|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Alt for matte
Kari Hag er forsiktig med champagnen når et 358 år
- Helge! Helge! Nå har jeg snakket med Adresseavisen, og det blir kanskje en helsides oppslag på mandag! Kari Hag stormer inn på nabokontoret til matematikkollega Helge Holden og informerer om siste nytt. Så haster hun tilbake til kontoret sitt igjen, og dragsuget etter kvinnen i vinden gjør at det blafrer av veggplakaten av Sonja Kovalevski. Sonja, den første kvinnelige matematikkprofessoren ved universitetet i Stockholm i 1889. Hun som sjarmerte Fridtjof Nansen, men som ble mislikt av August Strindberg: - O, vilken olycka, kan man tänka sig något mera otäckt än ett fruntimmer som professor i matematik, siterer Kari Hag med indignert patos. Hun kunne forresten tenke seg å holde et kåseri om henne i forbindelse med de nært forestående matematikkdager. Kovalevski ville ha blitt 150 år 15. januar i år og skal være en spennende dame med litterære kvaliterer og russisk bakgrunn. Men denne gangen ble det ikke tid til et foredrag. - Kanskje jeg tar det opp igjen til 8. mars? Trillende ølflasker Kari Hag, førsteamanuensis i matematikk på Gløshaugen, har hode og kropp fylt opp med matematikk. Det er matematikkens år i år, har hun fortalt til folk flest, store og små. Og så skal det markeres et 200-års jubileum for Niels Henrik Abel om to år, vitenskapsmannen som hun har flere bøker av i reolene. Innimellom bøkene i elementærmatematikk viser hun fram en bok fra rektor Emil Spjøtvoll som takker for engasjementet for NTH. «Ensamma tilsammans» av Jelena Bonner, kona til Andrej Sakharov, ble med etter et opphold i Sverige. - Jeg tenkte vel kanskje litt på meg og mannen min, forteller Kari og sender noen tanker til Lade hvor husbonden Per sysler med matematikk. - Her er det noe jeg er litt stolt av, sier hun og viser fram Sintef-prisen hun fikk for fremragende undervisning i 1988. Kari Hag begynte med smågruppeundervisning i matematikk. Dette spredte seg til de andre fagene ved Gløshaugen. - Det er viktig å få frem at det var Altund (Alternativ Undervisning) som banet veiet, sier hun og deler æren med studentgruppa ved Gløshaugen som jobber for nye undervisningsformer. Kari Hag husker godt 1972, året hun kom hjem fra doktorgradsstudiene i Michigan. Forventningene var store, men stadig vekk trillet det tommet ølflasker nedover auditoriet, og det barske spørsmålet om det var «allright å drikke øl her» kom hyppig. - Jeg var jo ung, det var heller ikke så mange kvinnelige lærere ved Høgskolen den gangen. Kanskje jeg også kledde meg litt for ungt, de vippet meg i hvert fall av pinnen. Den minst dårlige tilbakemeldingen jeg fikk var «Bedre lykke neste gang!». Det var litt av en ilddåp og en kalddusj. Hun stopper opp, tenker tilbake til hvor hun i all verden sist etterlot nøklene, finner dem i neste tanke ved døra, låser seg ut av det nye kontoret, som er mindre og har dårligere utsikt enn det gamle hun hadde, men som hun ga bort til en av de nye professorene i håp om at han ble værende på instituttet. Han har blitt. I de ti heisetasjene ned insisterer Kari Hag på å kjøre bil ned til Puben på Samfundet for den avtalte koppen med kaffe. Absolutt og sann På en eller annen frekvens mellom kaos og orden finner du Kari Hag. På en eller annen bølge mellom ideer, glød, engasjementet, og stringent matematikk og funksjonsteori lander hun på en svart stol på Puben. Det er endelig mulig å smette inn et spørsmål om matematikk er feminint eller maskulint: - Jeg tror at de fleste matematikere er enige om at matematikk er kjønnsnøytralt i seg selv. Men hva du synes er interessant i matematikken, vil være farget av kulturen du er innenfor. Det er det jeg liker jeg ved matematikk; det som er sant i dag, er også sant i morgen. - Er dette sant? - Det er sant. Nøytral og absolutt. - Hvorfor er det så få kvinner som holder på med det; det er jo nøytralt, eller kanskje fordi det nettopp er nøytralt? - Igjen er det betinget av kultur. Når det gjelder Norden og Nord-Europa, er det ikke tradisjon at kvinner har holdt på med matematikk. I Sør-Europa; Italia, Spania og Frankrike til dels, er det mange flere kvinner som studerer matematikk. Jeg har møtt mange kvinnelige matematikere som i utgangspunktet tenkte på å bli realfaglærere på gymnaset, men som syntes at faget var så morsomt, at de har fortsatt utover det. Kari Hag har nå begynt å henge tankene sine ute til lufting og rister litt i dem. - Det kan jo hende at det har noe å gjøre med religionen, uten at jeg vet noe sikkert om det. Den katolske religionen har tradisjoner hvor nonner er lærere. - Roy Jacobsen har sagt at matematikken er Guds gave til mennesket, at nærmere sannheten kommer du ikke. Nå er også du inne på det, kan det ha noe for seg? - Det er jo dette absolutte, og som han også sier - du kan ikke jukse med matematikk; det er kanskje en lengsel etter det sanne. Men matematikken har som religionen mange ansikter. Dessverre er det blitt at det heller er forbundet med negativt enn positivt. Jeg kjenner en matematiker i Sverige, som spør seg selv om hun kan fortsette med dette hvis det skal brukes i våpenindustrien. Kari Hag trekker litt pust, drikker av den litt lunkne kaffen, synes hun egentlig beveger seg litt for mye utenfor logikken. - Det blir bare verre og verre, dette her ... men jeg ... jeg finner en slags hvile i matematikken. - Så når livet ellers er kaotisk... - ... så kan du trekke deg tilbake. Du er ikke avhengig av ytre faktorer. I matematikk kan jeg forstå alt til bunns. - Noen har sagt at de kan bevise at Guds eksisterer ved hjelp av statistikk? - Hva skal jeg si? Det er noe vi ikke vet noe om. Kari Hag blir med ett stille og alvorlig. - Jeg er ikke aktiv kristen, men avviser ikke eksistensen av en Gud, sier hun ydmykt. Kirken fyller et rom i henne, men oppveksten hjemme på Eidsvoll skjedde delvis i et indremisjonsmiljø som skremte henne. - Jeg tenkte da ofte på eksistensielle spørsmål om hvorfor jeg var til, og synes fortsatt ikke at jeg har et naturlig forhold til livet og døden. Kari mente det var viktig at ting falt på plass i hennes eget hode hvis hun eventuelt skulle være med å føre slekter videre. Nå ser ikke 58-åringen lenger bakover, men framover og gjerne til siden. Verdens vanskeligste matematikkproblem - Jeg er ikke ensporet, høres ikke det bra ut når jeg sier det - sier hun lattermild og lar ordene hvile på tunga før de forsvinner med kald kaffe. - Jeg har nok latt meg distrahere bort fra forskningen som krever mye sammenhengende tid. Men jeg mener at de andre tingene som jeg også har gjort, er viktige. Kari Hags fagområde er geometrisk funksjonsteori, men hun brenner mer enn gjerne for undervisningsspørsmål, likestillingsarbeid og rekruttering. Hun har i mange år arbeidet med konferanser og temaer som «Jenter og Matematikk», «Kvinner og Matematikk», både nasjonalt og internasjonalt. Hun har vært leder i Norsk matematikkråd og redaksjonsmedlem i en rekke bøker som skal inspirere de yngre til å begynne med matematikk. Senest i november måned ble boken «Teller matte?» utgitt, hvor det gjennom bilder og tekst ble opplyst om 32 ulike karriereveier. Hun håper at det kan slå an blant landets 16-åringer som snart skal stake ut kursen. Skolene skal også kanskje få glede av hybriden teater og matematikk. - Jeg så teaterstykket «Arcadia» i USA, som handler om tenåringsjenta Thomasina og hennes sans for fysikk, matematikk og naturlover. Det blir spilt utdrag av det av Samfundets Interne Teater under matematikkdagene og senere også her på Studentersamfundet. Jeg lurer på kanskje å ha et videoopptak av dette og få det levende ut til skoler. Alle som har sett stykket, er i alle fall fascinert. Det er et fint teaterstykke som i god NTNU-ånd forener teknologi og humaniora, sier kvinnen som selv satt i Underdals-utvalget og la premissene for det nye universitetet i Trondheim, som hun er godt fornøyd med. - Jeg tenkte jeg skulle hoppe over til et annet tema. - Ja, det er jo slik jeg også er! - Er det slik at de matematiske heltene er døde? - Nei, det er ikke riktig. Du har jo Andrew Wiles som løste Fermats siste teorem bare for noen få år siden. Kari Hag forteller om de intellektuelle dagsverkene som er blitt lagt ned de siste 358 år for å løse det som er blitt kalt verdens vanskeligste matematiske problem. - Det er nesten slik at du ikke tror det når du hører at det er løst. Det ble førsteside i New York Times, og det ble visst nevnt i norske aviser også. - Så da spratt champagnekorkene på instituttet? - Vi nordmenn er litt skeptiske og forsiktige til å gjøre slike ting. Der er amerikanerne helt forskjellig fra oss. De har en helt annen holdning, en tro på at de skal klare ting, selv om det er urealistisk. Det er noe jeg dessverre har for lite av. Og det er ikke falsk beskjedenhet. De har en ubesværet måte å omgås folk på. Sist gang Kari og Per var i USA, var det et tusenårsskifte. De ble utstyrt med survival kit-pakke med en diger lommelykt, papptallerkener, radio og sjokolade. I tilfelle strømmen gikk eller jorden gikk under. Amerikanerne ellers var opptatt med å fylle badekarene. - Hvilket forhold har du til nettopp dette året, det første tusenåret, hvor vi skriver tre nuller og ett 2-tall. - Jeg ble litt lei av hysteriet rundt de tre nullene og 2-tallet. Men du kan ikke komme over at det skjer noe når du skriver 2000 i stedet for 1999. - Men vi er egentlig ikke i 2000? - Rent logisk er det ikke 2000. Men denne gangen sier jeg skitt i logikken, og leve tallene. Det hele blir jo så relativt, likevel. Gratis busser I julehelga i USA ble Kari Hag imponert av at det gikk gratis busser mellom de forskjellige studentcampusene. Det kunne hun tenke seg ble noe av i Trondheim. Flere sykler også, for den del. Selv om hun og mannen har skaffet seg hver sin bil. Da slipper noen å vente når et ivrig hode i 11. etasje på Gløshaugen aldri finner veien ut. Det var også ektemannen som hadde et ord med i laget da instituttets første «Tårnfrid-pris» ble delt ut ved instituttets siste julebord. Den skulle gå til en stresset dame, en i-tiden-dame, som forventet effektivitet og alt det der. Prisen tok Kari Hag med et stort smil og som en tillitserklæring, og skyter inn om mannen. - Vi er veldig forskjellig som typer. Han er bergenser, og da er utgangspunktet en annen, ler østlendingen om ekteparet som først fant et felles språk i matematikken. Kari Hag sitter foran en tom kaffekopp og har egentlig snakket lenge nok om matematikk og om seg selv. Hun ble omtalt som en «Medmenneskelig matematiker» i et intervju for mange år siden. Det syntes hun var fint å høre, men bryr seg i dette øyeblikk verken om det eller om noe annet. Hun vil bare vite én ting. Vil det komme frem i avisoppslaget at det skal være en stor matematikkkonferanse i Trondheim og morsomme matematikkaktiviteter i byen i februar måned?
TORE HUGUBAKKEN |
