NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 

Har teknologene samfunnsansvar?

Etter Sleipnerhavariet og togkollisjonen i Østerdalen: Har vitenskapsfolk ved Norges eneste teknologiske universitet et særlig ansvar for å delta i samfunnsdebatten?

I løpet av få måneder har det inntruffet to alvorlige ulykker innen transportsektoren, og mange menneskeliv gikk tapt. Senhøstes i fjor gikk katamaranen MS Sleipner på et skjær og sank. Nylig kolliderte to tog i Østerdalen. Teknologi har stått sentralt i begge tilfeller. I tilfellet Sleipner mener noen at man har hatt overdreven tro på de hypermoderne katamaran-skrogenes flyteevne. Når det gjelder togulykken sør for Rena, sies det nå at moderne kommunikasjonsteknologi kunne avverget katastrofen.

Har vitenskapelig ansatte ved NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - et selvstendig ansvar for å mene noe offentlig i etterkant av slike hendelser? Universitetsavisa har stilt spørsmålet til tre av dem. Trond Andresen er ansatt ved Institutt for teknisk kybernetikk. Han har engasjert seg i debatten gjennom debattforumet http://www.itk.ntnu. no/ansatte/andresen_trond/N-D/. Historiker Håkon With Andersen har forskning på samspillet mellom teknologi og samfunn som sitt spesiale. Filosof og Habermas-ekspert Helge Høibråten er på sin side outsideren i dette selskapet.

 

Trond Andresen:

«Teknologene har, slik jeg ser det, flere roller å spille i den offentlige debatt rundt slike ulykker. Å bidra med sine fagkunnskaper i diskusjonen om det som skjedde. Å komme med forslag til hva som kan gjøres for at det ikke skal gjenta seg. Og kanskje ikke like åpenbart, men svært viktig:

Å bruke sin faglige posisjon til å si slikt som for så vidt allerede skrives av kommentatorer i forbindelse med togulykka: Det er bevilgende myndigheters ansvar når man ikke får penger til å installere tilgjengelig sikkerhetsteknologi der denne åpenbart trengs. Med andre ord: Teknologene ved NTNU har en «politisk» rolle å spille i å utøve press sammen med andre på de ansvarlige myndigheter eller firmaer; de bør ikke bare være «tørre» leverandører av faglig bakgrunnskunnskap.

Tilstanden ved NTNU er ikke god på dette feltet: Det er en «jantelov» kolleger i mellom i forhold til det å uttale seg eksternt. I utgangspunktet er slikt mistenkelig, og man leter nidkjært etter mulige feil når en kollega gjør det. Det er også et problem at mange på Gløshaugen ikke vil uttale seg fordi de spiller «safe» i forhold til sponsorer, enten det er pågående prosjekter eller mulig framtidig forskningsstøtte. Man vil ikke tråkke noen (potensielle) pengesekker på tærne. Dette forklarer etter min mening den påfallende lave deltaking fra teknologenes side i forhold til all debatten og kritikken de siste 20 årene, knyttet til norsk petroleumsvirksomhet, gasskraft, m.m.

Men «medie- og debattvegring» ved NTNU har ikke bare med holdninger å gjøre, den skyldes nok også usikkerhet på det å forholde seg til mediene, og (begrunnet) mistillit til medienes manglende evne og vilje til å gjengi ting korrekt. Men mediene kommer man bare ikke utenom i den demokratiske prosess i et moderne samfunn.»

Håkon With Andersen:

«NTNU har neppe noe offentlig meningsansvar i forbindelse med ulykkene, det er ulykkeskommisjonene og andre offentlige organer som har slikt ansvar. NTNU har derimot et eget ansvar for å ha perspektiver på teknologi, sikkerhet og kultur, et slags verdigrunnlag som vi som universitet står for, samtidig som det må prege vår utdanning av nye kandidater på alle felt. Grunnleggende sett handler dette om vårt universitets troverdighet. Sjelden har vi fått så tydelig demonstrert viktigheten av NTNUs slagord «Kreativ, konstruktiv og kritisk», der kritisk nå også får en klar mening for teknologiutdannelsen. Ulykkene viser til fulle en manglende kritisk sans både i skrogkonstruksjonen og i banestyringen. Så langt jeg har forstått, ble dette ganske raskt knyttet opp mot sikkerhetskulturen i selskapene, og offshore og flyindustrien ble raskt trukket fram som moteksempler. Mitt poeng er at disse to ulykkene ikke representerer "teknisk svikt" eller "menneskelig feil" på noen enkel måte. Teknologi er ikke lenger noe utvendig til kulturen som trenger egne, rene (les:umenneskelige) løsninger. Teknologien er integrert i kulturen, en levende del som ikke kan skilles fra det menneskelige. Konsekvensen er at NTNUs holdning nå ikke bør være Petter Smarts nye dingseboms, men snarere den ansvarlige teknologs omsorg for nettopp integrerte systemer. Det er på den holdningsmessige siden til tekniske konstruksjoner, deres vedlikehold, sikkerhetsbetraktninger, miljøaspekter osv som vi må profilere oss. Selvfølgelig må teknologer kunne konstruere og utvikle teknikker, men i tillegg må det utvikles en ansvarlighetskultur i forbindelse med disse konstruksjonene. Jeg sier ikke at dette ikke er forsøkt gjort, men snarere at det burde ligge til grunn for vår uttalte selvforståelse og politikk. NTNU rår med så sterke krefter at tilliten til oss henger på en tillit til at vi gjør dette på en ansvarsbevisst måte.»

Helge Høibråten:

«Selvsagt har de det, om de har noe begrunnet å si. Rettet til en filosof, kan et slikt ansvar føre inn i diskusjoner om begrepene risiko og sikkerhet på flere måter, hvorav noe lett kan bli for teknisk for offentlig debatt. Men min kompetanse strekker ikke til for å uttale meg om dette, i alle fall ikke på strak arm.

Dernest kan man tenke på filosofi som et slags reservoar for sivilisasjonskritikk, hvor det moderne samfunnet kritiseres for å være et hurtigtog ute av kontroll. Nå er det jo ikke bare filosofer som mener slikt, og det er langt fra noen overvekt i filosofisk tradisjon i slik kultur- og teknologikritisk retning. Den naturlige måten å reagere på her, er vel ved hjelp av Ulrich Becks berømte uttrykk «risiko-samfunnet»: det moderne samfunnet blir seg stadig mer bevisst sine risikodimensjoner, både de vi mennesker ikke har skapt og de vi har skapt. Hva de siste angår, så dreier det seg typisk ikke om prosesser som kan endres eller avvikles i en fei, men om tunge innretninger vi er avhengige av. Det går ingen generalvei tilbake fra moderne samfunnsinstitusjoner og teknologi. Hva spesielt tog angår, så er jo situasjonen her nesten ironisk: toget har vært prist av mange som en speselt ren og miljøvennlig form for teknologi, og er jo dessuten ikke lenger egnet som det teknologiske sinnbilde på vår teknologiske sivilisasjon - her har vi i dag raketter og jetfly på det ekstensive plan, og computere og internett på det intensive. Nå får vi riktignok krengetog. Og i de siste dager har vi hørt om at jernbanetradisjonene kanskje ikke har et like avansert forhold til sikkerhet som man har i enda mer høyteknologiske bransjer. Da er det bare en vei å gå - fremover, også i forbindelse med sikkerhet. Risiko unngår vi uansett ikke.»


TORE OSKHOLEN