Geitost på postordre
- Det dreier seg om matvarer med sjel, sier bonden Svein Håpnes
i Røyrvik med innlevelse. Han håper at gamle mattradisjoner
og matkultur formidlet på Internett skal kunne ta opp konkurransen
med butikkjedenes tilbudshyller. Samtidig er eksperimentet fra fjellgården
i Nord-Trøndelag gjenstand for en doktorgradsavhandling ved NTNU.
Det var i 1995 at ekteparet Eli Kristin og Svein Håpnes i Røyrvik
kommune i Nord-Trøn-delag startet opp Skånaliseter Gårdsysteri.
Pr i dag står det omlag 100 geiter på båsen, og av melka
lager ekteparet en lang rekke geitostprodukter. Ekte brun geitost under
navnet «Heidrun», camembert, fetaost og ekte hvit geitost er
blant produktene den foretaksomme bonden tilbyr. Og salget går over
all forventning:
- Vi var utsolgt til jul. Vi er tomme, vi har ikke mer på lager.
Etterspørselen er stor, og vi kunne levert betydelig mer, forteller
Svein Håpnes.
Nettverk
Svein Håpnes og kona Eli Kristin drev gården Skånaliseter
på en tradisjonell måte fram til midten av 90-tallet. Melka
gården produserte, ble levert til landbrukssamvirket ved Tine Meierier.
I den gjennomregulerte landbruks-næringen har Tine i følge
avtaler mottaksplikt, og Håpnes og andre bønder har leveringsplikt.
Ekteparet Håpnes fikk imidlertid lov til å holde av en mindre
del av melkekvoten, og samtidig anskaffet de utstyr til eget ysteri. Opplæring
og kunnskaper hentet de på den andre sida av grensa, ved Ås
Naturgymnasium utenfor Østersund.
Utstyret måtte de til Nederland for å skaffe, og orienteringen
utover fjellbygda i Indre Namdal er tydelig. I ett nettverk kalt «Norsk
Gardsmat» er Skånaliseter på Internett, og en god del
av kundene melder seg for ekteparet Håpnes på denne måten.
- Deretter sender vi osten pr postordre. Det går utmerket, og
vi har alle godkjenninger fra næringsmiddelmyndighetene. Populært
er det også. De samme kundene kommer stadig igjen, og vi får
hele tiden nye. Folk blir mer og mer interessert i autentiske råvarer
uten tilsetninger. Jeg tror gårdsmatproduksjon har framtida for seg,
og det ser ut til at dette blir en ny næring i Norge.
- Hva er forskjellen fra å drive tradisjonell gårdsdrift?
- Det er jo mye artigere å være bonde! Her får vi
tilbakemeldinger stadig vekk, vi treffer folk både på gården,
per telefon og på Internett. Vi er med i et nettverk som diskuterer
felles problemstillinger, og vi vet at vi er med på å skape
noe framtidsrettet. Dessuten har det noe å si for yrkesstoltheten
vi føler som bønder, sier Svein Håpnes i Røyrvik.
Doktorgradsarbeid
På Dragvoll sitter Stjørdalingen Magnar Forbord med et
doktorgradsprosjekt. Oppgavens tema er nettverksbygging og relasjoner i
den nye næringen, og studieobjektene er nettopp Skåna-liseter
og et annet gårdsbruk i Jämtland i Sverige. Hensikten er ikke
å studere hva Håpnes og hans svenske kollega gjør internt
i sine bedrifter, men hvilke relasjoner de etablerer med andre aktører
og hva dette betyr for produkter og økonomisk resultat.
- Disse produsentene sitter på ingen måte på hver
sin tue og produserer eksotisk mat. Dette er bønder som har tatt
i bruk det siste innen teknologien, og deres nettverk er både lokalt
og internasjonalt, forteller Forbord.
- Foruten at familien Håpnes kjøpte utstyret sitt i Nederland,
har de også deltatt på salgsmesser i utlandet, blant annet
i Düsseldorf i Tyskland. I Sverige har naturgymnasiet en egen rådgiver
som drar rundt til produsentene, og hun har etablert kontakt med en organisasjon
som driver med det samme på den franske landsbygda.
Småskalaproduksjon
Det teoretiske grunnlaget for Forbords doktorgradsoppgave er basert
på en nettverksmodell som kommer fra helt andre næringer. Forbord
synes det er interessant at landbrukere på denne måten tar
tilbake noe av verdiskapingen, og ikke lenger nøyer seg med å
være råvareprodusenter for de store matvareprodusentene.
- Jeg håper at doktorgradsarbeidet vil munne ut i anvendbar kunnskap.
Resultatet håper jeg skal bli et hjelpemiddel for små skalaproduksjon
av denne typen. Kan man via nettverk oppnå stordriftsfordeler, samtidig
som den enkelte gårdbruker beholder smådriftsfordelen ved å
produsere og foredle selv, gir dette interessante perspektiver for bygdene
i framtida, mener Forbord.
Magnar Forbords dr.ing-oppgave skal etter planen være ferdig i
år 2001, og doktorgraden gjøres i regi av SVT-fakultetet ved
NTNU, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse.
TEKST: EINAR MYRENGET
|