en mekanistisk struktur. Jeg ønsker meg et universitet som i stedet for den maskinelle strukturen tar innover seg de levende og helhetlige prosessene ? det komplekse.

Sigmund Setereng mener at vi på våre universiteter er trenet opp til å forså det kompliserte, ikke det komplekse. Han trekker fram Green Bay ved Universitetet i Wisconsin og et forsøk som ble gjort der på 70-tallet, og mener dette kunne stå som et forbilde for NTNU.

- Green Bay-campusen ble bygd opp for å gripe an problemene som kom med den økososiale krisen. Studentene valgte sine favorittfag som de startet på, samtidig som de var nødt til å jobbe i team med andre studenter med andre fagspesialiteter.

Setereng ønsker seg et universitet som Green Bay hvor de utdannet spesialister som var kritiske og skeptiske til det de selv drev med, fordi de hadde innsikt i at det bare var en del av et hele.

Prosjekt «Improvisasjon i tverrfaglig lys» er et forsøk på å gjøre noe annet enn den tradisjonelle forskningen. Et større mål det har, er å bidra til å endre universitetsstrukturen.

Setereng mener at det improviserende mennesket kan være en modell for NTNU. Det handler om å være en levende enhet, som har en bred beredskap til å kunne finne løsninger som går utover det mekanisk rasjonelle. Et universitet med forskere som tør å bruke hele seg. Det handler om at man også på universitetet kan tore å bruke intellektet i sammenheng med følelsene, sensitiviteten, evnen til helhetsgrep og det å ta impulser alvorlig. Slik kan vi få et universitet som er trenet til å se det komplekse, og dermed en rikere virkelighet.

- Med det improviserende mennesket som modell, kan NTNU gripe an det komplekse, avslutter Sigmund Setereng.

Improvisasjon er ikke bare forbeholdt jazzmusikere.
Alle mennesker har et improvisasjonspotensial.

Prosjektet «Improvisasjon i tverrfaglig lys» ved NTNU søker å belyse fenomenet improvisasjon fra ulike faglige vinklinger. Hensikten er å vinne ny forståelse av læring, kunnskap og organisering.

- Dette er et utradisjonelt forskningsområde som blir vist stor interesse både nasjonalt og internasjonalt, sier lederen for prosjektet, Bjørn Alterhaug ved Musikkvitenskapelig institutt.

- I vårt vestlige samfunn fungerer enkeltindividet som en maskindel, hvor rom for improvisasjon og kreativitet er minimal. Vår vestlig organisering av samfunn og virksomhet er i hovedsak basert på toppstyring,- en såkalt pyramidal struktur. Også store orkestre kan tjene som metafor på en slik pyramidal modell, sier Alterhaug og trekker fram jazzens flate struktur som orkesterets motsats.

- I jazzen blir man aktivisert på en annen måte enn i et orkester. For at det skal fungere improvisatorisk, er det ikke nok bare å spille det som er nødvendig; du er nødt til å ta initiativ, tore å utfordre deg selv og medspillerne. Dessuten må du være så beredt at «feil» brukes som grunnlag for nye kreative innspill. Å kunne handle slik forutsetter mye kunnskap, trening og en improviserende holdning.

- Improvisasjonen skjerper deg, gjør deg årvåken, og sansene brukes optimalt; det rasjonelle og det emosjonelle blir ett. Vi snakker om en eksistensiell erfaring, uavhengig om det er på ekspertnivå eller blant nybegynnere, sier Alterhaug. Han har ca. 35 års erfaring som jazzmusiker.

Prosjektet springer ut fra Musikkvitenskapelig institutt og har knyttet til seg filosofer, psykologer, pedagoger og sosialantropologer. Sosialantropolog Svein-Halvard Jørgensen er nettopp blitt tilsatt og bruker frikjøring på snøbrett som utgangspunkt for studier av improvisasjon. Dette noe uortodokse valg av tema begrunner Alterhaug med at improvisasjon er et alt for viktig emne for musikkvitere alene.

Svein-Halvard Jørgensen tar i bruk metaforer når han forklarer essensen av frikjøring.
- Det er som å spille sammen med omgivelser som stadig gir meg nye innspill jeg må improvisere i forhold til.

- Frikjøring på brett er en ferdighetskultur som kan sammenliknes med jazzimprovisering. Det handler om kommunikasjon med en selv, og om å spille på lag med omgivelsene. Frikjøring er i hovedsak en ensom aktivitet. Slik sett kan den for eksempel sammenliknes med jazzpianisten Keith Jarretts solokonserter. Jarretts internaliserte kunnskaper og ferdigheter, hans trening, beredskap og timing, gjør at han kreativt takler de risikosituasjonene og «feil» han oppsøker og møter i den prosessuelle improvisasjonsakten. Slik er det også for en frikjører som hele tiden må gå inn og korrigere og forandre sin kjøring for å tilpasse seg landskapet og forandringene i snøen. Dette krever trening, konsentrasjon og oppmerksomhet. En type kunnskap og ferdighet som konstitueres gjennom erfaring og som aktiviserer hele kroppens naturlige sanseapparat, sier Alterhaug.

Han mener at de ved å forske på slike ferdighetskulturer, kan få nye og mer helhetlige perspektiver på kunnskap og læring, knyttet til en dypere forståelse av de prosessene som er aktive ved improvisatorisk virksomhet.

KAREN ANNE OKSTAD