Ekte norsk
 

De er kanskje søte, renslige, punktlige og utrolig høflige, men innerst inne ønsker alle nordmenn fortsatt å være vikinger.

Det må sies, fellesskapet vårt hadde sviktet oss. Noen av oss (amerikaneren og jeg) satt lydig i bussen mens vi ventet på at vi skulle bli kjørt til vindtunnelen. Men ellers hersket kaos. Italieneren befant seg langt nede i gata hvor han videofilmet en liten fugl som var i ferd med å bygge rede i en vinduskarm. Svensken drakk kaffe i lobbyen. Og franskmennene (det var to av dem) var sist blitt sett ved frokosten, og var mistenkt for å ha gått tilbake til sine rom.

Men Benedicte - guiden vår fra Utenriksdepartementet - lot seg ikke bringe ut av fatning. Nordmennene har ikke overlevd i sitt barske land gjennom flere tusen år for ingenting. Hun smilte - et smil fylt av elskverdighet og stål ? og satte kursen tilbake mot hotellet.

Om skjønne og sjarmerende nordmenn

Vi hadde kommet til Norge for å besøke Trondheim, en by som ligger omtrent på samme breddegrad som Sibir. I år feirer Trondheim tusenårs-jubileum, så vi var ganske trygge på at vi ville havne midt i begivenhetenes sentrum. Tydeligvis hadde vi gått glipp av en rekke spesielle tilstelninger. Det fantastiske barte-VM, det heroiske norske mesterskapet i miksing av pre-dinner cocktails, det beryktede o-løpet Huldrespretten - men fortsatt var det mye annet som foregikk. Vi dro på sightseeing i byen som er full av trehus i klare farger. Vi spiste sjømat, vi overvar friluftskonserter omringet av mennesker med klassiske, renskårne ansikter innrammet av linhår. Franske Alain snakket med ekte gallisk glød om norske kvinners direktevirkende skjønnhet. De av oss som klarte å overvinne våre fordommer (vi var alle brunetter), var tvunget til å si oss enige. Alle var skjønne.

Et par andre tilfeldig valgte generaliseringer om nordmenn: De er sjarmerende. Over alt hvor vi dro snakket alle gjerne engelsk, smilende og høflige inrømte de at joda, det er svært mye å betale for en øl.

De betaler enormt mye skatt. Forfatteren av den berømte barneboka Pippi Langstrømpe, Astrid Lindgren, betalte visstnok 110 prosent inntektsskatt i lang tid, før feilen ble oppdaget.

De respekterer kvinner. Stemmerett for kvinner ble innført i Norge i 1913 (16 år før Storbritannia), og i dag er statsministeren og nesten 40 prosent av statsrådene kvinner.

De elsker barn. På flyplassen så jeg travle, dresskledte forretningsmenn som stoppet opp for å kjøpe vannpistoler og plastbriller med Disney-figurer. Flyvertinnene sloss om å få lov til å få holde en skrikende unge. Passasjerene (selv tenåringer med trendy metall-solbriller) smilte, mens den samme skrikerungen klarte å stoppe bagasjebåndet i ankomsthallen, slik at vi alle ble en halv time forsinket.

Det var for godt til å være sant. I sammenligning med våre ledsagere lignet gruppen vår på en gjeng gatepøbler, konstant på randen av opprør. Hvis vi i kaoset ved minibussen bare hadde visst om fellesskap.

Fellesskap med historiske røtter

Jeg oppdaget at fellesskap er termen som nordmenn bruker for å beskrive det som engelsktalende noe omstendelig vil kalle «a sense of community». Begrepet rommer på en presis måte vage ideer om sammenheng og samvær. Det later til å være et historisk konsept; det er jo en gang slik at det er liten vits i å fremme sterk individualisme når du skal krysse Atlanteren i en båt som bare rommer ti mann. Etter en hard dag med fortæring av tørrfisk og navigasjon ved hjelp av magnetstjernestein, var det siste mannskapet trengte skjærende individualisme. «Hør her, Harald. Ingen bryr seg om du har fått oppfylt dine personlige ambisjoner. Bare sett deg og ro!».

Nordmennene var selvfølgelig alt for høflige til å påpeke vår totale mangel på esprit de corps. Benedicte, hvis bestemor hadde avslått et frieri fra Henrik Ibsen fordi hun mente at han ikke var respektabel nok, kunne ha kastet oss overbord fra ferja som kjørte oss rundt i Trondheim havn. Men hun gjorde ikke det. Både hun og alle andre vi møtte, gjennomførte en annen, mer listig plan.

Det var et komplott verdig en større og bedre sak. Og den morgenen med minibuss-ståket, da vi omsider var kommet på plass alle sammen, begynte de første brikkene å falle på plass.

Helt uvitende satte vi kursen for vindtunnelen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), mens Benedicte i stillhet trakk noen dype åndedrag foran i bussen. Underveis passerte vi et digert vikingskip med en flott utskåret forstavn, som ble losset fra et vogntog. Hverken Benedicte eller sjåføren så mye som blunket, og alle andre i bussen kranglet om fotball-EM (hvorfor var det ingen som hadde slått tyskerne?), så vi kjørte raskt videre.

Professor Thor viser oss Ken

Ved ankomsten til universitetet ble vi møtt av en enorm, sølvhåret professor som, veldig passende, lignet akkurat på Thor. Nennsomt ledet han oss gjennom vitenskapen om luftstrømmer. «Dette er Ken», sa han, mens han avdekket Barbies lenge lidende følgesvenn, som poserte iført et diskrete blått suspensorium inni en boks med røkfargede jet-strømmer. Thor fortalte oss at Ken her fremstod som inkarnasjonen på en olympisk skihopper, som testes i ulike kroppsstillinger for å avsløre hva som er den mest optimale aerodynamiske bevegelsen for hopperne. «Faktisk så vet vi allerede hvordan bevegelsene helst bør være», innrømte Thor trist mens han ristet på sitt store sølvhode. «Men bare japanerne er i stand til å utføre dem. Selv ikke han -», han nikket trassig mot Ken mens ansiktet et øyeblikk lignet en mann rammet av en kanonkule, «? klarer å gjøre det riktig».

Deretter, og fortsatt uvitende, ble vi forflyttet til et annet institutt, ledet av en annen mann med sølvhår. (De skjønne nordmennene blir ikke skallet. Eneste unntak er deres konge som, ettersom han er konge, har en kongelig bevilling til den slags unormalt utseende.)

Professor Erlinghus driver Marintek, Norges største hydrodynamiske testanlegg. Omgitt av flere hundre meter nifst stille vann, snakket han til oss om havets og bølgenes krefter. Amerikaneren, som hadde tatt på seg baseball-lua si, spurte om designet på de tradisjonelle vikingskipene. Erlinghus lente seg forover og stirret ned i tanken, hvor plattformer blir testet for å kunne tåle påkjenningene på de barskeste oljefeltene i hele verden. Det lot til at han valgte sine ord med omhu. «Folk sier alltid: Åh, vikingene visste virkelig hvordan skip skulle bygges», sa han endelig. «Men hvor mange typer materialer kunne de egentlig velge blant den gangen? Hva annet kunne de gjøre? De måtte bøye plankene slik de gjorde og bygge båtene på sitt vis. De hadde ikke noe alternativ».

Noen mennesker føler selvfølgelig at vikingenes langskip er blant verdens mest praktfulle gjenstander, fulle av romantisk eleganse og drømmer. Men med en maritim historie som Norges ligger ikke prakten i båtens design. Det avgjørende er at skipet fungerer.

Om astronauters formeringsevne

Det eneste uheroiske ved planteprosjektet ved NTNUs Botaniske institutt er navnet. Romfart er den norske betegnelsen på romvirksomhet, og ved Plantebiosenteret har de dyrket planter til romeksperimenter helt siden 1969. I et funklende hvitt og forkrommet laboratorium rettet en annen Hollywood-professor sine gjennomtrengende blå øyne mot et reagensrør fylt med lys gele. «Denne planten har vært i rommet», forklarer han. «Men nå vil den ikke formere seg lenger. Den bare reproduserer disse cellene uten at det skjer noen annen forandring. Vi har prøvd tre ganger. En kontrollgruppe av planter i et drivhus vokser på vanlig måte, men denne vil ikke». En forferdet Alain spør hva dette kan bety for astronautenes evne til å stifte familie. Professoren smiler høflig, men rynker pannen: «Vi vet ikke hva som går galt», innrømte han. «Men vi skal finne det ut».

I lunsjen sloss europeerne om EU mens amerikaneren stilte forvirrede spørsmål om vekslingskursen for Eurodollar. Etterpå oppdaget vi noe nytt. Vi fant ut at nordmennene hele formiddagen faktisk hadde ledet oss rundt på en guidet omvisning.

Det var et tungt slag. For nordmennennene representerte selvfølgelig guidede omvisninger et utmerket fysisk uttrykk for offentlig fellesskapsfølelse og harmoni. Men for oss andre undergravet det rett og slett vår selvfølelse. Beryktede individualister som italienere og franskmenn hadde hele tiden hevdet at det bare er japanere og amerikanere som drar i samlet flokk på sightseeing. Til nød kan tyskerne bli med på slike turer, i de sjeldne øyeblikkene når deres eget organiasjonstalent svikter dem.

Det fantes selvfølgelig unnskyldninger; halmstrå som man desperat klamret seg til. Ingen av de vi møtte, hadde båret navneskilt eller bedt oss om å bære noe slikt, utbrøt Alain. Pil-skilt, navnelister og oppstillinger var helt fraværende. Hvordan skulle vi kunne ane noe, uten slike spor? Alle hadde snakket perfekt engelsk, uten antydning til å ramse opp fra utenatlærte manus. Dessuten påpekte italieneren at det heller ikke var blitt tatt noe gruppebilde, og guiden hadde ikke hintet om tips. Det hele ga rett og slett ingen mening.

Om vakre norske piker og Eric

Benedicte holdt seg taktfullt borte under diskusjonen. Bare hun med sitt gåtefulle smil og amerikaneren vår (som antagelig var herdet globetrotter), klarte å ta situasjonen med fatning.

Og så, etter alt dette, hendte det enda en gang. Vi ble tatt med på flere omvisninger. Og for å bære ved til bålet oppdaget vi faktisk at vi likte å bli ledet rundt på denne måten.

Det kan kanskje sees som en slags formildende omstendighet at hver tur ble ledet av stadig vakrere piker. Vi ble fôret med flatbrød på Trøndelag folkemuseum av en pike i rødt forkle, vi fikk demonstrert gamle musikkinstrumenter på Ringve musuem av en pike i victoriansk kjole, og vi fikk en leksjon i Nidarosdomens historie av en pike i flagrende kordrakt. Da vi omsider nådde Austråt-borgen utenfor Trondheim, var Alain målløs av beundring og italieneren måtte draes med makt vekk fra videokameraet sitt.

Vikingmuseet brøt imidlertid tradisjonen radikalt og utstyrte oss med en mannlig guide som het Eric (helt sant) som hverken var pen, eller hadde bunad. Men han hadde langt vikinghår og øyne som glødet av lidenskap i det mørke utstillingslokalet. Eric fortalte oss om Vikingetiden. Patosen gjorde det litt vanskelig å ta ham på alvor, men Erics ærlige ansikt sa oss at a) han ikke prøvde seg på en eller annen raffinert Monty Python-sketsj (faktisk så snakker alle nordmenn med stort alvor om vikingene), og b) for nordmenn så er disse historiene noe langt mere enn sagn. I Norge blir vikingene sett på som grunnleggere av nasjonen og de spiller en viktig rolle i innbyggernes nasjonale identitet.

Da vi sjanglet ut i lyset etter at Eric endelig var ferdig med sin lovprising, dukket vikingeskipet opp igjen. Det rullet sakte ned gaten. Denne gang ble det trukket av 40 personer i alle aldre. Føttene deres stakk fram under kjølen som Fred Flintsone. Mektig rullet skipet framover en stund, før det ble stoppet av fortauskanten på et trangt hjørne. Med hjelp fra flere tilfeldig forbipasserende begynte mannskapet å manøvrere farkosten sakte bakover og så framover igjen. Trafikken stoppet opp i alle gatens fire felt. Ingen brukte hornet.

Stille betraktet vår gruppe tablået en liten stund. Så snudde vi oss mot hverandre. Amerikaneren ønsket å kjøpe plastikktroll. Italieneren ønsket noe å spise, helst pizza. Alain ønsket å intervjue pilegrimspresten i Nidarosdomen. Svensken ønsket å se nærmere på noen glass-souvenirer i museumsbutikken. Mens Benedicte smilte og samlet seg for å ta opp kampen, kom
vikingeskipet seg over fortauskanten og seilte sakte videre av gårde.