|
Innledning.
Hvorfor man skrev, hvordan man skrev og hva man skrev på og
med har egentlig ikke forandret seg så mye opp gjennom tidene.
Man har brukt en type av materiale hvor man kunne skrive den informasjonen
man ville gi. Materialet kunne være stein, tre, leire, pergament,
dvs. skinn eller papir. Til å begynne med risset man inn tegn,
men gikk senere over til å bruke ulike former for blekk eller
annen flytende materie som tørket etter en viss tid. Det
er ikke før i vår moderne tid at vi taster noe inn
på et elektronisk medium, lagrer det der og enten skriver
det ut eller sender det som elektronisk post. Grafitti er heller
ikke noe nytt. Ved utgravingene i Pompei fant man politisk propaganda
risset inn på veggene.
De eldste levningene etter skrift fant man i en by i Mesopotamien,
nå Irak. Denne skriften ble oppfunnet samtidig med at handelen
ble utvidet geografisk og håndtverkspoduksjonen ble mer spesialisert
og standardisert: Man trengte "huskelapper" for å
registrere handelens omfang og hvilke vareslag man handlet med.
Men det er flere grunner til at man trenger skrift. Det kan for
eksempel være at man ønsker å fortelle noe, særlig
over lange avstander, man skrev brev.
Skrift er også et hjelpemiddel til fortelle en historie som
man ønsker skal leve videre i mange generasjoner. Av erfaring
vet man at muntlig videreføring ikke er godt nok. Så
er tilfellet med for eksempel de islandske sagaene. Man kan også
bruke skrift for å sette opp et dokument om noe som to parter
er blitt enige om. Da vil man kunne gå tilbake og se hva som
ble bestemt den gangen. Her kan det for eksempel handle om lovtekster,
avtaler og testamenter. Man kan også lage oversikter og registre.
For flere hundre år siden var det eksempelvis viktig å
dokumentere hvilke personer som var falt i kamp - hvilke gårder
var nå uten herre? De første folketellingene i Norge
ble holdt på midten av 1600-tallet. Her var bare menn listet
opp. Man ville nemlig ha informasjon om hvor mange våpenføre
menn som fantes disponible i riket.
Det var ingen selvfølge at folk i middelalderen kunne lese
og skrive. I senmiddelalderen regner man med at 10% av befolkningen
i Nederland og Frankrike var lesekyndige. I et land som Norge var
prosenttallet helt sikkert lavere. I vårt land var bøker
og skrifter noe som ble innført med kristendommen. Runer
fantes riktignok i førkristen tid, men ble bare brukt til
kortere innskrifter. I Norge ble skrift først tatt i bruk
innen kirken, og kom så gradvis i bruk i forskjellige praktiske
sammenhenger ute i samfunnet, som i forvaltning, rettsaker, lovgivning
og ved kjøp og salg. Det å kunne skrive medførte
prestisje. I 1591 fikk Norge sorenskrivere, dvs. edsvorne skrivere,
som førte i pennen det som ble avtalt.
Undervisning og skriveredskaper
Bildet viser en lærer som er opptatt av å spisse penner
for sine elever. Dette måtte gjøres ofte, for pennene
ble fort ubrukbare. Det heter seg at de fineste pennene ble laget
av vingefjær fra gås, men det måtte være
venstrevingen, for da bøyet pennen seg den riktige veien
for en som var høyrehendt.
 |
| Interiørbilde fra en skolesal. |
I middelalderen var det først og fremst i klostrene at man
behersket skrivekunsten. Her produserte man bøker, særlig
avskrifter av Bibelen. I klostrene ble de mest overdådige
bøker produsert. De hadde svært ofte dekorasjoner,
enten i initialbokstaver, som rammer rundt teksten, eller på
annen måte, såkalte illuminerte håndskrifter.
Munkenes arbeid i klostrene
Den som har sett filmen Rosens navn, basert på en bok av Umberto
Ecco, husker kanskje skrivestuen i klosteret og de som arbeidet
der. Vi kan godt forestille oss hvor kaldt det må ha vært
og hvor dårlig lys man hadde - kun talglys. Selvsagt skrev
man på pergament - papiret kom ikke i bruk før senere.
Skinn var dyrt og skrev man feil, skrapte man vekk bokstavene og
begynte om igjen. Gjennbruk av skinn var ikke uvanlig, man har sogar
et eget ord for avskrapt skinn: Palimpsest. Ved hjelp av forskjellige
metoder, i senere år ved hjelp av elektronmikroskop, kan man
gjøre den opprinnelige teksten leselig igjen. (Se også
nedenfor under "Forfalskede diplomer".) Mange viktige
antikke håndskrifter er analysert på denne måten.
 |
| Bilde av munk i arbeid i skrivestue |
Papiret ble tatt i bruk i Norge først på slutten av
1400-tallet. I tidlig middelalder skrev man på pergament,
dvs. fint behandlet hud av kalv, kje eller andre dyr. Pergament
var kostbart og selv små biter ble utnyttet. I tillegg brukte
man mange forkortelser som datidens lesekyndige ikke hadde noen
problemer med å forstå, men som nåtidens lesere
må bruke en del tid til å sette seg inn i. Hvis for
eksempel bokstaven m hadde en strek over seg, betydde det dobbel
bokstav. Opplysninger om mål, vekt og annet ble forkortet,
slik at teksten ble krympet ned til et minimum. Det finnes også
eksempler på at det var hull i skinnet, kanskje et insektsstikk
fra den tiden da dyret, som pergamentet var laget av, var i live.
Da skrev man ofte pent rundt hullet!
Glissen skrift - og tett
Bildet nedenfor viser en side fra et skifte etter Ole Arnoldisøn
Tønder, som døde i april 1728 i Dublin. Det inngår
i det Coldevinske godsarkiv fra Dønnes, som oppbevares i
Gunnerusbiblioteket. Dokumentet er underskrevet av "Kongl.
Maits beskikket Sorenskriver udi Helgeland fogderi, Søren
Dass". Man ser at dokumentet er satt opp med svært glissen
skrift. Slik ble det ofte når skriveren fikk betalt per skreven
side. Det motsatte ser man også, trang og gnidrete skrift.
Da skulle skriveren holde seg med penn og blekk selv.
I noen tilfelle ser man annen form for sparing: på 1800-tallet
skrev man iblant brev på en litt spesiell måte. Først
skrev man vannrett tekst. Så snudde man arket 90 grader og
fortsatte å skrive på tvers av den tidligere teksten.
Fragmenter
Da reformasjonen ble innført i Norge i 1537, ble de katolske
messebøkene ubrukelige. Som tidligere nevnt, var pergament
et svært kostbart materiale som kunne brukes om igjen. Håndskrifter
ble derfor ofte kuttet opp, og skinnet brukt til forskjellige formål,
for eksempel bokomslag, forsterking av bokrygger og innbindningsmateriale
for regnskaper for å nevne noen.
Over store deler av Europa foregår det nå en systematisk
registrering av fragmenter. Ved Riksarkivet i Stockholm er det utviklet
et registreringsprogram med skjema som nå også tas i
bruk ved Universitetsbiblioteket i Trondheim. Man registrerer på
tysk, siden det er tenkt at biblioteket skal legge ut sine registrerte
fragmenter med bilder og tekst på internet. Basen som bygges
opp skal være interaktiv, slik at forskere skal kunne kommentere
opplysninger som finnes i basen. Ved Universitetsbiblioteket i Trondheim,
Gunnerusbiblioteket finnes ca 100 dokumenter som vil bli registrert
med informasjon om datering, språk, eventuell noteskrift med
mer. For å finne ut om to fragmenter hører sammen,
har man ved en forskningsinstitusjon tatt i bruk DNA-undersøkelser
for å sammenligne profiler i skinnet som teksten er skrevet
på.
|
|
Fragment fra 1300- eller 1400-tallet.
|
|
|
|
Bok
innbudet i notefragment |
Codex argenteus
Et av verdens fremste håndskriftsklenodier er Codex argenteus,
eller Silverbibelen som den kalles i Sverige. Den oppbevares på
Universitetsbiblioteket i Uppsala, Carolina Rediviva. Få bøker
har en så særegen historie som dette klenodium. Den
har gått gjennom utallige hender, er blitt kjøpt, solgt,
stjålet, røvet og den har vært gjenstand for
detaljgransking, fotografering og analyser.
Silverbibelens forhistorie begynner med et overfall av røvere
i 264 e.Kr., ifølge kirkehistorikeren Filostorgius. Da trengte
nemlig en horde med blonde krigere inn i Kappdocien (nå: Tyrkia)
og førte bort en del av befolkningen som slaver. Røverne
var vestgoter og de tok sine fanger med seg til bosettingsområdene
nord for Donau. Blant slavene fantes en pike med kristen tro. Hun
ble gift med en av vestgoterne og nedkom i 311 med en sønn,
som hun ga navnet Wulfila, Lille Ulv. Wulfila viste tidlig tegn
på språkbegavelse og han fikk allerede i ung alder assistere
ved gudstjenestene. Senere kom han til keiser Konstantins hoff i
Konstantinopel og ble utnevnt til biskop. Wulfila samlet de kristne
goterne og dro over Donau inn i det som nå er Bulgaria. Her
utførte han sitt livsverk: han oversatte Bibelen til gotisk.
Det var et svært vanskelig arbeid fordi goterne ikke hadde
noe skriftspråk. Riktignok fantes det runer, men de ble bare
brukt i forbindelse med svartekunster. Wulfila laget et gotisk alfabet
med utgangspunkt i det greske, men brukte også noen av de
gotiske runene. Ordforrådet ble også et problem. På
gotisk fantes det mange ord for slåsskamp og jakt, men ikke
noe for lesing, naturlig nok. Wulfila skapte nye ord og begreper.
Det møysommelige oversettelsesarbeidet tok mange år.
I 380 var verket fullført, bortsett fra Kongebøkene.
Wulfilas egen bibeloversettelse er gått tapt, og av de eldste
avskriftene finnes bare én igjen, den som kalles Codex argenteus.
Dette håndskriftet, som kan dateres til 500-tallet, inneholder
kun deler av de fire evangeliene. Sannsynligvis ble denne kopi fremstilt
i Ravenna i Nord-Italia, ved kong Teoderik den stores hoff.
Silverbibelen er skrevet på purpurfarget, dvs. mørkerødt
pergament. Denne fargen var forbeholdt høystående personer
i samfunnet. Man regner med at det gikk med ca 300 kalveskinn til
hele Bibelen. Første raden i hvert kapittel er skrevet med
gullblekk, ellers er sølvblekk brukt. Som vi kan se er bladene
utstyrt med kolonner nederst på siden. De fire evangelistenes
navn står i hver bue. Rekkefølgen er Matteus, Johannes,
Lukas og Markus, samme rekkefølge som de gammel-latinske
håndskriftene hadde.
Håndskriftet fikk en svært omskiftende tilværelse.
Det havnet omsider i slottet Hradcany i Praha, hvor det ble røvet
av svenskene i 1648. Da det ble gitt som gave til Carolina Rediviva,
sørget donator, Magnus Gabriel de la Gardie for en praktfull
innbindning med sølvpermer, herav navnet.
Codex argenteus omfatter 87 pergamentblader med deler av de fire
evangeliene. I 1927 publiserte man et faksimiletrykk av boken. Dessverre
var en del av bladene bleket, men ved hjelp av reflektert ultrafiolett
lys fikk man utbleket og uleselig tekst til å tre fram igjen.
I mars 1998 gjorde man C 14-analyser av materiale fra Silverbibelen
for å få svar på en del spørsmål:
hvor gammel er Silverbibelen? Finnes det noen spor av den eldste
innbindningen? Finnes det spor av innbindning fra middelalderen?
Undersøkelsen viste at boken er fra før år 550,
altså så gammel som man antok. Boken ble ikke bundet
på ny da den fikk sitt sølvomslag. Innbindingen er
fra 1500-tallet, muligens fra sent 1400-tall.
|
|
| En
side fra Silverbibelen. |
Book of Kells
Den første store personlighet som stiger fram fra den tidlige
middelalderens skygger, Karl den store (keiser fra år 800),
kunne lese, men ikke skrive. Det sies at han hadde en skriveplate
ved siden av sengen for å øve på, men skrivekunsten
lærte han aldri skikkelig.
På denne tiden blomstret kelternes kultur i Irland. Det var
få steder at de avskrifter av evangeliene som ble produsert
ble dekorert så vakkert som i Nord-England og i Irland. Her
utviklet man den så kalte insulære stilen. Bysantisk,
italiensk og sachsisk kunst influerte på den insulære
stilen, men den mest inflytelsesrike påvirkningen hadde kelterne
med seg da de kom til Irland fra Europa og England i før-kristen
tid. Den førkristne kulturen smeltet sammen med den kristne
og den ornamentering som kelterne kunne, ble nå brukt i dekorering
av for eksempel håndskrifter. Book og Kells er et utmerket
eksempel på det. I Irland fantes det svært mange klostre
hvor det ble produsert bøker.
Under skandinavenes raider på 800- og 900-tallet ble sannsynligvis
en mengde bøker ødelagt. En av bøkene som ikke
gikk tapt var Book of Kells, ofte omtalt som verdens vakreste bok.
Den ble skrevet omkring år 800. Egentlig er det et under at
boken fremdeles eksisterer, for Abbey of Kells, hvor den ble oppbevart,
ble plyndret i hvert fall syv ganger før 1006. Dette år
ble boken borte i tre måneder. Da den dukket opp igjen, var
gullpermen, som var innlagt med edelsteiner, borte.
Boken eller rettere bøkene, for den er innbundet i 4 volumer,
oppbevares ved Trinity College i Dublin og er utlagt i en monter.
Book of Kells inneholder de 4 evangeliene. Den består av 339
pergamentblader laget av kalveskinn. Hver dag vendes ett blad. Klenodiet
oppbevares under svært streng bevoktning og i klimamessig
sikret miljø. I tilknytting til bokmonteren finnes en stor
utstilling over boken og dens historie. Det er flere kunstnere som
har bidratt til å illustrere verket. Det kan se ut som om
kunstnerne har hygget seg med å male dyr som dekorasjoner,
det er et mylder av slanger, ekorn, fisker og annet. Lukas femtende
kapittel begynner med en real slåsskamp mellom forskjellige
vesener! At det handler om symboler er helt klart, men symbolspråket
er ikke lett å forstå for nåtidens mennesker.
Den aller vakreste siden er den som kalles for Chi-Rho, benevnt
etter de greske bokstavene XP, dvs. CH[ristos]. XRI B GENERATIO,
dvs. Christi autem generatio, er åpningsordene i Matteus-evangeliet.
Her finnes eksempler på omtrent alle typer av keltisk dekorasjonskunst.
Denne siden er også kjent som "monogram-siden".
Her er det en mengde krabber, blomster, insekter, kaniner og mye
annet. Det er utgitt mange gode faksimiler av Book of Kells.
|
|
 |
| Fra Book of Kells. Legg merke til alle
detaljene i tekst og illuminasjoner (dekorasjoner) |
Magnus Lagabøters
landslov
Magnus Lagabøter var konge i Norge fra 1263-1280. Han fikk
sitt tilnavn, "Lovforbedreren" for sine store fortjenester
i arbeidet med landets lovgivning. Etter at lovene for Borgarting,
Eidsivating og Gulating var revidert, ble under gjennomsynet av
Frostatingsloven arbeidet utstrakt til å omfatte hele Norge.
For å forebygge fremtidige tronstridigheter, ble det innført
en bestemmelse i landsloven om at ingen deling av riket måtte
finne sted, men at det skulle gå i arv til til kongens eldste
ektefødte sønn. I løpet av årene 1274-1276
ble landsloven vedtatt i de fire områdene.
En bylov, som samtidig (1276) ble utarbeidet for Bergen, ble deretter
innført i Norges øvrige byer.
Av Magnus Lagabøters saga er det bare bevart et bruddstykke,
en avskrift fra tidsperioden 1325-1350.
 |
| Magnus Lagabøters landslov, avskrift
fra 1325-1350. Bildet viser kongen som overleverer sin lov til
folket. |
Diplomer
Med diplom menes, for å si det enkelt, et dokument fra middelalderen
som utgjør en avtale mellom to parter. Det kan være
et testamente, salg av et jordstykke, eller noe annet. I Norge finnes
det ca 40 000 diplomer. De aller fleste oppbevares i Riksarkivet,
i Oslo. Alt håndskrevet materiale som er datert før
1537, da reformasjonen ble innført i Norge, tilhører
i følge loven Riksarkivet. Ved denne institusjonen er man
nå i ferd med å utarbeide et digitalt register over
norske diplomer før 1570, se: http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html
Diplomer ble satt opp av en av de få som var skrivekyndige.
Folk flest kunne ikke en gang skrive sitt navn, så man brukte
segl av voks for å gjøre dokumentet rettsgyldig. Seglene
ble ofte festet til dokumentet ved hjelp av seglremmer, som vanligvis
var håndskrevne dokumenter som var skåret i strimler.
Skrivekyndigheten var som tidligere nevnt ikke særlig stor
i middelalderen. Bildet nedenfor viser fru Inger Ottesdatters brev
av 11. juni 1334 med en redegjørelse for hva erkebiskopen
er skyldig henne i skadeerstatning. Det er grunn til å tro
at fru Inger til Austrått var skrivekyndig, men dette dokumentet
er sannsynligvis skrevet av en skriver som var i hennes tjeneste.
 |
| Fru Ingers diplom |
Forfalsket diplom
Kong Sverre ble beskyldt for å ha forfalsket pave Coelestin
IIIs brev for å fri seg fra følgene av bannlysningen.
Men forfalskninger har forekommet i alle tider over hele verden.
I en tid da folk ikke var skrive- og lesekyndige, ble slike dokumenter
ikke avslørt annet enn i unntakstilfelle. Bortsett fra at
man i dag kan avsløre en forfalskning ved tekniske undersøkelser,
kan man konstatere falsifikat i tilfelle da skriveren ikke behersker
de språklige, historiske og paleografiske finesser som forekom
på den tiden dateringen skulle tilsi.
Nedenforstående svenske kjøpehandling ser troverdig
ut, men er forfalsket, noe som man lenge har visst. Navnet øverst
til høyre på dokumentet er mistenkelig, vi kan se at
skinnet er skrapt. Eierne av dokumentet henvendte seg til Statens
Kriminaltekniska Laboratorium i Linköping, Sverige, hvor man
hadde tatt i bruk en teknikk med det lange navnet mikro-røntgen-fluorescens.
(Denne teknikken ble først tatt i bruk i politiutredninger
for å prøve å finne mikroskopiske rester av kruttstenk,
for eksempel.). Man trenger uhyre små rester av det bortskrapede
blekket for å avsløre den opprinnelige teksten.Ved
å bruke denne metoden på det svenske diplomet, kunne
man avsløre underliggende tekstfragment. Det viste seg at
navnet Gämesta var erstattet av Bötinge.
|
|
| Forfalsket
diplom |
|
|
| Utdrag
av diplomet som viser forfalskningen |
Neumer
For å gjengi noter i Vest-Europa i middelalderen brukte man
såkalte neumer. Fra ca år 1000 begynte man å skrive
neumene "diastematisk", dvs. etter intervall. Neumen ble
etter hvert plassert over eller under tonehøydbestemmende
horisontale linjer. Ofte ble notesidene skrevet i stort format,
slik at alle kordeltakere skulle kunne se når arket ble holdt
opp. Opprinnelig kunne de se ut på litt forskjellig vis, her
er det tatt med to forskjellige typer som fortrinnsvis ble brukt
på kontinentet. På det vakkert illuminerte håndskriftet
under vil man se at kunstneren har avbildet seg selv i arbeid. Hans
kone bringer ham øl. Dette håndskrift oppbevares i
Württembergische Landesbibliothek i Stuttgart.
 |
| Neumer |
Sigrid Undsets bønnebok
fra 1400-tallet
Ved Universitetsbiblioteket i Trondheim, Gunnerusbiblioteket, oppbevares
den eldste og viktigste delen av Sigrid Undsets boksamling, blant
annet hennes eget Diplomatarium Norvegicum, med notater i margen.
Dette brukte hun sannsynligvis da hun skrev sine middelalderromaner,
særlig verket om Kristin Lavransdatter. I tillegg eier biblioteket
også hennes bønnebok, en såkalt Livre d'heures,
som antakelig ble skrevet på 1400-tallet. Materialet er pergament
og språket er latin. Boken er rikt illuminert, men de siste
sidenes dekorasjoner er kun antydet, ikke helt fullført.
Reisepass
Dette er et svært spesielt dokument som befinner seg i Gunnerusbibliotekets
eie. Man kan si at det tilsvarer våre dagers reisepass. Dokumentet
har tilhørt en person som skulle ut på reise i Europa
på 1600-tallet. Siden det var forbundet med fare å gi
seg ut på landeveien den gangen, fikk han en fyrste til å
skrive en "attest" som fortalte om den reisendes aner
og at han var en høytstående person som skulle taes
godt imot hvor han enn kom. Den reisendes aner er gjengitt på
dokumentet. Fyrst Bogislav, som har signert dokumentet, deltok for
øvrig i tredveårskrigen. Han har neppe skrevet den
latinske teksten selv, noe vi kan se ved å sammenligne tekst
og underskrift. Dokumentet er datert i 1634.
Reisepasset til Bogislav |
|
|
| Bogislavs underskrift forstørret |
Jordebok
En jordebok er en særskilt fortegnelse over gårdsbruk
med mer i kronens, kirkens eller private godsbesitteres eie, og
alle avgifter og plikter som hviler på dem. Et blad av Munkelivs
jordebok og et av en jordebok fra Jonskirken i Nidaros er bevart
fra 1100-tallet.
I Gunnerusbiblioteket oppbevares gården Reins klosters arkiv
fra Rissa. Gården har gått i arv i familien Horneman
i flere generasjoner. Arkivet inneholder regnskaper, forskjellige
typer av gårdsarkivalia, personalhistorie og mye annet. Bildet
viser en side fra en jordebok fra begynnelsen fra 1700-tallet. Gunnerusbiblioteket
får iblant spørsmål om rettigheter, hvor jordebøker
kan brukes som kilder.
|
|
| Side
av jordebok fra gården Reins kloster |
Premiesøknader
I 1772 begynte Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab å
lyse ut premier for forbedringer innen jordbruk, for rovdyrjakt
og for andre virksomheter. Vi befinner oss nå i opplysningstiden
med "potetprester" og ivrige embedsmenn som pådrivere.
Under hele den perioden som man lyste ut premier, 1772-1848, kom
det inn ca 3300 søknader fra hele Norge. Av de innsendte
søknadene kan vi se at skrivekyndigheten til å begynne
med ikke var særlig stor. Ofte har prest eller embedsmann
skrevet selve teksten, og så har søkeren signert dokumentet
med sine initialer eller fulle navn og da ofte med forkortelsen
m.p.p. tilføyet under, dvs. "med påholden penn".
Premiesøknad
for veving
Allerede i slutten av 1700-tallet begynte kvinner å sende
inn søknader om premier for sin virksomhet på gården.
De mente med rette at kvinnearbeid skulle belønnes på
lik linje med menns innsats. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
satte opp premier for kvinnearbeid temmelig snart. Riktignok var
det flere kvinner som både hadde skutt ulv og dyrket opp mark,
men de fleste sendte inn søknader for veving. For å
komme i betraktning for premie, måtte søkeren vedlegge
prøver på sin vevkunst, oppgi hvor mange alen hun hadde
vevet og helst også hvordan hun hadde farget stoffet. Siden
det her er tale om vevbiter som aldri har vært brukt til klesplagg
eller sengetøy, er fargene friske og delikate. Svært
ofte finner vi at kvinnene selv skrev sine søknader, med
nydelig håndskrift. Bildet viser en søknad fra Susanna
Pihl, som var gift med sognepresten i Gausdal. Dokumentet er datert
i 1783. Selskabets hela arkiv oppbevares i Gunnerusbiblioteket.
|
|
| Søknad som viser skrift og tøybiter |
Brev fra en kvinne
Catharina Pedersdatter Lindholm var gift med en skomaker i Trondheim.
Skomakerne hadde forholdsvis høy sosial status på slutten
av 1700-tallet. Catharina var tidligere tildelt premie for veving,
men nå ønsket hun å få penger fra Det Kongelige
Norske Videnskabers Selskab for å starte vevskole. Hun hadde
allerede lært opp flere kvinner i veving. I brevet redegjør
hun for sine planer. Hennes vakre dokument fra 1788 skulle være
et eksempel på at kvinner kunne skrive selv. Det er ikke kjent
om søknaden ble innvilget.
|
|
|
Catharinas brev
|
|
|
| Catharinas nydelige underskrift forstørret |
Siste bilde forestiller en hest. Her har tegneren moret seg med
å tegne hest og rytter uten å løfte pennen.
Hest og rytter tegnet uten å løfte
pennen
|
