Nødvendig opprydding
av miljøhysteri
Siv.ing. Klemet Godtland diskuterer i sin artikkel 3 desember om rensing
av Trondheimskloakken er «bortkastet miljøhysteri eller nødvendig
opprydding.» Følgende momenter vil være av betydning
for å vurdere dette:
1. Næringsalter
2. Organiske partikler
3. Løst organisk materiale
4. Uorganiske partikler
5. Fast avfall i kloakken
6. Tungmetaller
7. Bakterier
8. Hensyn til kystområder
9. Hensyn til internasjonale avtaler
10. Signaleffekt overfor nabokommuner, landbruk og industri
11. Preventive tiltak for å hindre eventuelle fremtidige miljø-problemer
(føre var-prinsippet)
Denne vurdering bygger i alt vesentlig på tallmateriale fra resipientundesøkelsen
av Trondheimsfjorden 1972-75, den senere oppfølgingen utført
i 1987-88 og annet publisert eller offentliggjort materiale med relevans
til Trondheimsfjordens biologiske tilstand.
1. Næringsalter,
2. Organiske partikler, og
3. Løst organisk materiale.
Begge de store undersøkelsene av Trondheimsfjorden, samt andre
mindre biologiske undersøkelser utført i løpet av
de siste 30 år, viser ingen tegn på miljøskader i hovedfjorden
som følge av utslipp av næringsalter ellr organisk stoff.
I noen avgrensede områder i Trondheimsfjorden kan lokale forhold
(høy lokal tilførsel kombinert med dårlig utskifing)
gi uønsket algevekst og nedsatt oxygeninnhold. Dette har ingen sammenheng
med utslipp fra Trondheim og kan bare løses lokalt.
Trondheimsfjordrapporten 1972-75 trekker den konklusjon at «for
fjorden som helhet må gjødsling antas å være en
mindre betydningfull faktor».
Godtland ser spesielt på tilførsler av organisk stoff og
ber om en nærmere analyse av de mengder som tilføres fjorden.
Det tilgjengelige tallmateriale for tilførsler og fjordens egenproduksjon
er utilstrekkelig for et fullstendig materialbudsjett, men belastningen
av organisk stoff kan kartakteriseres ved å se på biologisk
oxygenforbruk, BOF7. For Trondheimsfjordens hovedvannmasser har denne indikatoren
verdien ca=10. Dette kan sammenlignes med tilsvarende tall for Skjoldafjorden
i Rogaland (en uforurenset fjord) med BOF7 ca=7.5 og Indre Oslofjord med
BOF7 ca=85. Dette skulle et tilstrekkelig klart signal om at Trondheimsfjorden
ikke er overbelastet med organisk stoff og at fjordens økosystemer
gir en rask og naturlig omsetning av tilført organisk stoff. Det
synes å være stor enighet blant fagfolk med marinbiologisk
kompetanse om at tilførslene av næringsalter og organisk materiale
fra Trondheimskloakken ikke gir grunnlag for å pålegge vidtgående
rensekrav for disse stoffene av hensyn til resipienten.
4. Uorganiske partikler.
Kloakkslam inneholder uorganiske partikler (sand ol.). Små sedimentpartikler
vil holde seg svevende i lengre tid og fordele seg over et stort område
mens, større partikler vil kunne sedimenteres nært utslippsstedet.
Bunndyrsamfunnenes normale graveaktivitet (bioturbasjon) vil imidlertid
hurtig medføre at disse uorganiske partiklene blir blandet med og
inngå i fjordbunnens normale sedimenter. Kloakkvannets innhold av
uorganiske slampartikler er forøvrig fullstendig ubetydelig sammenlignet
med slamtilførselen fra fjordens store elver. Konklusjonen er derfor
at uorganisk slaminnhold i kloakken ikke medfører miljøskader
for bunndyrene og kan derfor ikke være et argument for rensetiltak.
5. Fast avfall i kloakken
Fast avfall i kloakken vil kunne samles opp ved et mekanisk silanlegg
før utslipp til resipienten.
6. Tungmetaller.
En rekke tungmetaller er i små mengder nødvendige for levende
organismer, men kan være skadelige dersom de opptrer i for store
konsentrasjoner. De tall som foreligger for tilførselen av tungmetaller
til Trondheimsfjorden fra forskjellige kilder (kloakk, industri, elver,
innstrømmende havvann), viser entydig at Trondheimkloakkens bidrag
til Trondheimfjordens tungmetallbudsjett er ubetydelig. For de viktigste
tungmetallene (kopper, sink, kadmium, kvikksølv, bly, krom, aluminium)
bidrar Trondheims kloakk bare med fra 0.1 til 0.6 % av totaltilførselen.
Det man har registrert av tungmetall-forurensning i Trondheimfjorden (f.eks.
i Orkdalsfjorden) har hatt sin årsak i punktutslipp fra industri,
og dette krever lokale løsninger. Innholdet av tungmetaller i Trondheimskloakken
viser derfor ikke behov for rensetiltak.
7. Bakterier.
Undersøkelser helt tilbake fra 1960-årene viser at en del
badeplasser i nærheten av Trondheim har eller har hatt et for høyt
innhold av bakterier. En av årsakene til dette er at kloakkutløp
har ligget nær overflaten og nær stranden (f.eks Korsvika og
Djupvika) slik at både bakterier og virus fra kloakken lett kunne
drive inn på badeområdet. Imidlertid har sjøvann en
desinfiserende virkning på bakterier og virus fra kloakk og jo lengre
oppholdstiden er i sjøvannet, desto mindre vil man få av disse
uønskede organismene. Ved å legge et kloakkutslipp på
dypt vann i passende avstand fra land og i et strømsystem for fører
kloakkvannet bort fra stranden, kan man oppnå at kloakkens bakterier
og virus ikke når badeplassene. Tilfredsstillende hygienisk standard
på Trondheims badeplasser kan derfor oppnås uten videregående
rensing av kloakken.
8. Hensyn til kystområder.
Utslipp av kloakk til Trondheimsfjorden har ingen som helst betydning
for forholdene på kysten eller de nære havområder. Eventuell
tilførsler fra Trondheimsfjorden vil blandes med den nordgående
kyststrøm og meget raskt fortynnes i en slik grad at det ikke gir
merkbart forhøyet innhold av verken næringsalter, organisk
materiale eller tungmetaller.
9. Internasjonale avtaler.
I marine områder hvor tilførsler av forurensende stoffer
fra flere nasjoner gir en belastning som lokalt overstiger sjøens
selvrensende evne eller hvor havstrømmer transporterer forurensningsproblemer
til andre, vil det være behov for internasjonale avtaler om utslippsbegrensning
eller spesifikke rensetiltak. Utslipp av kloakk fra Trondheim skaper ikke
slike problemer, og det er derfor ingen faglig begrunnelse for spesifikke
rensetiltak av denne grunn. Å ha tilgang på en god resipient
er en ressurs på linje med andre naturressurser, og lokalsamfunnet
bør ha adgang til å utnytte dette uten restriksjoner som er
skapt ut fra helt andre forutsetninger. Hovedprinsip-pet må være
at rensekrav skal avpasses etter de lokale resipientforhold og ikke at
alle skal rense likt bare av hensyn til en paragraf.
10. Signaleffekt overfor nabokommuner, landbruk og industri.
Det har vært hevdet som et argument at dersom en stor by som Trondheim
skal kunne slippe sin kloakk ut uten vidtgående rensning, vil mindre
kommuner, landbruk og industri med Trond-heimsfjorden som resipient hevde
at de heller ikke behøver å rensse sine utslipp. Til det er
å si at dersom det foreligger en saklig faglig miljøbegrunnelse
for lokale rensetiltak (f.eks situasjonen i Borgenfjorden og Rissabotn),
vil vedkommende kommune eller virksomhet også forstå at det
er nødvendig og dermed akseptere de utgifter som er nødvendige.
11. Preventive tiltak (føre var-prinsippet)
Det er et allment anvendt argument innen miljøvern at tiltak
bør gjennomføres for sikkerhets skyld for å forebygge
eventuelle skadevirkninger i fremtiden. En slik holdning kan være
fornuftig, men forutsetningen må være at man har indikasjoner
på eller ser en reell mulighet for at utviklingen kan ta en uheldig
retning. En sammenligning av de biologiske undersøkelser i Trondheimsfjorden
i 1972-55 og i 1987-88 viser ingen tegn på en negativ utvikling.
Den økende oppmerksomhet overfor miljø vil dessuten etter
all sannsynlighet medføre at utslipp i fremtiden vil bli mindre,
både når det gjelder mengde og innhold av skadelige stoffer,
og dette reduserer behovet for å ligge i forkant av utviklingen på
rensesiden. Ingen av de kjente forurensningskilder i Trondheimsområdet
kan antas å gi irreversible skader i fjordens økosystemer.
Hvis det i fjorden eller i deler av fjorden likevel mot all sannsynlighet
skulle vise seg tegn til miljøskader, vet man at marine økosystemer
raskt regenereres, og det er derfor tilstrekkelig å sette inn eventuelle
tiltak dersom et problem eventuelt skulle dukke opp.
Konklusjon
Ut fra det kjennskap en har til Trondheimsfjordens biologiske tilstand,
kan man fastslå at hovedfjorden i dag ikke viser tegn til forurensning.
De kjente tilførsler av næringsalter, organisk materiale,
partikler og tungmetaller fra kloakk er marginale sammenlignet med de naturlige
tilførsler, og det kan ikke sees at en videregående rensing
for å fjerne en eller flere av disse komponentene vil ha noen som
helst effekt. Det betyr at kloakkutslippet kan anordnes med en mekanisk
filtrering for å fjerne større større partikler, eventuelt
noe mer avansert enn det det anlegg man i dag har på Høvringen.
Deretter kan avløpsvannet føres ut på dypt vann med
et diffusorarrangement som medfører at avløpsvannet blir
best mulig innlagret under sprangsjiktet. Filtreringen og dypvannsinnlagringen
vil medføre at både de estetiske og de hygieniske hensyn er
ivaretatt. Det burde være overflødig å presisere at
eventuelle rensekrav for Trondheimskloak-ken bør sees i forhold
til fjordens tilsand og behov og ikke i forhold til EU-direktiv eller til
eventuelle problemer i Nordsjøen. Det er ellers å ønske
at deltagere i en faglig debatt ser sine egne faglige begrensninger. Marinbiologer
har de faglige forutsetninger for å vurdere fjordens behov for rensning
mens sivilingeniørene kan dimensjonere og bygge renseanlegg dersom
det er nødvendig. La oss holde oss til denne arbeidsdelingen.
Tor Strømgren
Professor emeritus
Marinbiologi og økotoksikologi
|