Avhandlinger 2010

Ann Kristin Sjaastad

Exposure to Cooking Fumes during the Pan Frying of Beefsteak under Domestic and Occupational Conditions

Tidligere studier har vist en mulig sammenheng mellom eksponering for stekeos og helseeffekter som lungekreft, rhinitt og nedsatt lungefunksjon. Målet med dette studiet var å undersøke kokkens eksponering for noen av de helseskadelige komponentene i stekeos under steking av storfekjøtt etter eksperimentelle metoder som etterlignet forholdene i både private kjøkken og restaurantkjøkken, samt under normal drift i restaurantkjøkken. I tillegg var målet å undersøke forekomsten av de samme komponentene under ulike stekeforhold, dvs. med ulike typer stekefett, komfyrer og kjøkkenventilatorer. Spredningen av stekeos fra kjøkkenet til naborommet i private hus ble også undersøkt.

Steking av storfekjøtt ble utført etter standardiserte metoder i et spesialbygd laboratoriekjøkken. Personbåren prøvetaking av totalpartikler, aldehyder med høy molekylvekt, polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) og ultrafine partikler ble gjort. Stasjonære partikkeltellere ble montert i kjøkkenet og i naborommet. Eksponeringsforholdene ble kartlagt under bruk av fire ulike typer stekefett, fire forskjellige typer kjøkkenventilatorer innstilt på to ulike kapasitetsnivå, samt med gass og elektrisk komfyr. Personbårne prøvetakinger av totalpartikler, høyere aldehyder og PAH ble gjort under normal drift i tre restaurantkjøkken.

Karsinogene komponenter (høyere aldehyder og PAH) ble påvist i stekeos fra kokkens pustesone. Stekeosen sprer seg raskt fra kjøkkenet til naborommet, men spredningen kan reduseres signifikant ved å la kjøkkenventilatoren stå på i 30 minutter etter at stekingen er avsluttet. Bruk av ulike typer kjøkkenventilatorer innstilt på forskjellige kapasitetsnivå, samt valg av stekefett hadde effekt på eksponeringsforholdene. Steking med gasskomfyr ser ut til å gi økt eksponering for enkelte helsefarlige komponenter i forhold til steking med elektrisk komfyr. Resultatene indikerte at steking under eksperimentelle forhold kan gi et riktig bilde av yrkeseksponering, forutsatt at det gjøres et tilstrekkelig antall repetisjoner av en spesifikk og standardisert stekemetode. De registrerte nivåene av totalpartikler, høyere aldehyder og PAH samvarierte ikke, noe som indikerer at prøvetaking av totalpartikler alene ikke er egnet som en indikator på den helserisiko som stekeoseksponering innebærer.

Det er viktig å redusere eksponering for stekeos så mye som mulig. Det trengs ytterligere forskning for å utvikle optimale kjøkkenventilatorer, samt for å kunne fastslå sammenhenger mellom stekeoseksponering og negative helseeffekter.

Turid Midjo

En studie av samhandlingen mellom foreldre og barnevernarbeidere i barnevernets undersøkelse.

Den foreliggende avhandlingen har fokus mot samhandlingen mellom foreldre og barnevernarbeidere i barnevernets undersøkelse rettet mot å vurdere behovet for hjelpetiltak. Barnevernets undersøkelse har som siktemål å vurdere om barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner, har et særlig behov for hjelpetiltak. Barnevernets hjelp er imidlertid tvetydig fordi hjelpen er koplet sammen med både tvang og frivillighet.

Denne avhandlingens formål er å belyse hvordan interaksjonsprosessen mellom barnevernarbeidere og foreldre preges av forholdet mellom hjelp, tvang og frivillighet, og i særlig grad hvordan og i hvilken grad foreldre gis muligheter for påvirkning og innflytelse innen denne settingen.

Noen av de spørsmålene som tas opp i avhandlingen dreier seg om hvordan samhandlingen mellom barnevernarbeidere og foreldre i undersøkelsen trer frem som en samarbeidsrelasjon, hvordan foreldrene posisjonerer seg som aktverdige foreldre og kompetente samhandlingsaktører, hvordan barnevernarbeiderne trer frem som faglige autoriteter i virkelighetskonstruksjonen av barn og foreldre og hvordan foreldrene utfordrer denne autoriteten.

Avhandlingen er en diskursanalytisk studie hvor barnevernets undersøkelse tematiseres som en kommunikativ virksomhet, det vil si som språklig fremvoksende prosesser i ansikt-til-ansikt-samtaler. Hoveddatamaterialet er innhentet via forskerens observasjoner av 17 pågående undersøkelser og opptak av ca. 100 samtaler mellom foreldre og barnevernarbeidere (frontstage) og mellom barnevernarbeidere (backstage).

Studien synliggjør noen generelle og dominante trekk ved samhandlings- og forhandlingsprosessene innen de hjelpeorienterte undersøkelsene som bidrar til økt kunnskap om hvorfor barnevernet ikke greier å etablere undersøkelsen og hjelpetiltakene som et felles prosjekt med foreldrene.

Analysen viser hvordan undersøkelsen preges av et posisjoneringsspill som kommer til uttrykk på ulike måter innen meldingsmøtet, utredningsarbeidet og avslutningsmøtet. Posisjonseringsspillet gir blant annet innblikk i hvilke identiteter foreldrene kan spille ut og hvordan begrensede tilganger til ønskede identiteter skaper retning for de fremvoksende virkelighetsbildene av barn og foreldre. Ulike fortellinger skaper i utgangspunktet flertydighet med hensyn til hvordan barnets situasjon og foreldres omsorg skal vurderes. Undersøkelsesprosessen preges imidlertid av å forenkle, entydiggjøre og lukke i stedet for å åpne for perspektiver og synspunkter som kunne ha fått frem nye vinklinger og løsninger.

Foreldrene er likevel med og former det virkelighetsbildet som tar form, men dette skjer primært gjennom ulike former for motstand og opposisjon fordi de tildeles taleposisjoner som er avgrensede og dels marginaliserte.

Erik Reidar Sund

Geographical and Social Inequalities in Health and Health Behaviour in the Nord-Trøndelag Health Study (HUNT)

Helse og helseatferd varierer sosialt og geografisk og enkeltindividet kan oppleve ulik helse både på bakgrunn av sosioøkonomisk status og hvor man bor. Geografiske helseulikheter gis vanligvis to fortolkninger. I den første betrakter man geografisk helsevariasjon som en konsekvens av den sosiodemografiske sammensetningen av enkeltindivider. I den andre trekker man også inn egenskaper ved konteksten, eller bostedet. Følgelig kan enkeltindividets helse påvirkes av individuelle faktorer så vel som såkalte kontekstuelle faktorer. Det overordnede formålet med denne avhandlingen er å studere hvorvidt geografisk helsevariasjon skyldes sammensetningen av enkeltmennesker eller om det også skyldes forhold ved konteksten.

Data fra helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) i Nord-Trøndelag fylke, samt den statistiske metoden flernivåanalyser, ble benyttet på ulike geografiske og ikke-geografiske nivåer.

Hovedfunnet i avhandlingen er at den geografiske helsevariasjonen i Nord-Trøndelag fylke er nokså liten, samt at bostedet har liten betydning for enkeltindividets helse. Dette gjelder både på kommunenivå og på kretsnivå. Betydningen av familien som en kontekstuell enhet ble også eksplorert, og både helse og helseatferd ser ut til å være delvis ensartet innen familier. Når det gjelder røykevaner ser disse ut til å være nokså sterkt korrelert, eller konforme, innen familier, mens kroppsmasseindeks var svakt til moderat korrelert innen familier.

Funnene har noen klare implikasjoner for fremtidig forebyggingsarbeide samt helsepolitisk arbeide. For det første så anbefales ikke målrettede stedstiltak mot enkeltkommuner eller enkeltkretser. Det understrekes samtidig at det er vanskelig å generalisere dette funnet på tvers av andre kulturer eller å gi det gyldighet i mer urbane områder. For det andre så er det klare indikasjoner på at familien, som en kontekstuell enhet, har betydning for enkeltindividets helse. Dette funnet har betydning i forhold til fremtidig forskning så vel som i forebyggende helsearbeide og politikkutforming.

Randi Juul

Barnevernets undersøkelser av bekymringsmeldinger
Diskursive praksisformer og barneperspektiver i den kommunale barneverntjeneste, og konsekvenser i forhold til barna,

Avhandlingen baserer seg på empiri fra tre kommunale barnevernstjenesters undersøkelser av bekymringsmeldinger og forespørsler om hjelp i ni saker/familier med til sammen 19 barn i alderen 2 til 12 år. Bekymringsmeldingene fra de offentlige melderne (7 saker) handlet om barns atferd, utviklingsmessige forsinkelser, foreldres vold, psykiske helse, omsorgsvikt, og mistanke om seksuelle overgrep. I to saker etterspurte foreldrene avlastning på grunn av omsorgsbelastninger. Jeg har samlet data om bekymringsmeldinger, undersøkelsespraksis, hvem som har blitt invitert til å bidra med informasjon, fortellinger om barnets situasjon og hjelpebehov, om barnevernsarbeidernes oppsummeringer og beslutninger i sakene, samt foreldres og barns erfaring med barnevernets undersøkelsespraksis. Analysene av det empiriske materialet er inspirert av Michel Foucault og Norman Fairclough. De er begge opptatt av språkets og diskursenes rolle i konstitueringen av praksiser.

Barneverntjenestene praktiserte ulike undersøkelsesmodeller og til dels ulike undersøkelsessjangere. Individbeskrivelser, oppvekstbeskrivelser og samspillsbeskrivelser var fremtredende i undersøkelsene. Fokuset indikerer at barnevernsarbeiderne i stor grad orienterer seg ut fra psykologiske kunnskaper. I to av sakene var barna premissleverandører for beslutningene. Andre diskurser hadde i hovedsak prioritet foran rettighetsdiskursen (barns rett til informasjon og rett til å uttale seg). Det ble i liten grad etterspurt informasjon om levekår, eller familiemedlemmenes håndterting av utfordringer i hverdagslivet. Det var hovedsakelig det avvikende barnet og de omsorgsviktende foreldrene, som ble løftet frem i fortellingene til de ulike offentlige informantene og i barnevernets oppsummeringer i sakene. I åtte saker ble det besluttet å iverksette råd og veiledning til foreldrene. Det ble ikke vedtatt konkret hjelp til barna i noen av sakene, selv om det ble pekt på konkrete hjelpebehov. Dette forteller noe om det kunnskapsmessige hegemoniet som lever i barnevernet, hvordan kunnskap blir produktiv også med hensyn til posisjonering av barna. Jeg har forsøkt å vise at språket ikke er nøytralt, og at det ikke bare er juridiske og økonomiske maktformer som råder grunnen i barnevernets undersøkelsespraksis, men også kunnskapsmessig makt, som får konsekvenser for barnevernets praksis.

Stian Solem

Cognitive and Metacognitive Changes in Exposure and Response Prevention
Treatment for Obsessive–Compulsive Disorder: Empirical Support for a Metacognitive Model

Eksponering- og responsprevensjon (ERP) behandling for tvangslidelse (OCD) har gjentatte ganger blitt demonstrert som en effektiv behandling for OCD og kan læres relativt fort av uerfarne studentterapeuter (artikkel I). ERP ble utviklet basert på atferdsprinsipper og endringsmekanismen har blitt foreslått å involvere reciprocal inhibering, betingingsprinsipper, habituering, ekstinksjon, eller nettverkbasert emosjonell prosessering. Mer nylige teorier foreslår kognitive og metakognitive holdninger som viktige i opprettholdelsen av OCD og at bedring etter behandling kan være mediert av endringer i disse holdningene. I artikkel II ble validiteten til de kognitive og metakognitive modellene for OCD empirisk testet.

Dokumentasjon ble funnet for rollen til tanke-fusjon holdninger, holdninger til ritualer og stoppsignaler som prediktorer av symptomer på tvangslidelse. Disse metakognitive variablene predikerte mer varians i symptomer på tvangslidelse enn vanlige kognisjoner. Artikkel III dokumenterte videre støtte for den metakognitive modellen ved å demonstrere empirisk at endring i metakognisjon var en bedre prediktor av behandlingsutfall enn kognisjoner slik som perfeksjonisme/tvil og ansvarsfølelse/skade. Resultatene foreslår at endring av metakognisjoner kan mediere reduksjon i symptomer på tvangslidelse når man behandler OCD med ERP. Men, den metakognitive modellen trenger videre undersøkelse med flere studier og analyser. I tillegg, selv om avhandlingen foreslår at endringer i metakognisjoner kan være avgjørende i ERP behandling av OCD, så er ikke metakognitiv terapi evaluert. Samtidig, forholdet mellom endring i metakognisjon og endring i spesifikke symptomer på tvangslidelse ble ikke spesifisert. Dette kan nå testes ut med den norske versjonen av Obsessive Compulsive Inventory-Revised som virker å ha passende psykometriske eganskaper som tillater dimensjonell måling av subtyper av tvangslidelse (artikkel IV).

Snefrid Tislevoll

Praksisskolerektor som lærerutdanner
En studie av mellomrom: Triadiske samtaler som utgangspunkt for reflekterende empirisk forskning.

Hensikten med avhandlingen er å utvikle kunnskap om og få økt forståelse for praksisskole-rektorens rolle som lærerutdanner. Det er et nytt fenomen at rektorene ved våre praksisskoler har fått ansvar for praksisfeltet i lærerutdanningen. Avhandlingen presenterer med utgangspunkt i avtaleendring og aktuelle reformer en undersøkelse av fenomenet med utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: Hvordan kan fremtidsrettet allmennlærerutdanning ledes og utvikles når praksisskolerektoren er blitt lærerutdanner?

I tillegg stiller avhandlingen spørsmål om verdien av metodologiske avveininger og valg av strategier og prosedyrer: Hvordan kan kunnskap om og forståelse for dette spørsmålet utvikles gjennom fenomenologisk forskningsmetode og en design som min? og Hvordan kan metodekunnskapen som utvikles i denne studien gi bidrag til lignende studier?

Studien er gjennomført innenfor en humanvitenskapelig tradisjon og en filosofisk pedagogikk og den er anlagt med en empirisk forskningsansats med livsverden som grunn. Livsverden kan defineres som en helhetlig verden hvor kropp, tanke og følelse er involvert i alle menneskelige aktiviteter. En livsverdensansats er forenlig med en hermeneutisk arbeidsmåte og en fenomenologisk orientering. I forskningen forholder man seg på samme tid til en subjektiv og en intersubjektiv verden.

Det empiriske materialet er samlet inn på basis av to forundersøkelser; en observasjon og ett intervju. Designet for hovedinnsamlingen består av observasjon av to triadiske samtaler mellom de samme tre rektorene og speiling av utvalgte utsagn tilbake til den enkelte rektor som grunnlag for individuelle, utdypende samtaler. En subjektivistisk orientering setter fokus på forskeren som redskap. Med en erkjennelse om at forskeren er innvevd i forskningsverdenen undersøkes og presenteres forskerens grunnlagstenkning, tidligere erfaringer og valg i studien.

Det relasjonelle mellomrommet er avhandlingens hovedbegrep. Det er hentet fra Hannah Arendts (1996) teori og det empiriske materialet er tematisert omkring tre aktuelle mellomrom: mellom rektor og studenten, mellom rektor og lærerne internt og mellom rektor og lærerutdanningsinstitusjonen. Ledemotiv i de tre temaene er henholdsvis myndighet, åpenhet og samhet.

Oppdagelsene som er gjort i studien presenteres som femten utkast fordelt på de tre mellomrommene. Når det gjelder myndighet dreier det seg om studentenes pedagogiske kapital og en utvidet profesjonsforståelse, mot til kommunikasjon og estetikkens tilkoblende funksjon. Innenfor åpenhet er oppdagelsene presentert i følgende punkter: fleksibel studiearena, felles strategi, økonomistyring, handlingsplan og ledelsesperspektiv. Utkastene for ledemotivet samhet er konsentrert omkring virkelighetsnær refleksjon, forskjellighet som verdi, veiledningsbegrepet, trekantforum som struktur, FOU (forsknings og utvikling) som samspill og begrepsavklaring som basis. Når det gjelder det metodiske arbeidet presenterer avhandlingen oppdagelser som dreier seg om mellomrommet som relasjonelt felt, den personlige dimensjonen og egengransking i forskningen, samtaletriader med observasjon, aktiv speiling som metode og fokus på overgangen fra transkribert tekst til ferdig avhandling.

Hege Myhre

Den sosiale konstruksjonen av rektorposisjonen i grunnskolen
En kasusstudie av relasjonen mellom rektorer og lærere i tre norske grunnskoler

De overordnede problemstillingene i dette forskningsprosjektet er hvilke forventninger lærere i grunnskolen har til rektorposisjonen, hvordan rektorer forholder seg til forventningene fra lærerne, og hvordan lærernes forventninger til rektorene henger sammen med endrede rammer rundt skolene på samfunnsnivå. Et utgangspunkt for å undersøke lærernes forventninger til sine rektorer, er at rektorene er utsatt for et krysspress mellom forventninger og krav fra skolens omgivelser versus forventinger fra medarbeiderne på egen skole. Dette krysspresset synes å ha tiltatt de senere årene, i sammenheng med fremveksten av nyliberalistiske styringssystemer og New Public Management. I disse endringene ligger blant annet en forutsetning om større makt inkludert i lederposisjonen, og at ledelse i større grad betraktes som en suksessfaktor for skolens resultater. Andre vesentlige samfunnsendringer skolene må forholde seg til, er større kompleksitet og et sterkere utviklingstrykk i og omkring den enkelte skole.

Dataene i undersøkelsen er samlet inn gjennom kasusstudier av tre grunnskoler. Her har jeg blant annet observert interaksjonen mellom rektorer og lærere, intervjuet lærere individuelt og i grupper, samt intervjuet de tre rektorene. Dataene er analysert ved hjelp av analysekategorier som var til dels teoridrevne, til dels empiridrevne. Den viktigste teoretiske forankringen i forskningsprosjektet er Anthony Giddens' strukturasjonsteori, Jürgen Habermas' rasjonalitetsteori og nyinstitusjonell teori; først og fremst Kjell Ame Røviks translasjonsteori.

Jeg har funnet sterke forventninger om medbestemmelse blant lærerne i kasusskolene. Disse forventningene ser i liten grad ut til å være forankret i hensynet til en individuell autonomi, men ser heller ut til å være forankret i den kollektive autonomien i lærerprofesjonaliteten. Lærerne fremstår som svært fellesskaps- og samarbeids orienterte, og de ser ut til å ønske å fylle den relativt nye formen for kollektiv autonomi med en kommunikativ rasjonalitet. Undersøkelsen har vist at overgangen fra vektlegging av individuell autonomi til flere kollektive oppgaver både kan skape uklare forventninger og misforståelser mellom lærere og rektor, og gå ut over rektorenes måter å lede lærerne på. Vektlegging av individuell autonomi kan gi andre måter å lede på enn en ledelse som tar utgangspunkt i en kollektiv autonomi. Blant annet blir forståelsen av demokrati og medbestemmelse forskjellig.

Jeg har funnet lite eksplisitt opposisjon til eksterne føringer og nyliberalistiske strømninger blant lærerne, men implisitt ser det ut til å være en rekke brytninger mellom lærernes forventninger og de nye styringssystemene.

Blant lærerne i kasusskolene har jeg funnet et gjennomgående ønske om å ta inn eksterne impulser og å utvikle skolen i møtet mellom eksterne impulser og egen praksisvirkelighet. Dette ønsker de å gjøre i fellesskap, og de ønsker at rektor både skal være et bindeledd til omgivelsene og en koordinator internt. Det komplekse samfunnet omkring skolen i dag gjør at lærerne ikke er i stand til å sortere eksterne impulser på egen hånd, og de trenger derfor en rektor som er i stand til å sortere. Rektor ser ut til å oppnå legitimitet til å gjøre denne sorteringen dersom lærerne i neste omgang får anledning både til å diskutere og til å omforme de nye impulsene i forhold til egen kontekst. Dette ser ut til å være bakgrunnen for at lærerne ønsker at rektor viser et autentisk engasjement for deres spesifikke praksis, og ser ut til å henge sammen med at lærerne forsvarer livsverdenaspektet i lærerprofesjonaliteten. Det ser ut til at det er i ferd med å vokse frem en ny lærermentalitet der lærerne har stort behov for ledelse, men at rasjonaliteten som ligger i lærernes behov for ledelse bryter med den formen for ledelse som vektlegges innenfor et nyliberalistisk styringssystem og New Public Management.

Et paradoks i en tid der vi er inne i store endringer med hensyn til skoleledelse i Norge, er at temaet ledelse var lite eksplisitt til stede blant lærerne i kasusskolene. Lærerne ser ut til å delta lite i diskursen om skoleledelse, både på lokalt nivå og på makronivå. Den sosiale konstruksjonen av skoleledelse i den norske grunnskolen vil i så fall foregå med relativt liten innflytelse fra lærernes side.

Berit Berg

Eksiletes stoppesteder.
Fra flukt og asyl til integrering og transnasjonale liv

Tema for avhandlingen er flukt, eksil, integrering og tilbakevending. Den handler om mennesker som har forlatt sine hjemland på grunn av krig og forfølgelse og deres kamp for å skape et nytt og bedre liv i eksil. Den handler også om noen av dem som etter år i eksil har vendt tilbake til hjemlandet. Datamaterialet er hentet fra flere forskningsprosjekter, gjennomført i løpet av det siste tiåret, supplert med et erfaringsmateriale samlet inn over en 30-årsperiode.

I studier av eksilet beskrives ofte tilbakevendingen som "eksilets punktum". Samtidig ser vi at de fleste flyktninger som er innvilget opphold i Norge faktisk blir boende. Betyr det at de fortsatt betrakter seg selv som flyktninger, eller er det andre måter å avslutte eksilet på? Hva med alle dem som velger å bli i Norge, men drar til hjemlandet på ferie eller beskriver hjemlandet som et sted de vil flytte tilbake til når de blir gamle? Hvilken betydning har utviklingen av transnasjonale nettverk for flyktningers opplevelse av tilhørighet – både til opprinnelseslandet og det nye vertslandet? Hva er hjemland etter år i eksil? Et tema som ligger under flere av spørsmålene over er spørsmålet om hvor lenge du er flyktning. Hvor lenge er det relevant å bruke dette som en identifikasjon, og hvor lenge er dette en relevant identitetsmarkør? Hva tenker flyktninger selv, og hvordan håndteres dette av omgivelsene?

Eksilprosessen kan ta ulike former – og avsluttes på ulike måter. Flyktningene i mitt materiale representerer forskjellige tilpasninger til sin eksiltilværelse, og de representerer ulike erfaringer når det gjelder avslutningen av eksilet. De aller fleste har en sterk hjemlandsorientering, men denne leves ut på forskjellige måter. Et lite mindretall avslutter eksiltilværelsen ved å vende tilbake til hjemlandet for godt. Selv om eksiltilværelsen både leves og avsluttes på ulike måter, opprettholdes båndene til hjemlandet gjennom reiser, hyppig telefonkontakt og chattegrupper på internett. I tillegg vedlikeholdes kontakten innad i eksilmiljøet – gjennom felles markering av høytider, gjennom kulturelle aktiviteter og gjennom å videreføre språk og tradisjoner til neste generasjon. De økonomiske forpliktelsene mange flyktninger har overfor slekt og venner, bidrar også til å forsterke hjemlandsorienteringen.

Anne Moe

Praksis som kunnskapskilde
En studie av brukeres og hjelperes erfaringer

Praksis som hjelp er utforsket i denne avhandlingen. Det gjelder praksis som velferdstjenester gitt av kommunalt ansatte helse- og sosialarbeidere til mennesker med sosiale og psykiske problemer i små, rurale kommuner. Denne praksis omtales som sosialt arbeids praksis. Samfunnets politiske, økonomiske og sosiale strukturer gir rammer for sosialt arbeid, og hvordan sosiale problemer forstås og kan løses. Sosialt arbeids praksis kjennetegnes av å være kontekstuelt, ubestemmelig og tvetydig, noe som gjør det vanskelig å predikere hva som gir riktige og gode løsninger i konkrete situasjoner. Derfor må helse- og sosialarbeidere selv velge praksis i de konkrete situasjonene. Praksis er en normativ virksomhet der dømmekraft og etiske hensyn til den andre har betydning for om praksis blir god. Praksis er i seg selv en viktig kunnskapskilde med avklarende prosesser for å definere problemer og velge praksis. Sosial konstruksjonisme og diskurs anvendes som analytiske perspektiv på konstruksjoner om praksis. Det er foretatt kvalitative intervju med brukere og deres hjelpere om erfaringer fra praksis. Data fra både brukere og deres hjelpere gir en større bredde av praksis enn om det hadde vært fra bare brukere eller bare hjelpere.

Analyse og drøfting av datamaterialet gir fem hoveddiskurser med tyngde på hjelperes diskurser om praksis. Brukeres diskurs er hverdagsliv i velferdsavhengighet, mens hjelperes diskurser er praksis

1. som variert og sammensatt,
2. som økonomisk sosialhjelp med omfattende støtte,
3. etter regler og standarder og
4. som behandling.

Møtet mellom brukeres og hjelperes diskurser drøftes, og tydeliggjør konflikter eller samsvar mellom diskursene. Brukeres problemer i livet kommer til uttrykk på forskjellige måter, og viktig hjelp blir praksis som bidrar til å håndtere hverdagen slik at den blir meningsfull. Samarbeid mellom hjelpere og brukere gjennom dialoger, refleksjon og deltakelse i praksis, gir kunnskap som grunnlag for hjelperes praksisvalg. Når hjelpere definerer brukeres problemer og velger arbeidsmetoder etter forhåndsdefinerte forståelser, teorier eller mandat, begrenser hjelp seg til det definerte problemet. Forhåndsdefinerte problemer med påfølgende valg av arbeidsmetoder blir ikke alltid til god hjelp i brukeres totale og komplekse situasjon som kan inneholde mange problemer. Disse bør forstås og må løses på forskjellige måter.

Jon Hovland

Tallenes klare tale

Avhandlingen stiller spørsmål ved betydningen av styringsteknologier basert på måling, og drøfter dette i forhold til New Public Management. Funnene er basert på casestudier av tre norske kommuneadministrasjoner, men også vide teoretiske drøftinger.

Å bruke tall er i seg selv maktbruk, og organisasjoners bruk av tall i styring er å ta side i dilemmaer knyttet til standardisering, kvantifisering, modellering og kommunikasjon. Derfor er det vanskelig å kritisere tallbruk på et systematisk nivå, men mulig knyttet til hvert dilemma disse fire kategoriene representerer. Et hovedmoment er at tall kan virke koloniserende i kommunikative systemer.

Samtidig er ikke betydningen av målinger entydig, og studien viser hvordan oversettelse mellom ulike forståelser av tall i organisatorisk styring blir avgjørende for om tallene representerer skjult eller åpen styring.

Videre presiseres det gjennom funnene i den tredje artikkelen at tall blir forhandlet, og at den som måles kan, hvis hun har makt til det, forhandle gjennom å aktivisere også andre medlemskap eller kognitive system.

Avhandlingen viser hva slags former for makt bruk av tall representerer, og viser videre at bruk av tall kan gi større åpenhet og innsyn, men at dette avhenger av organisatorisk sammenheng. Dette utdypes videre, ved å vise at andre aktører har makt til å utfordre tallenes betydning, mens systemet tallene er satt inn i står stabilt.

Avhandlingen er en studie av praksiser knyttet til målinger og systematisert styring i kommunal administrasjon i 2006, men også en studie av hva det vil si, og hva vi skaper, når vi måler.

Ellen Beate Hansen Sandseter

Scaryfunny
A Qualitative Study of Risky Play Among Preschool Children

Målet med denne undersøkelsen var å bidra til en bedre forståelse av fenomenet risikofylt lek blant barn – spesielt med fokus på å prøve å fange barns eget perspektiv.

Observasjoner og intervjuer med barn og ansatte i barnehager utgjorde grunnlaget for identifiseringen av seks kategorier av risikofylt lek: 1) lek i store høyder, 2) lek med høy fart, 3) lek med farlige redskaper, 4) lek nær farlige elementer, 5) kamplek, og 6) lek hvor barna kan gå seg bort. Videre viste video observasjoner av barn som drev med risikofylt lek to kategorier av karakteristikker som gjør risikofylt lek risikofylt: a) Miljømessige karakteristikker (slik som høyden på klatrestrukturer, underlagets hardhet, bratthet i ake/skli steder, osv., og i tillegg tilsyn av voksne), and b) Individuelle karakteristikker (slik som høyde og fart etterstrebet av barnet selv, uvørenhet i bevegelser og handlinger, motorisk kontroll, fokus/konsentrasjon, osv.). Individuelle karakteristikker er antatt å være sterkt influert av barnets subjektive risikopersepsjon, mens både miljømessige- og individuelle karakteristikker bidrar til den objektive risikoen i leksituasjoner.

En fenomenologisk analyse av video observasjoner av barns risikofylte lek viste at barns opplevelse av å drive med denne typen lek spenner fra ren ekstatisk glede, via ekstase og frykt samtidig, til ren frykt. Resultatene indikerte at det å oppleve både ekstatisk glede og frykt samtidig var barnas primære mål med å ta risikoer i lek. Intervjuer med barnehagebarn viste også at barnas motivasjon for og opplevelse av å drive med risikofylt lek formet en fenomenologisk struktur hvor kontrastene og ambiguiteten mellom opplevelsen av behagelige følelser versus ubehagelige følelser var nøkkelkonsepter. Barn opplever både frykt og positiv spenning i risikofylt lek, og denne tvetydige følelsen er den sentrale motivasjonen for å drive med denne typen lek.

Resultatene av undersøkelsen diskuteres i lys av en teoretisk modell om risikobeslutninger og deres påvirkende faktorer. I tillegg utgjør et evolusjonspsykologisk perspektiv på hvorfor barn søker risiko i lek det teoretiske grunnlaget for å forstå dette fenomenet. Undersøkelsen er i så måte et bidrag til en fremvoksende teoretisering omkring fenomenet barns risikofylte lek.

Roar Vejter Bovim

Arbeidsskapte identiteter
En studie av forutsetninger for identitet og tilhørighet i en organisatorisk kontekst

I økende grad er forskere blitt oppmerksomme på betydningen av identitet, tilhørighet og meningsdanning på arbeidsplassen. Opplevelse av tilhørighet har vist seg å spille en avgjørende rolle blant annet for medarbeideres trivsel, samarbeid og produktivitet. Mens forskning innen organisasjonsidentitet har fokusert på hvordan organisasjonsmedlemmer konstruerer en felles forståelse av "hvem vi er", har identifikasjonsforskningen studert i hvilken grad og hvordan enkeltindivider identifiserer seg med organisasjoner og grupper. Flere tema er imidlertid lite undersøkt. Blant annet gjelder dette noen sentrale forutsetninger for konstruksjon av identitet.

Med utgangspunkt i en undersøkelse av tre organisasjonsenheter i Statoil, tar denne avhandlingen for seg tre viktige faktorer i konstruksjonen av identitet og identifikasjon: organisasjonsstruktur, uformell struktur og arbeidsinnhold (mht. praksis, produkter og kompetanse). Data er innsamlet gjennom intervjuer (n=160) og deltakende observasjoner fra en oljeplattform, en enhet for undervannsteknologi og en forskningsavdeling.

Studien peker på tre sentrale forhold. For det første viser resultatene at arbeidets innhold kan spille en avgjørende rolle ved konstruksjon av identitet og identifikasjon. Særlig på lavere organisatoriske nivåer var arbeidets innhold viktig. I forhold til tidligere forskning kan dette funnet sies å representere noe nytt og antyder et skifte i forskningen. Samtidig gir resultatene grunnlag for utvikling av tre idealtyper av identitet: praksisidentiteter, kompetanseidentiteter og produktidentiteter. Disse tre typene av identitet påvirkes av arbeidets innhold og organisering, vil ha et knippe av særegne egenskaper og er trolig også forbundet med unike effekter. For det andre peker studien på at det er et samspill mellom arbeidets innhold og organisering. Mens den formelle organisasjonsstrukturen på den ene siden kan stimulere utviklingen av identitet og tilhørighet, indikerer resultatene at organisasjonsstrukturen, når den ikke samsvarer med arbeidets innhold, i stedet kan forhindre identitetskonstruksjon. For det tredje viser resultatene at uformelle grupper og nettverk i organisasjonen ikke bare har betydning for kunnskapsdeling og utvikling av vennskap, men også kan fungere som arenaer for identitetsbygging og gi organisasjonsmedlemmer en opplevelse av tilhørighet. Undersøkelsen bekrefter at slike uformelle grupper kan representere et viktig supplement til den formelle organisasjonsstrukturen.

Ragnhild Nordås

Beliefs & Bloodshed: Understanding Religion and Intrastate Conflict

Since the events of the Iranian revolution in 1979, religion has been firmly back on the security agenda. The attention to religion picked up speed after the end of the Cold War and came to an apex after the terrorist attacks of 11 September 2001. On the face of it, the attention seems warranted. Religion has seemingly played a role in several of the bloodiest intrastate conflicts of the last twenty years. Some scholars therefore warn that religion represents a serious security issue making many regions steeped in (or on the brink of) large-scale political violence. Despite this popular assumption, research on the religion-conflict nexus is theoretically underdeveloped, and existing systematic studies have produced inconsistent results.

This dissertation seeks to improve our theoretical and empirical basis for understanding under what circumstances and exactly how does religion matter for intrastate conflict. The dissertation asks four main research questions: (1) When and how does religion become an organizing principle for conflict? (2) What is a religious conflict? (3) Are conflicts involving a religious dimension particularly severe? (4) Are some religions more violent than others? To understand this, the dissertation presents a theoretical framework and more nuanced conceptualization for understanding how, when, and why religion matters for conflict. The dissertation also presents data on religious dimensions of conflict and religious repression, and studies the religion–conflict nexus through different methodological lenses, integrating lessons from carefully selected cases into rigorous tests.

The main findings are that (a) religious diversity does not in itself translate into intrastate conflict, but repressive contexts can make religion an organizing principle and motive for rebellion which can escalate to civil war, and (b) religious conflicts or conflicts involving Islam are not more violent than other conflicts in terms of battle deaths. However, intrastate conflicts involving a religious dimension, and involving Muslim conflict parties in particular, seem to constitute a growing share of contemporary conflicts. The research conducted in this dissertation is therefore important for generating policies to deal with this challenge.

Patrick Stefan Kermit

Etikk etter cochleaimplantering av døve barn
En undersøkelse med fokus på anerkjennelse, identitet og språk

Dette er en filosofisk avhandling som tar opp bioetiske problemstillinger knyttet til praksisen å gi førspråklig døve barn cochleaimplantater; teknologi som kan gi barna hørsel.

Målsetningen med dette arbeidet har vært å 1) analysere etiske spørsmålsstillinger som er reist i forhold til forventningene om at cochleaimplantat-teknologien kan eller vil innebære store endringer både for tegnspråklige døve som kollektiv og for det enkelte døve barn. Videre har det vært et mål å 2) undersøke mulige etiske problemstillinger knyttet til barnets oppfølging etter det kirurgiske inngrepet cochleaimplantering innebærer.

I forhold til den første målsetningen analyseres sentrale deler av den pågående bioetiske diskursen om bruken av implantater. Her kritiseres særlig konstruksjonen av to dikotome motsetninger som ofte har blitt foretatt: Den første dikotomien trekker et skille mellom det å være "døv", i betydningen funksjonshemmet, og å være "Døv" i betydningen tegnspråklig. Den andre trekker et skille mellom det å implantere et barn for å gjøre det "hørende", eller avstå fra implantering for å gjøre det "Døvt". Analysen legger til grunn at viktige etiske aspekter ved praksisen å gi døve barn cochleaimplantater, dreier seg om hva slags mulighet barnet får til å realisere sitt unike potensial. En grunnleggende forutsetning for at barnet får forme en identitet, som med referanse til filosofene Charles Taylor og Axel Honneth kan karakteriseres som autentisk, er at barnet får utvikle seg som kognitivt, sosialt, språklig og moralsk vesen. Dette er en prosess som forutsetter at barnet får motta og gi anerkjennelse og får mulighet til å oppleve seg som likestilt deltaker i konkrete solidariske fellesskap.

I forhold til den andre målsetningen leder kritikken av den pågående diskursen til en filosofisk analyse av hva slags empirisk kunnskapsgrunnlag en bioetisk diskurs om cochleaimplantater bør være fundert på. Denne analysen påpeker at kvalitativ kunnskap om hvilke dagligdagse praksiser barn med cochleaimplantater tar del i, og hvilke arenaer for samhandling barnet entrer, vil være en viktig forutsetning for å bringe den bioetiske diskursen videre. Denne typen empiriske forskningsresultater foreligger i dag i liten grad. Avhandlingen presenterer derfor resultater fra egen empirisk forskning og setter disse inn i en bioetisk drøfting av hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at barnet med cochleaimplantater skal få anledning til å realisere en autentisk identitet. Her identifiseres spørsmålet om hva slags språklighet et barn med cochleaimplantater oppnår, som et av de mest sentrale for den etiske diskusjonen

Avhandlingen argumenterer for at en tospråklig tilnærming til barnet, hvor barnet kan tilegne seg både tegnspråk og talt språk simultant, kan representere et etisk sett bedre fundert alternativ enn bare å gi barnet mulighet til talespråkstilegnelse.

Christian Wendelborg

Å vokse opp med funksjonshemming i skole og blandt jevnaldrende
En studie av opplæringstilbud og deltakelse blandt barn med nedsatt funksjonsevne

Barn med funksjonshemming som vokser opp i dagens Norge er en etterintegrerings¬generasjon" som vokser opp etter de store normaliserings- og integreringsreformene og opplever effektene av disse reformene. Istedenfor i sentraliserte institusjoner og spesialskoler, skal barn med funksjons-nedsettelse bo sammen med sine familier og gå på nærskolen sammen med alle andre barn. Denne avhandlingen fokuserer hovedsakelig på skolearenaen og samspillet mellom barns forutsetninger og skolens struktur og rammer, samt dette samspillets konsekvenser. Hensikten med denne avhandlingen er å beskrive hvordan situasjonen faktisk er for disse barna i skole og blant jevnaldrende. Hva påvirker organiseringen av opplæringstilbudet og hvordan virker dette på barnas oppvekstbetingelser?

Avhandlingen er en del av et longitudinalt prosjekt som heter "Å vokse opp med funksjons¬hemming i dagens Norge". Det er gjennomført spørreskjemaundersøkelse på tre tidspunkt til et representativt utvalg av foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne født i perioden 1993-95. I 1999 besvarte 603 foreldre på spørreskjemaet, mens det var 487 og 443 foreldre som svarte i henholdsvis 2003 og 2006. Det er også gjennomført kvalitative intervju med foreldre til 31 barn. Første intervjurunde var i 1998, deretter ble de samme foreldrene intervjuet i 2002 og 2006. I tillegg ble det i 2007 gjennom-ført en spørreskjemaundersøkelse rettet mot barna. Avhandlingen benytter seg mest av data-materialet som er samlet inn i tredje runde i 2006, men det er sett på endringer fra tidlig til sen barneskolealder som betyr at også datamaterialet som er samlet inn i 2002/03 er analysert. I tillegg brukes data fra spørreskjemaundersøkelsen til barna.

Avhandlingen består av fem selvstendige artikler og som er satt inn i en sosialøkologisk forståelsesramme. Resultatene viser at funksjonshemmete barn ikke blir gradvis overført til spesialskoler eller -klasser i løpet av barneskolen. Dette betyr ikke at spesialenheter er på vei ut, men etter at de ved skolestart blir enten plassert i spesialtilbud eller i ordinære skoler, blir de fleste værende der hele barneskolen. Hvilken type funksjonshemming barnet har og alvorighetsgraden av den, er med å bestemme om barnet går i vanlig skole eller har et skole¬tilbud i spesialskole eller spesialklasse. Men også hvor barnet bor er viktig. Resultatene viser at barn som bor i store kommuner går oftere i spesialskoler eller -klasser enn barn i små kommuner.

Endringen i relasjonen mellom barn med funksjonshemming og skolens krav gjør at skolen forholder seg til barnet på en annen måte. Tidlig i barneskolen, når verken kravene eller forskjellene i jevnaldergruppa er så store, tilpasses miljøet i større grad barna i jevnalder¬gruppa. Når forskjellene og kravene øker, rettes fokus mer mot individet. Særlig barn med utviklingshemming eller sammensatte funksjonsvansker som går i vanlig skole blir i økende grad tatt ut av klasserommet. Istedenfor å tilpasse miljøet til barnets forutsetning blir problemet definert til å ligge hos barnet og en individuell forståelse av funksjonshemming og særskilte behov. Resultatene viser også at organiseringen av opplæringstilbudet til barn med funksjonshemming i vanlige skoler påvirker barnas relasjoner på andre arenaer. Elever som tas mye ut av klassen er i mindre grad sammen med jevnaldrende på skole og i fritid. Resultatene fra spørreskjemaundersøkelsen som barna svarte på, viser også at skolers organisering av undervisningen påvirker barnas opplevelse av tilhørighet og nærhet til jevnaldrende.

Inkluderingsideologien har stor oppslutning i Norge, men det er flere motvirkende ideologier som har innvirkning på hvordan det er å vokse opp med funksjonshemming i skolen og blant jevnaldrende. Det er et krysspress mellom inkluderingsideologien og en mer konkurranse¬orientert og individualisert utdanningsideologi. Istedenfor den tidligere gradvise over¬føringen til spesialskoler og -klasser, skjer det nå en gradvis utskyving av barn med særskilte behov fra vanlig klasser. En slik segregering er mer skjult, og dette ser ut til å være vanlige skolers strategi for å opprettholde eksisterende praksis i møtet med inkluderingsideologien.

Mattias Tagseth

Studier av vannlandskapet i Kilimanjaro, Tanzania.
Vannforvaltning i tradisjonell irrigasjon

Denne avhandlingen er en studie av tradisjonelle vanningssystemer i Kilimanjaro-regionen i Tanzania. Her avledes vann fra bekker til kanaler, lokalt kalt mfongo. Anleggene blir forvaltet av grupper av småbønder som forsetter å utvikle lokale tradisjoner. Flere utviklingsinitiativer søker å påvirke disse kanalsystmene. Blant disse finnes både et initiativ for å implementere elvebassengforvaltning i Pangani-elva og begrense vannbruken i småbøndenes vanning, og en nasjonal strategi for kunstig vanning som prioriterer rehabilitering av tradisjonelle vanningsanlegg gjennom et skifte av teknologi og institusjoner.

I denne situasjonen er det behov for bedre kunnskap om hvordan disse anleggene blir forvaltet av brukerne, og om erfaringene med institusjonell reform. Med utgangspunkt i en vid definisjon av institusjoner (og rettigheter til vann), beskriver studien hvordan den kunstige vanningen blir organisert, enten gjennom formelle grupper, eller gjennom uformelle grupper basert på slektskapsgrupper og nabolag, under ledelse av en 'kanaleldste'. Spesielt under denne siste formen er den kunstige vanningens lokale organisasjon mer basert på hvordan dette vanningsanlegget er kulturelt, sosialt og institusjonelt integrert som en allmenning, enn på at det finnes sterke og klare sosiale institusjoner spesielt for vanningsanleggenes forvaltning.

Videre undersøkes spørsmål om hvordan bruken av denne teknologien har endret seg i et regionalt og historisk perspektiv. Dette for å bidra til bedre forståelse av utviklingen av tradisjonsbasert intensivjordbruk, men også for å evaluere dominerende oppfatninger av den kunstige vanningens utvikling som blir brukt til å begrunne inngripen i bruk av vann i mfongo'ene i Kilimanjaro-regionen. På grunnlag av institusjonenes muntlige historie og tidligere dokumentasjon på omfanget av kunstig vanning, bidrar studien til å svekke en dominerende hypotese; at omfanget av vanning med mfongo er et resultat av befolkningsvekst i siste halvdel av det 20. århundre.

Endringer i kunstig vanning er ikke bestemt av en enkeltfaktor, som befolkningsvekst, men flere alternative forklaringer blir drøftet, og det pekes mot at endringer i bruk av vann kan forstås i sammenheng med endringer i en bredt definert politisk økonomi og teknologiske faktorer.

Undersøkelsens forskningsspørsmål, metode og feltarbeid, og det teoretiske grunnlaget for fem artikler er presentert i en oversiktsartikkel, der tilnærminger til studiet av vannforvaltning blir systematisert gjennom vannlandskapets materielle, institusjonelle og ideelle aspekter.

Linda Marie Bye

Bygdas unge menn
En studie av bygdemenns forhandlinger om og utforming av «rurale maskuliniteter»

I denne avhandlingen retter jeg søkelyset mot de utfordringene og prosessene som bygdas unge menn står overfor i forhandlinger om og utforming av rurale maskuline identiteter. Særlig legger jeg vekt på å forstå hvordan de kan være som «menn» innenfor bygdekonteksten, og hvordan de utformer og forhandler fram rurale maskuliniteter i forhold til jevnaldrende menn og kvinner, og de som kommer «utenfra». Teoretisk legger prosjektet seg i skjæringspunktet mellom studier av kjønn og rurale endringsprosesser, spesielt med henblikk på manns- og maskulinitetsforskningen.

Avhandlingen bygger på en kvalitativ studie av ei jord- og skogsbygd i Midt-Norge, og baserer seg i all hovedsak på individuelle dybdeintervjuer med de unge menn som er vokst opp og bosatt i bygda. Inkludert i studien er også en deltakende observasjonsstudie av bygdas jaktkultur.

Studien viser at området er et sted for menn med praktisk kunnskap. Bygdemannen må kunne mestre naturen og maskinene, og konstruerer langt på vei rurale maskuliniteter gjennom sin interesse for jakt, friluftsliv, biler og snøscootere. Til tross for at den rurale maskulinitetsutformingen er preget av mange seige og tradisjonsbundne oppfatninger om hvordan menn kan være som «kjønn» på bygda i dag, ser man også at det finnes en viss fleksibilitet med hensyn til hvordan menn kan utforme sin maskulinitet. Dagens bygdemenn utformer nye og alternative maskuliniteter i forhold til arbeidsliv, farsrolle, jakt- og motorinteresse. De er ikke fremmed for å ta seg en jobb innenfor omsorgsektoren, de konstruerer seg selv som nærværende fedre og involverer sine kjærester i jakta og snøscooterkjøringa.

De unge mennenes identitetsprosjekt kan videre sies å ta utgangspunkt i sentrum/periferi-debatten. Ved å kontrastere seg i forhold til byen og «det urbane» gjenreiser bygdemannen sin maskuline identitet og stolthet. Deres bostedsvalg må først og fremst betraktes som et livsstilsvalg da de har valgt nærheten til naturen og viltet framfor høy inntekt og status. For bygdas unge menn handler bostedsvalg om å leve «det gode livet» på bygda og om å ha fleksibilitet i hverdagen til å dyrke sine hobbyer. Med andre ord kan vi si at fritida fremstår som viktigere enn arbeidet i konstruksjonen av rural maskulinitet.

Ingunn Hybertsen Lysø

Ledelseslæring som samrefleksive prosesser:
Lederutviklingsprogram – ikke bruk det hvis du ikke mener det

I denne avhandlingen utvikler jeg et rammeverk for ledelseslæring konseptualisert som samrefleksive prosesser. Det konseptuelle rammeverket er basert på en empirisk studie av hvordan deltakelse i et lederutviklingsprogram bidrar til ledelseslæring. Programmet som studeres er situert i privat sektor i Norge, og er karakterisert som et langtids, eksternt program med deltakere fra ulike bedrifter. Den empiriske studien er i hovedsak basert på deltakende observasjon av programaktivitetene og intervju med lederne som deltok i programmet.

Det konseptuelle rammeverket består av tre tema: programaktiviteter, samrefleksive prosesser, og programutbytte. Dette rammeverket anvendes for å utforske utbytte fra programmet, og til å forklare utbyttet basert på læring som samrefleksive prosesser trigget av program aktivitetene.

I analysen av ledelseslæring, adresseres først programaktivitetene gjennom å beskrive de simulerte aktivitetene på samlingene og intervensjoner i bedriftene i form at et utviklingsprosjekt. Basert på dette utforsker jeg de deltakende ledernes oppfatning av programutbytte; organisasjonsendring og individuell endring. Analysen viser at programmet ikke produserte signifikante endringer av praksis i ledernes bedrifter, noe lederne forklarte ut fra mangel på lokal støtte og involvering fra bedriften i arbeidet med utviklingsprosjektet. Lederne oppfattet imidlertid individuell endring fra programmet i form av endret vokabular og identitet.

Analysen peker på at de deltakende lederne lærte både av de simulerte aktivitetene på samlingene og fra gjennomføring av et utviklingsprosjekt i bedriftene, som praksisbaserte læringsmuligheter. Den viktigste kilden til ledernes læring var samtaler med meddeltakere i lederprogrammet. Selv om generell kunnskap presentert av konsulenter i lederprogrammet ikke ble overført tilbake til praksis, fungerte kunnskapen som et felles språk for kollektivt å reflektere over praksis. Dette indikerer at de sosiale, refleksive og diskursive prosessene i lederprogrammet, sett som et praktikerfellesskap, er viktig for ledernes læring. Disse er konseptualisert som samrefleksive prosesser.

For analytisk å adressere de samrefleksive prosessene, utarbeider jeg tre innbyrdes relaterte karakteristika: skape managementifakter, tilskrive ledelse til praksis, og dannelse av ledelsesidentitet. Disse karakteristika ble utviklet for å belyse samspillet mellom ledernes dannelse av ledelsesidentitet og praktikerfellesskapets generering og bruk av et delt vokabular for å diskutere ledelsespraksis. Begrepet managementifakter er lansert for å framheve ledernes generering av ledelsesspråk basert på generell kunnskap i samspill med praksiskunnskap.

De sosiale og situerte aspektene ved disse samrefleksive prosessene kan lede til økt distanse til praksis i stedet for endring av praksis, som kan forklare vanskeligheter med å overføre kunnskap fra lederprogrammer til bedrifter.