Vi er i ferd med å bli et urbant folkeferd. Stadig færre vil bo på landsbygda. Det er i byene jobbene fins - og det er i byene vi kan gå på kino og teater, velge og vrake i utesteder. Vi trives egentlig ganske godt med mye folk rundt oss, brostein under føttene og et bredt spekter av aktiviteter å velge i.

Men drømmene og idealene ligger fremdeles for en stor det på bygda. Hverken politikere, planleggere eller forskere er tilstrekkelig opptatt av vilkårene byen tilbyr oss. Hvordan kan vi gjøre byen til et godt sted å bo ? ikke bare for ungdom og pensjonister, men for barnefamilier og folk i alle aldre?

Universitetsavisa har snakket med NTNU-professorene Per Morten Schiefloe og Tore Brantenberg, henholdsvis statsviter og arkitekt.
Schiefloe holdt et foredrag under Kursdagene '98, med tittelen: «Får vi en norsk urban kultur?» mens Brantenberg er bokaktuell i disse dager.

1980: Forskerne produserer hyllemetre om hvor bra det er å bo på landsbygda, mens folkene der flytter til byen.

Nå står vi der, med føttene trygt plantet på mønsterlagt brostein, mens vi innbiller oss at det er ute blant bondegårder og ødslige landeveier vi egentlig hører hjemme. Så rusler vi innover mot bykjernen, duften av fersk asfalt risler lett gjennom nesen, byens lys ønsker oss velkommen. Tilstedeværende i sinnet er også en vag følelse av skyld -vi burde jo heller ha ønsket oss ut av byen, til en tilværelse omgitt av trær, sunt nærmiljø, med Anne Cath Vestlys «huset i skogen» som nærmeste nabo - Til det egentlige Norge.

- I Norge liker vi ikke byer, sier professor Per Morten Schiefloe ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Professor Schiefloe foredro under Kursdagene på Gløshaugen, over emnet urban kultur.

-Alle burde egentlig bo på landet. Når alle ikke er så heldige å bo på landet, bør i hvert fall byen bli så lik landsbygda som mulig. Slik har den rådende forestillingen blant politikere og planleggere vært, sier han.

Denne drømmen om det rurale og fordømmelsen av det rurale ble til fulle reflektert i forskningen. Schiefloe siterer svenske Franzén & Sandstedt fra 1981:

«Förorten (forstaden) är i dag platsen för ensamhet, mörker, blåst och kyla, och skulle det lysa där - så är skenet falskt, ett resultat av konsumtionsamhällets ödesdigra makt.»

Man var skjønt enige om at det var fælt å bo i by. Dermed eksisterte to muligheter -enten å gjøre byen så lik bygda som mulig, eller å sanere siste rest av menneskelighet og gjøre bysentra om til rene kommersielle enheter. Bykjernen ble da et sted hvor man jobbet og handlet. Schiefloe:

- Det er utrolig hvilke vanvittige forslag til byrasering som ble til på skissebordene for en del tiår tilbake. Seksfelts motorvei gjennom midtbyen; Nedre Møllenberg og Bakklandet jevnet med jorda - man skulle tro gale hadde sluppet til ved tegnebrettene, sier professor Schiefloe.

Byplanleggernes strategi på denne tida hadde to hovedingredienser: Stoppe veksten, og løse boligmangelen. Mangelen på boliger ble løst ved hjelp av funksjonalistisk planideologi, betongteknologi, og Husbanken samt boligkooperasjonen. Naboskap-prinsipper var styrende for hvordan boligene ble anlagt. Gjerne i form av en haug betongblokker klumpet sammen ute i ei myr.

Livskvalitet

Motsatt av hva moderne myter forteller oss, har det lite å si for vår livskvalitet om vi bor i by eller på landet. Det er andre forhold som avgjør - inntekt, yrke, sivilstand. Når det gjelder drømmen om nærmiljø og godt naboskap, har dette også fått redusert betydning. Det er ikke avgjørende at venner bor i nabolaget. Vi når dem likevel - om vi bor i samme by.

For et drøyt tiår siden fikk Schiefloe i oppgave å gå i gjennom forskningsmaterialet som på det tidspunktet var produsert på emnet byliv. Fangsten var mager. Men under merkelappen «bygdeforskning» fant han hyllemeter på hyllemeter.

-Fraflyttingen fra landsbygda var på det tidspunktet i full gang. Man forsket altså på bosteder som folk forlot. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det forteller noe om våre forestillinger, sier professor Schiefloe.

Om det var lite positivt å lese om byen i forskningen, måtte man vende seg mot andre kilder.

- Man måtte til litteraturen for å finne genuint lyse skildringer om livet i by, sier han. Roy Jacobsen og Tove Nilsen er to norske forfattere som tar oss med inn bak fasaden på boligblokka, inn i et myldrende liv hvor det kunne være godt å leve.

Fra sanering til bevaring

Per Morten Schiefloe er oppvokst ved Prinsenkrysset i Trondheim. Han har fulgt byen gjennom dens faser opp i etterkrigsårene, fra forslummingen i indre bydeler til renovering og ny vekst.

- Den gangen ble ungene sendt på ferie til besteforeldre på landet. Men i dag finner man mange tredje og fjerde generasjons byboere. Deres besteforeldre bodde også i by. En genuin urban kultur er i ferd med å vokse fram, sier Schiefloe.

Forslummingen av Trondheim fortsatte til langt ut på syttitallet. En landsomfattende levekårsundersøkelse gjort rundt 1980, viste at nederste del av Lademoen kom ut som det dårligste bomiljøet utenfor Oslo. Men trenden har snudd. Bylivet er ikke lenger en skjebne som pådyttes folk, men en arena for livsutfoldelse. Dermed endres planleggernes holdninger gradvis. Man går fra sanering til bevaring - og nybygging. Fortetning er tidas melodi: Byen skal bli mer by. Trondheim er blitt kalt en samling landsbyer, tilfeldig spredt utover i landskapet. Etter hvert vil mange av de åpne områdene bli fylt igjen med bolighus.

En omtale av et fjernsynsprogram som ble vist tirsdag denne uka, om ei norsk jente adoptert fra Bangladesh, kom med følgende to opplysninger som hadde til hensikt å underbygge hennes norske identitet: Hun spiste norsk mat, og hun var glad i å gå i skog og mark.

- Er denne dyrkingen av det rurale et særnorsk fenomen?

- Det er vel egentlig et nordeuropeisk fenomen. Men vi er de mest ekstreme.

Med IT-revolusjonen har enkelte spådd en «Floridafisering» av arbeidslivet: Når alle kan jobbe foran en dataskjerm og være koplet opp mot jobben sin i sure og kalde Chicago via en datalink, kan man bo i solfylte Florida i stedet. Overført til Norge og de påståtte rurale leveidealene, skulle dette gjort det mulig for mange å flytte ut til huset i skogen og jobbe derfra, og så kunne man dra inn til arbeidsplassen sin i byen 1-2 ganger i uka.

Men det virker som det er det motsatte som skjer: Vi flytter til byen, mens de av oss som har råd til det, bygger hytte i skogen, ved sjøen eller på fjellet. Nordmenn synes å bli som saudiaraberne - opprinnelig et nomadefolk som engang bodde i telt, men som nå bor i storbyer: Drømmen om nomadelivet har de ennå, en gang i mellom drar de ut i ørkenen for å gjenoppleve telttilværelsen for en dag eller to.

Etnisk forslumming

En dobbelttrend dominerer i den økte satsingen på byen: Byen som arbeidssted, og byen som arena for utfoldelse. Kino, teater, utesteder, andre fritidsaktiviteter.

- Dette er en selvforsterkende effekt - jo flere som søker mot byen på kveldstid, jo flere har lyst til å dra dit, sier Schiefloe. For Trondheims vedkommende har denne selvforsterkende effekten hatt susende virkning: For ti år siden var Nordre gate død og forblåst lørdag ettermiddag. Den som minnes bybildet under Cutty Sark-regattaen, vet at akkurat det er historie.

Men i kjølvannet av byens nyvunne popularitet følger en ny urban marginalitet. Økte klasseskiller gjør at folk som har råd til det, flytter ut fra de minst populære bydelene. Vi får hva sosiologene kaller sosioøkonomisk segregering - skille etter inntekt og sosial posisjon - og etnisk segregering. Vi ser det tydeligst i Oslo -lille Pakistan på Tøyen og i Gamlebyen. Det er ikke nødvendigvis noe galt i at folk av samme etniske bakgrunn ønsker å bo nær hverandre. Men det skapes en negativ utvikling når innvandrere flytter til en bydel fordi det er så ille å bo der at alle andre som har råd til det flytter ut.

- Utviklingen i indre Oslo øst er et typisk eksempel på gamle dagers planleggingsidealer. Mens stortingspolitikere diskuterte hvordan man skulle skape bedre forhold for befolkningen i Finnmark, neglisjerte man forholdene 1-2 kilometer unna stortingsbygningen. Levekårene i Finnmark var aldri på noe tidspunkt så ille som på østkanten i Oslo, sier professor Schiefloe.

Hvordan bør man bo i by?

Professor Tore Brantenberg ved NTNUs Institutt for byggekunst kommer i disse dager ut med en bok som tar for seg byboligen. Boka presenteres ved en pressekonferanse i Oslo neste uke. Samferdselsminister Odd-Einar Dørum har bebudet sin deltakelse. I boka presenterer professor Brantenberg ulike alternative boligformer. Byvillaen, atriumhuset, rekkehuset og bygården har fått hvert sitt kapittel.

- Jeg ønsker å vise fram muligheter og eksempler på hvordan man kan bo i by. Forhåpentligvis kan denne boka tjene til å skape ny interesse for urbane boformer, sier Brantenberg.

To slags flyttestrømmer

Selv om stadig flere flytter til byer og tettsteder, eksisterer ingen sikre tall på hvordan folk fordeler seg innenfor bygrensene. Men det kan se ut til at to flyttestrømmer pågår parallelt: Folk flytter fra landsbygda til byene - samtidig som mange flytter fra de indre bydelene og ut mot ytterkantene av byene. Man regner med at cirka hver femte norsking bor i selve bykjernene. Så selv om mange reiser bort fra landsbygda, ønsker vi likevel godt med plass, gjerne med egen hage. Derfor velger mange enebolig i bystrøk.

Dette er en ressurskrevende botype, sier Brantenberg.

Den krever mye energi, og det er dyrt å kople dem til det offentlige nettet - vei, vann kloakk, postombæring, og mer til. De kommunale avgiftene er i disse tilfellene mest av symbolsk karakter. De som bor tett, er med på å subsidiere de som bor spredt, sier Brantenberg.

«Billett merket sentralt»

Professor Brantenberg mener at samfunnsutviklingen vil gjøre det stadig mer fordelaktig å bosette seg i sentrum. Velferdsstaten er på retur: Omsorgsbehovet øker mens det offentlige velferdstilbudet bygges ned. Det vil lønne seg å bo nær ulike typer service sentre.

Et annet utviklingstrekk han peker på, er at energi sannsynligvis vil bli betraktelig dyrere. Eneboliger er dyre å varme opp, og blir stadig mere uøkonomiske.

- Jeg mener konsekvensen av dette er at vi må revitalisere våre bykjerner; fortette småstedene og urbanisere drabantbyene - gjøre dem mer brukbare som bomiljøer, sier Brantenberg.

- Vi må ikke gjøre bykjernene til oppsamlingssteder for unge og eldre, mens barnefamiliene henvises til drabantbyene og utkantene. Et mangfoldig bysamfunn blir først meningsfullt når det er tilrettelagt for alle varianter av husholdninger, sier han.

Gjenreis sosial
boligbygging

Professoren advarer mot å gjenta gamle feilgrep innen boligutbygging.

- Det ser dessverre ut til at man repeterer feil fra tretti- og åttiårene: Det bygges for trangt og for kummerlig. Lærepengene går stort sett ut på det samme, nemlig at små og trange boliger alltid har en tendens til å bli overbefolket, sier han.

Folk ønsker noenlunde god plass. Derfor er det kortsynt politikk å bygge spesielle ungdomsboliger eller ettromsleiligheter.

- Det vi behøver på lengre sikt, er boliger med livsløpstandard. Nå er det på tide å gjenreise en sosial boligbygging, sier Tor Brantenberg.