Flere publikasjoner i TIL OPPLYSNING


En skriftserie fra Universitetsbiblioteket i Trondheim

ISSN 1502-0800

Ansvarlig redaktør: Bibliotekdirektør Ingar Lomheim

 
 
N U M M E R   8

Dette verket er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med forfatter er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med interesseorganer for rettighetshavere til åndsverk.

ISBN 82-7113-090-0

UBiT, Universitetsbiblioteket i Trondheim, september 2002


   
 



GAMLE HÅNDSKRIFTER.
 - Noen eksempler.

Monica Aase
 

Innholdsfortegnelse
1. Innledning
2. Undervisning og skriveredskaper
3. Munkenes arbeid i klostrene
4. Glissen skrift - og tett
5. Fragmenter
6. Codex argenteus
7. Book of Kells
8. Magnus Lagabøters landslov
9. Diplomer
10. Forfalsket diplom
11. Neumer
12. Sigrid Undsets bønnebok fra 1400-tallet
13. Reisepass
14. Jordebok
15. Premiesøknader
16. Premiesøknad for veving
17. Brev fra en kvinne

Innledning.
Hvorfor man skrev, hvordan man skrev og hva man skrev på og med har egentlig ikke forandret seg så mye opp gjennom tidene. Man har brukt en type av materiale hvor man kunne skrive den informasjonen man ville gi. Materialet kunne være stein, tre, leire, pergament, dvs. skinn eller papir. Til å begynne med risset man inn tegn, men gikk senere over til å bruke ulike former for blekk eller annen flytende materie som tørket etter en viss tid. Det er ikke før i vår moderne tid at vi taster noe inn på et elektronisk medium, lagrer det der og enten skriver det ut eller sender det som elektronisk post. Grafitti er heller ikke noe nytt. Ved utgravingene i Pompei fant man politisk propaganda risset inn på veggene.

De eldste levningene etter skrift fant man i en by i Mesopotamien, nå Irak. Denne skriften ble oppfunnet samtidig med at handelen ble utvidet geografisk og håndtverkspoduksjonen ble mer spesialisert og standardisert: Man trengte "huskelapper" for å registrere handelens omfang og hvilke vareslag man handlet med. Men det er flere grunner til at man trenger skrift. Det kan for eksempel være at man ønsker å fortelle noe, særlig over lange avstander, man skrev brev.

Skrift er også et hjelpemiddel til fortelle en historie som man ønsker skal leve videre i mange generasjoner. Av erfaring vet man at muntlig videreføring ikke er godt nok. Så er tilfellet med for eksempel de islandske sagaene. Man kan også bruke skrift for å sette opp et dokument om noe som to parter er blitt enige om. Da vil man kunne gå tilbake og se hva som ble bestemt den gangen. Her kan det for eksempel handle om lovtekster, avtaler og testamenter. Man kan også lage oversikter og registre. For flere hundre år siden var det eksempelvis viktig å dokumentere hvilke personer som var falt i kamp - hvilke gårder var nå uten herre? De første folketellingene i Norge ble holdt på midten av 1600-tallet. Her var bare menn listet opp. Man ville nemlig ha informasjon om hvor mange våpenføre menn som fantes disponible i riket.

Det var ingen selvfølge at folk i middelalderen kunne lese og skrive. I senmiddelalderen regner man med at 10% av befolkningen i Nederland og Frankrike var lesekyndige. I et land som Norge var prosenttallet helt sikkert lavere. I vårt land var bøker og skrifter noe som ble innført med kristendommen. Runer fantes riktignok i førkristen tid, men ble bare brukt til kortere innskrifter. I Norge ble skrift først tatt i bruk innen kirken, og kom så gradvis i bruk i forskjellige praktiske sammenhenger ute i samfunnet, som i forvaltning, rettsaker, lovgivning og ved kjøp og salg. Det å kunne skrive medførte prestisje. I 1591 fikk Norge sorenskrivere, dvs. edsvorne skrivere, som førte i pennen det som ble avtalt.

Undervisning og skriveredskaper
Bildet viser en lærer som er opptatt av å spisse penner for sine elever. Dette måtte gjøres ofte, for pennene ble fort ubrukbare. Det heter seg at de fineste pennene ble laget av vingefjær fra gås, men det måtte være venstrevingen, for da bøyet pennen seg den riktige veien for en som var høyrehendt.

Interiørbilde fra en skolesal. 

I middelalderen var det først og fremst i klostrene at man behersket skrivekunsten. Her produserte man bøker, særlig avskrifter av Bibelen. I klostrene ble de mest overdådige bøker produsert. De hadde svært ofte dekorasjoner, enten i initialbokstaver, som rammer rundt teksten, eller på annen måte, såkalte illuminerte håndskrifter.

Munkenes arbeid i klostrene
Den som har sett filmen Rosens navn, basert på en bok av Umberto Ecco, husker kanskje skrivestuen i klosteret og de som arbeidet der. Vi kan godt forestille oss hvor kaldt det må ha vært og hvor dårlig lys man hadde - kun talglys. Selvsagt skrev man på pergament - papiret kom ikke i bruk før senere. Skinn var dyrt og skrev man feil, skrapte man vekk bokstavene og begynte om igjen. Gjennbruk av skinn var ikke uvanlig, man har sogar et eget ord for avskrapt skinn: Palimpsest. Ved hjelp av forskjellige metoder, i senere år ved hjelp av elektronmikroskop, kan man gjøre den opprinnelige teksten leselig igjen. (Se også nedenfor under "Forfalskede diplomer".) Mange viktige antikke håndskrifter er analysert på denne måten.

Bilde av munk i arbeid i skrivestue

Papiret ble tatt i bruk i Norge først på slutten av 1400-tallet. I tidlig middelalder skrev man på pergament, dvs. fint behandlet hud av kalv, kje eller andre dyr. Pergament var kostbart og selv små biter ble utnyttet. I tillegg brukte man mange forkortelser som datidens lesekyndige ikke hadde noen problemer med å forstå, men som nåtidens lesere må bruke en del tid til å sette seg inn i. Hvis for eksempel bokstaven m hadde en strek over seg, betydde det dobbel bokstav. Opplysninger om mål, vekt og annet ble forkortet, slik at teksten ble krympet ned til et minimum. Det finnes også eksempler på at det var hull i skinnet, kanskje et insektsstikk fra den tiden da dyret, som pergamentet var laget av, var i live. Da skrev man ofte pent rundt hullet!

Glissen skrift - og tett
Bildet nedenfor viser en side fra et skifte etter Ole Arnoldisøn Tønder, som døde i april 1728 i Dublin. Det inngår i det Coldevinske godsarkiv fra Dønnes, som oppbevares i Gunnerusbiblioteket. Dokumentet er underskrevet av "Kongl. Maits beskikket Sorenskriver udi Helgeland fogderi, Søren Dass". Man ser at dokumentet er satt opp med svært glissen skrift. Slik ble det ofte når skriveren fikk betalt per skreven side. Det motsatte ser man også, trang og gnidrete skrift. Da skulle skriveren holde seg med penn og blekk selv.
I noen tilfelle ser man annen form for sparing: på 1800-tallet skrev man iblant brev på en litt spesiell måte. Først skrev man vannrett tekst. Så snudde man arket 90 grader og fortsatte å skrive på tvers av den tidligere teksten.

      Glissen skrift.

Fragmenter
Da reformasjonen ble innført i Norge i 1537, ble de katolske messebøkene ubrukelige. Som tidligere nevnt, var pergament et svært kostbart materiale som kunne brukes om igjen. Håndskrifter ble derfor ofte kuttet opp, og skinnet brukt til forskjellige formål, for eksempel bokomslag, forsterking av bokrygger og innbindningsmateriale for regnskaper for å nevne noen.
Over store deler av Europa foregår det nå en systematisk registrering av fragmenter. Ved Riksarkivet i Stockholm er det utviklet et registreringsprogram med skjema som nå også tas i bruk ved Universitetsbiblioteket i Trondheim. Man registrerer på tysk, siden det er tenkt at biblioteket skal legge ut sine registrerte fragmenter med bilder og tekst på internet. Basen som bygges opp skal være interaktiv, slik at forskere skal kunne kommentere opplysninger som finnes i basen. Ved Universitetsbiblioteket i Trondheim, Gunnerusbiblioteket finnes ca 100 dokumenter som vil bli registrert med informasjon om datering, språk, eventuell noteskrift med mer. For å finne ut om to fragmenter hører sammen, har man ved en forskningsinstitusjon tatt i bruk DNA-undersøkelser for å sammenligne profiler i skinnet som teksten er skrevet på.

 

Fragment fra 1300- eller 1400-tallet.

                                 Bok innbudet i notefragment

Codex argenteus
Et av verdens fremste håndskriftsklenodier er Codex argenteus, eller Silverbibelen som den kalles i Sverige. Den oppbevares på Universitetsbiblioteket i Uppsala, Carolina Rediviva. Få bøker har en så særegen historie som dette klenodium. Den har gått gjennom utallige hender, er blitt kjøpt, solgt, stjålet, røvet og den har vært gjenstand for detaljgransking, fotografering og analyser.

Silverbibelens forhistorie begynner med et overfall av røvere i 264 e.Kr., ifølge kirkehistorikeren Filostorgius. Da trengte nemlig en horde med blonde krigere inn i Kappdocien (nå: Tyrkia) og førte bort en del av befolkningen som slaver. Røverne var vestgoter og de tok sine fanger med seg til bosettingsområdene nord for Donau. Blant slavene fantes en pike med kristen tro. Hun ble gift med en av vestgoterne og nedkom i 311 med en sønn, som hun ga navnet Wulfila, Lille Ulv. Wulfila viste tidlig tegn på språkbegavelse og han fikk allerede i ung alder assistere ved gudstjenestene. Senere kom han til keiser Konstantins hoff i Konstantinopel og ble utnevnt til biskop. Wulfila samlet de kristne goterne og dro over Donau inn i det som nå er Bulgaria. Her utførte han sitt livsverk: han oversatte Bibelen til gotisk. Det var et svært vanskelig arbeid fordi goterne ikke hadde noe skriftspråk. Riktignok fantes det runer, men de ble bare brukt i forbindelse med svartekunster. Wulfila laget et gotisk alfabet med utgangspunkt i det greske, men brukte også noen av de gotiske runene. Ordforrådet ble også et problem. På gotisk fantes det mange ord for slåsskamp og jakt, men ikke noe for lesing, naturlig nok. Wulfila skapte nye ord og begreper. Det møysommelige oversettelsesarbeidet tok mange år. I 380 var verket fullført, bortsett fra Kongebøkene. Wulfilas egen bibeloversettelse er gått tapt, og av de eldste avskriftene finnes bare én igjen, den som kalles Codex argenteus. Dette håndskriftet, som kan dateres til 500-tallet, inneholder kun deler av de fire evangeliene. Sannsynligvis ble denne kopi fremstilt i Ravenna i Nord-Italia, ved kong Teoderik den stores hoff.

Silverbibelen er skrevet på purpurfarget, dvs. mørkerødt pergament. Denne fargen var forbeholdt høystående personer i samfunnet. Man regner med at det gikk med ca 300 kalveskinn til hele Bibelen. Første raden i hvert kapittel er skrevet med gullblekk, ellers er sølvblekk brukt. Som vi kan se er bladene utstyrt med kolonner nederst på siden. De fire evangelistenes navn står i hver bue. Rekkefølgen er Matteus, Johannes, Lukas og Markus, samme rekkefølge som de gammel-latinske håndskriftene hadde.

Håndskriftet fikk en svært omskiftende tilværelse. Det havnet omsider i slottet Hradcany i Praha, hvor det ble røvet av svenskene i 1648. Da det ble gitt som gave til Carolina Rediviva, sørget donator, Magnus Gabriel de la Gardie for en praktfull innbindning med sølvpermer, herav navnet.

Codex argenteus omfatter 87 pergamentblader med deler av de fire evangeliene. I 1927 publiserte man et faksimiletrykk av boken. Dessverre var en del av bladene bleket, men ved hjelp av reflektert ultrafiolett lys fikk man utbleket og uleselig tekst til å tre fram igjen.

I mars 1998 gjorde man C 14-analyser av materiale fra Silverbibelen for å få svar på en del spørsmål: hvor gammel er Silverbibelen? Finnes det noen spor av den eldste innbindningen? Finnes det spor av innbindning fra middelalderen? Undersøkelsen viste at boken er fra før år 550, altså så gammel som man antok. Boken ble ikke bundet på ny da den fikk sitt sølvomslag. Innbindingen er fra 1500-tallet, muligens fra sent 1400-tall.

            En side fra Silverbibelen.

Book of Kells
Den første store personlighet som stiger fram fra den tidlige middelalderens skygger, Karl den store (keiser fra år 800), kunne lese, men ikke skrive. Det sies at han hadde en skriveplate ved siden av sengen for å øve på, men skrivekunsten lærte han aldri skikkelig.

På denne tiden blomstret kelternes kultur i Irland. Det var få steder at de avskrifter av evangeliene som ble produsert ble dekorert så vakkert som i Nord-England og i Irland. Her utviklet man den så kalte insulære stilen. Bysantisk, italiensk og sachsisk kunst influerte på den insulære stilen, men den mest inflytelsesrike påvirkningen hadde kelterne med seg da de kom til Irland fra Europa og England i før-kristen tid. Den førkristne kulturen smeltet sammen med den kristne og den ornamentering som kelterne kunne, ble nå brukt i dekorering av for eksempel håndskrifter. Book og Kells er et utmerket eksempel på det. I Irland fantes det svært mange klostre hvor det ble produsert bøker.

Under skandinavenes raider på 800- og 900-tallet ble sannsynligvis en mengde bøker ødelagt. En av bøkene som ikke gikk tapt var Book of Kells, ofte omtalt som verdens vakreste bok. Den ble skrevet omkring år 800. Egentlig er det et under at boken fremdeles eksisterer, for Abbey of Kells, hvor den ble oppbevart, ble plyndret i hvert fall syv ganger før 1006. Dette år ble boken borte i tre måneder. Da den dukket opp igjen, var gullpermen, som var innlagt med edelsteiner, borte.

Boken eller rettere bøkene, for den er innbundet i 4 volumer, oppbevares ved Trinity College i Dublin og er utlagt i en monter. Book of Kells inneholder de 4 evangeliene. Den består av 339 pergamentblader laget av kalveskinn. Hver dag vendes ett blad. Klenodiet oppbevares under svært streng bevoktning og i klimamessig sikret miljø. I tilknytting til bokmonteren finnes en stor utstilling over boken og dens historie. Det er flere kunstnere som har bidratt til å illustrere verket. Det kan se ut som om kunstnerne har hygget seg med å male dyr som dekorasjoner, det er et mylder av slanger, ekorn, fisker og annet. Lukas femtende kapittel begynner med en real slåsskamp mellom forskjellige vesener! At det handler om symboler er helt klart, men symbolspråket er ikke lett å forstå for nåtidens mennesker.

Den aller vakreste siden er den som kalles for Chi-Rho, benevnt etter de greske bokstavene XP, dvs. CH[ristos]. XRI B GENERATIO, dvs. Christi autem generatio, er åpningsordene i Matteus-evangeliet. Her finnes eksempler på omtrent alle typer av keltisk dekorasjonskunst. Denne siden er også kjent som "monogram-siden". Her er det en mengde krabber, blomster, insekter, kaniner og mye annet. Det er utgitt mange gode faksimiler av Book of Kells.



Fra Book of Kells. Legg merke til alle detaljene i tekst og illuminasjoner (dekorasjoner)

Magnus Lagabøters landslov
Magnus Lagabøter var konge i Norge fra 1263-1280. Han fikk sitt tilnavn, "Lovforbedreren" for sine store fortjenester i arbeidet med landets lovgivning. Etter at lovene for Borgarting, Eidsivating og Gulating var revidert, ble under gjennomsynet av Frostatingsloven arbeidet utstrakt til å omfatte hele Norge. For å forebygge fremtidige tronstridigheter, ble det innført en bestemmelse i landsloven om at ingen deling av riket måtte finne sted, men at det skulle gå i arv til til kongens eldste ektefødte sønn. I løpet av årene 1274-1276 ble landsloven vedtatt i de fire områdene.

En bylov, som samtidig (1276) ble utarbeidet for Bergen, ble deretter innført i Norges øvrige byer.
Av Magnus Lagabøters saga er det bare bevart et bruddstykke, en avskrift fra tidsperioden 1325-1350.

Magnus Lagabøters landslov, avskrift fra 1325-1350. Bildet viser kongen som overleverer sin lov til folket.

Diplomer
Med diplom menes, for å si det enkelt, et dokument fra middelalderen som utgjør en avtale mellom to parter. Det kan være et testamente, salg av et jordstykke, eller noe annet. I Norge finnes det ca 40 000 diplomer. De aller fleste oppbevares i Riksarkivet, i Oslo. Alt håndskrevet materiale som er datert før 1537, da reformasjonen ble innført i Norge, tilhører i følge loven Riksarkivet. Ved denne institusjonen er man nå i ferd med å utarbeide et digitalt register over norske diplomer før 1570, se: http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html

Diplomer ble satt opp av en av de få som var skrivekyndige. Folk flest kunne ikke en gang skrive sitt navn, så man brukte segl av voks for å gjøre dokumentet rettsgyldig. Seglene ble ofte festet til dokumentet ved hjelp av seglremmer, som vanligvis var håndskrevne dokumenter som var skåret i strimler.

Skrivekyndigheten var som tidligere nevnt ikke særlig stor i middelalderen. Bildet nedenfor viser fru Inger Ottesdatters brev av 11. juni 1334 med en redegjørelse for hva erkebiskopen er skyldig henne i skadeerstatning. Det er grunn til å tro at fru Inger til Austrått var skrivekyndig, men dette dokumentet er sannsynligvis skrevet av en skriver som var i hennes tjeneste.

Fru Ingers diplom

Forfalsket diplom
Kong Sverre ble beskyldt for å ha forfalsket pave Coelestin IIIs brev for å fri seg fra følgene av bannlysningen. Men forfalskninger har forekommet i alle tider over hele verden. I en tid da folk ikke var skrive- og lesekyndige, ble slike dokumenter ikke avslørt annet enn i unntakstilfelle. Bortsett fra at man i dag kan avsløre en forfalskning ved tekniske undersøkelser, kan man konstatere falsifikat i tilfelle da skriveren ikke behersker de språklige, historiske og paleografiske finesser som forekom på den tiden dateringen skulle tilsi.
Nedenforstående svenske kjøpehandling ser troverdig ut, men er forfalsket, noe som man lenge har visst. Navnet øverst til høyre på dokumentet er mistenkelig, vi kan se at skinnet er skrapt. Eierne av dokumentet henvendte seg til Statens Kriminaltekniska Laboratorium i Linköping, Sverige, hvor man hadde tatt i bruk en teknikk med det lange navnet mikro-røntgen-fluorescens. (Denne teknikken ble først tatt i bruk i politiutredninger for å prøve å finne mikroskopiske rester av kruttstenk, for eksempel.). Man trenger uhyre små rester av det bortskrapede blekket for å avsløre den opprinnelige teksten.Ved å bruke denne metoden på det svenske diplomet, kunne man avsløre underliggende tekstfragment. Det viste seg at navnet Gämesta var erstattet av Bötinge.

         Forfalsket diplom
        Utdrag av diplomet som viser forfalskningen

Neumer
For å gjengi noter i Vest-Europa i middelalderen brukte man såkalte neumer. Fra ca år 1000 begynte man å skrive neumene "diastematisk", dvs. etter intervall. Neumen ble etter hvert plassert over eller under tonehøydbestemmende horisontale linjer. Ofte ble notesidene skrevet i stort format, slik at alle kordeltakere skulle kunne se når arket ble holdt opp. Opprinnelig kunne de se ut på litt forskjellig vis, her er det tatt med to forskjellige typer som fortrinnsvis ble brukt på kontinentet. På det vakkert illuminerte håndskriftet under vil man se at kunstneren har avbildet seg selv i arbeid. Hans kone bringer ham øl. Dette håndskrift oppbevares i Württembergische Landesbibliothek i Stuttgart.

Neumer

Sigrid Undsets bønnebok fra 1400-tallet
Ved Universitetsbiblioteket i Trondheim, Gunnerusbiblioteket, oppbevares den eldste og viktigste delen av Sigrid Undsets boksamling, blant annet hennes eget Diplomatarium Norvegicum, med notater i margen. Dette brukte hun sannsynligvis da hun skrev sine middelalderromaner, særlig verket om Kristin Lavransdatter. I tillegg eier biblioteket også hennes bønnebok, en såkalt Livre d'heures, som antakelig ble skrevet på 1400-tallet. Materialet er pergament og språket er latin. Boken er rikt illuminert, men de siste sidenes dekorasjoner er kun antydet, ikke helt fullført.

 Bønneboken

Reisepass
Dette er et svært spesielt dokument som befinner seg i Gunnerusbibliotekets eie. Man kan si at det tilsvarer våre dagers reisepass. Dokumentet har tilhørt en person som skulle ut på reise i Europa på 1600-tallet. Siden det var forbundet med fare å gi seg ut på landeveien den gangen, fikk han en fyrste til å skrive en "attest" som fortalte om den reisendes aner og at han var en høytstående person som skulle taes godt imot hvor han enn kom. Den reisendes aner er gjengitt på dokumentet. Fyrst Bogislav, som har signert dokumentet, deltok for øvrig i tredveårskrigen. Han har neppe skrevet den latinske teksten selv, noe vi kan se ved å sammenligne tekst og underskrift. Dokumentet er datert i 1634.



Reisepasset til Bogislav

Bogislavs underskrift forstørret

Jordebok
En jordebok er en særskilt fortegnelse over gårdsbruk med mer i kronens, kirkens eller private godsbesitteres eie, og alle avgifter og plikter som hviler på dem. Et blad av Munkelivs jordebok og et av en jordebok fra Jonskirken i Nidaros er bevart fra 1100-tallet.
I Gunnerusbiblioteket oppbevares gården Reins klosters arkiv fra Rissa. Gården har gått i arv i familien Horneman i flere generasjoner. Arkivet inneholder regnskaper, forskjellige typer av gårdsarkivalia, personalhistorie og mye annet. Bildet viser en side fra en jordebok fra begynnelsen fra 1700-tallet. Gunnerusbiblioteket får iblant spørsmål om rettigheter, hvor jordebøker kan brukes som kilder.

                Side av jordebok fra gården Reins kloster

Premiesøknader
I 1772 begynte Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab å lyse ut premier for forbedringer innen jordbruk, for rovdyrjakt og for andre virksomheter. Vi befinner oss nå i opplysningstiden med "potetprester" og ivrige embedsmenn som pådrivere. Under hele den perioden som man lyste ut premier, 1772-1848, kom det inn ca 3300 søknader fra hele Norge. Av de innsendte søknadene kan vi se at skrivekyndigheten til å begynne med ikke var særlig stor. Ofte har prest eller embedsmann skrevet selve teksten, og så har søkeren signert dokumentet med sine initialer eller fulle navn og da ofte med forkortelsen m.p.p. tilføyet under, dvs. "med påholden penn".



     M.p.p.-dokument

Premiesøknad for veving
Allerede i slutten av 1700-tallet begynte kvinner å sende inn søknader om premier for sin virksomhet på gården. De mente med rette at kvinnearbeid skulle belønnes på lik linje med menns innsats. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab satte opp premier for kvinnearbeid temmelig snart. Riktignok var det flere kvinner som både hadde skutt ulv og dyrket opp mark, men de fleste sendte inn søknader for veving. For å komme i betraktning for premie, måtte søkeren vedlegge prøver på sin vevkunst, oppgi hvor mange alen hun hadde vevet og helst også hvordan hun hadde farget stoffet. Siden det her er tale om vevbiter som aldri har vært brukt til klesplagg eller sengetøy, er fargene friske og delikate. Svært ofte finner vi at kvinnene selv skrev sine søknader, med nydelig håndskrift. Bildet viser en søknad fra Susanna Pihl, som var gift med sognepresten i Gausdal. Dokumentet er datert i 1783. Selskabets hela arkiv oppbevares i Gunnerusbiblioteket.

Søknad som viser skrift og tøybiter

Brev fra en kvinne
Catharina Pedersdatter Lindholm var gift med en skomaker i Trondheim. Skomakerne hadde forholdsvis høy sosial status på slutten av 1700-tallet. Catharina var tidligere tildelt premie for veving, men nå ønsket hun å få penger fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab for å starte vevskole. Hun hadde allerede lært opp flere kvinner i veving. I brevet redegjør hun for sine planer. Hennes vakre dokument fra 1788 skulle være et eksempel på at kvinner kunne skrive selv. Det er ikke kjent om søknaden ble innvilget.



Catharinas brev

Catharinas nydelige underskrift forstørret

Siste bilde forestiller en hest. Her har tegneren moret seg med å tegne hest og rytter uten å løfte pennen.

Hest og rytter tegnet uten å løfte pennen

 


Monica Aase er førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Trondheim med faglig ansvar for Spesialsamlingene, dvs. alt ikke-boklig materiale samt Libri rari (sjeldne bøker). Hun har historie hovedfag og mellomfag i fransk, litteraturhistorie og nordisk. Hun har vært billedredaktør for en rekke verker, bl.a. for Trondheims historie, som ble publisert til byens 1000-årsjubileum i 1997. Hun har flere publikasjoner innen 1700-tallshistorie, men også bibliotekfaglige. Hun har vært ansatt i biblioteket fra 1975.