Masteroppgaven i fransk

Masteroppgaven er franskstudiets viktigste obligatoriske prøve. Den utgjør halvparten av masterstudiet. Det henvises til gjeldende emnebeskrivelse.

Når det gjelder teorier og tradisjoner innenfor faget, analysemåter og metodespørsmål, samt skrivetrening og spørsmål om selve skrivingen, viser vi til undervisningen og veiledningen som gis til mastergraden ved vårt institutt og ved fakultetet. Her er noen praktiske tips til oppsett av oppgaven. Viktigst er selvsagt innholdet og språket, men for å presentere innholdet best mulig, er det nødvendig å følge visse tekniske fremgangsmåter. Disse reglene bygger på internasjonale standarder for vitenskapelige tekster. En masteroppgave er en øvelse i vitenskapelig skrivemåte.

1. Lengde, format, skrift

Masteroppgaven skal ha et omfang på ca. 80 A4-sider. Velg en 12 punkts vanlig skrifttype (f.eks. Times New Roman). Det bør være en marg på 3-4 cm, gjerne rett venstre- og høyremarg, og halvannen linjeavstand, unntatt for lengre sitater og for fotnoter (se under pkt. 5 og 8).

Omslaget på masteroppgaven skal følge NTNUs mal. Den finnes på nettsidene til NTNU Trykk, som trykker oppgaven. http://www.ntnu.no/ntnu-trykk/

2. Ordning av innholdet

Innholdet ordnes i denne rekkefølgen: Tittelside med tittel på oppgaven, studentens navn og semesteret/året oppgaven innleveres, eventuelt navn på veileder. Universitetets og instituttets/studiets navn settes helt øverst på egen linje.

• (Forord)
• Innholdsfortegnelse
• Innledning
• Kapitler/hovedavsnitt i oppgaven
• Konklusjon
• Evt. appendiks
• Litteraturfortegnelse

3. Paginering og nummerering

Oppgaven pagineres fortløpende med vanlige tall nederst eller øverst på siden. Tittelsiden regnes som side 1, men pagineres ikke.

Kapitlene/hovedavsnittene kan nummereres med vanlige tall eller store romertall.

Det brukes ikke punktum etter sidetall eller kapittelnummer.

4. Kapitler/avsnitt

Masteroppgaven inndeles normalt i kapitler. Bruker man kapittelinndeling for å ordne stoffet, må det imidlertid være logisk samsvar mellom inndelingene. De bør påbegynnes på en ny side og ha en egen overskrift som påføres under kapittelnummeret, gjerne i store bokstaver.

Avsnittene bør ikke være for korte. Første linje i hvert avsnitt innrykkes 1-2 cm fra margen.

5. Sitater

Korte sitater fra dikt (under to verselinjer) og prosasitater på inntil 3-4 linjer skrives vanligvis i flukt med teksten og merkes med anførselstegn før og etter.

Sitater på vers og lengre prosasitater skilles ut fra teksten og skrives med enkel linjeavstand. Det trengs da ingen anførselstegn, bortsett fra slike som følger med sitatet. Det samme gjelder enkeltord, ordgrupper og korte setninger som skilles ut på egen linje for å eksemplifisere eller illustrere et utsagn.

Sitater må gjengis med pinlig nøyaktighet i alle detaljer, også for eksempel kursiverte ord og parenteser.

Ønsker man å utelate noe fra sitatet uten å avbryte det, vises utelatelsen med tre prikker i skarpe klammer, slik: [...].

Vil man understreke/kursivere noe i sitatet, tilføyer man i parentes (eller i note): ”c’est moi qui souligne”.

6. Anførselstegn og parenteser

Bruk doble anførselstegn.

Plassering av skilletegn i forhold til anførselstegn er logisk bestemt. Hvis skilletegnet hører til sitatet, skal du markere dette ved å sette det innenfor, altså før anførselstegnet; hvis ikke, skal det stå etter. Hvis de siterte ordene blir fulgt av et anførselsverb, setter du komma imellom: ”La vie est difficile,” pleide dikteren å si.

For parentes gjelder tilsvarende praksis. Hvis det som blir sagt i parentesen går inn som del av perioden, står punktum utenfor parentesen (som her). Hvis parentesen derimot omfatter en fullstendig periode, står punktum innenfor parentesen: (Hun hadde ikke vært der før.)

7. Kildehenvisninger

Riktig bruk av kildehenvisninger er viktig for all vitenskapelig virksomhet. Det har med pålitelighet og troverdighet å gjøre. Dersom kilden for et sitat, en mening eller en opplysning ikke kan regnes som allment kjent, trengs det en henvisning. Hvis denne kan gis i en kort og konsis form, f.eks. med en forkortet boktittel og sidehenvisning, kan den stå i teksten, eventuelt i innskutt eller tilføyd parentes. Ellers gis den i en fotnote.

Henvisningen må være entydig og gjøre det mulig for leseren å finne raskest og greiest mulig frem til den kilden forfatteren har benyttet seg av. Sidenummer oppgis når det er aktuelt, eventuelt også linjenummer.

8. Fotnoter

Disse brukes til kildehenvisninger, utfyllende opplysninger og kommentarer, osv. De bør ikke bli for mange og lange og ikke inneholde opplysninger/kommentarer som kunne få en naturlig plass i teksten eller som er av perifer interesse.

Forfatternavn og/eller titler på bøker, artikler og tidsskrifter oppføres i fotnotene uten overflødige detaljer, men slik at man uten vanskelighet eller mulighet for sammenblanding kan identifisere dem i litteraturlisten bakerst i oppgaven. Man kan eventuelt nøye seg med forfatternavn og årstall.

Fotnotene skrives med enkel linjeavstand enten nederst på sidene hvor de hører hjemme, eller til slutt i teksten som sluttnoter. Nummeret settes uten parentes eller punktum i overkant av skriften etter det ordet eller den setningen i teksten som det henvises fra, som nettopp her.1

9. Forkortelser

Det blir en skjønnssak hvor mye man bør operere med forkortelser i selve oppgaveteksten. I analyser hvor man i teksten stadig refererer til samme verk, kan det være hensiktsmessig å redusere tittelen på verket dersom det er spesielt langt. Eksempler er A la recherche du tempsperdu, som ofte forkortes til La recherche, og Voyage au bout de la nuit, som til nød kan forkortes Voyage. I parenteser og fotnoter kan man gjøre mer utstrakt bruk av forkortelser. Ikke minst gjelder dette titlene på tidsskrifter, for eksempel YFS (Yale French Studies), HT (Historisk tidsskrift).

De vanligste forkortelser som brukes i vitenskapelige tekster (artikler, avhandlinger, oppgaver, rapporter¿), og som benyttes når man skriver fransk, er følgende:

Latinske

• v. (vide) = se
• cf. (confer) = sammenlign
• op. cit. (opere citato) = i det nevnte verk (brukes for å slippe å gjenta tittelen på et verk som er nevnt så nylig at leseren kan forutsettes å huske det uten å bla tilbake)
• id. (idem) = det samme, brukes for å henvise til samme artikkel/sitatsted som i forrige fotnote eller forrige angivelse av referanse
• ibid. (ibidem) = på samme sted/i samme verk, brukes for å henvise til det verk (bok, tidsskrift, verk, etc.) som ble nevnt sist, oftest i forrige fotnote

På engelsk og fransk brukes p. for henvisning til en enkelt side, og pp. dersom det gjelder flere sider (f.eks. ”pp. 48-51”). Ved henvisning til en eller flere linjer brukes l.

10. Kursivering

Titler på bøker, tidsskrifter og aviser skal alltid settes i kursiv. Titler på artikler, enkelte kapitler, noveller, dikt, essays osv. som ikke er utgitt som egne publikasjoner/verk, settes derimot i anførselstegn uten kursiv. Kursivering kan også brukes for å fremheve ord eller en sammenheng du synes er spesielt viktig.

11. Litteraturfortegnelse (bibliografi)

Litteraturfortegnelsen skal inneholde verk som du i større eller mindre grad har brukt, og som har hatt betydning under utarbeidelsen av oppgaven. Den skal ikke inneholde verk du ikke har sett eller konsultert. Ikke gjør bibliografien til et sted for ”name-dropping”. Leksika eller oppslagsverk nevnes vanligvis ikke.

Litteraturfortegnelsen skal følge visse regler. Det finnes flere typer oppsett, og det viktigste er å være konsekvent, og ha med opplysninger som navn på forfatter, forlag, redaktør av samleverk/antologi; tittel på bok, artikkel og tidsskrift; utgivelsessted, og -år for bok og tidsskrift; nummer på bind, tidsskrift, hefte; sidetall for artikler el. lign. i antologier og tidsskrifter. For oversatte verk oppgis originaltittelen og utgivelsesår, evt. også oversetterens navn. ISBN-nummer skal ikke tas med.

Titler på bøker og tidsskrifter kursiveres. Titler på artikler, noveller og dikt settes ofte i anførselstegn. Dersom en senere utgave (eller senere opptrykk) av en bok enn den første er benyttet, bør årstallet for førsteutgaven stå i parentes foran årstallet for den benyttede utgaven.

Det kan være naturlig å inndele litteraturfortegnelsen i primærkilder og sekundærkilder, spesielt i tilfelle hvor oppgaven dreier seg om et forfatterskap. Ellers er det ikke nødvendig å skille mellom f.eks. skjønnlitteratur og faglitteratur i oppstillingen, og heller ikke mellom artikler og verk dersom bibliografien ikke er spesielt omfattende.

Det finnes flere internasjonale standarder også for bibliografioppsett, eksempelvis denne: Fortegnelsen ordnes alfabetisk etter forfatterens etternavn. Først settes etternavnet, med fornavn (eventuelt bare initial) etter komma, deretter verkets navn kursivert (artikler/dikt/noveller i anførselstegn), deretter forlagets navn, deretter stedet for utgivelsen, deretter årstallet for utgivelsen, og til slutt sideangivelse i verket (tidsskriftet dersom det dreier seg om en artikkel), og angivelse av bind dersom det dreier seg om et bind fra en serie eller fra samlede verker:

Balzac, Honoré de, Les secrets de la princesse de Cadignan, in: Œuvres complètes, Editions Louis Conard, Paris 1912-1940, t. 16.
Barthes, R., “Le ravissement”, in: Fragments d’un discours amoureux, Seuil, Paris 1977, pp. 223-229.
Scherer, Jacques, La dramaturgie classique en France, Nizet, Paris 1970.

Andre vanlige standarder:

Lyons, John (1977): Semantics. Cambridge: Cambridge University Press.
Paretsky, S. 1990. Burn Marks. New York: Delacorte.

12. Skrivehjelp

Selve skrivingen – et uuttømmelig tema, som omfatter alt fra gode sittevaner til filosofiske perspektiver, alt fra det personlige feltets plass i skrivearbeidet til ufravikelige vitenskapelige normer – vil som nevnt innledningsvis bli gjenstand for diskusjon og belysning i seminarer og i løpet av veiledningen. Her skal vi bare vise til en hjelpetekst:

Lie, Sissel, Fri som foten. Om å skrive fagtekster, Gyldendal, Oslo 1995.

13. Arbeidet skal være ditt eget

Som student plikter du å holde deg informert om hvilke krav som stilles til et selvstendig akademisk arbeid. Et av stedene du kan finne informasjon, er HF-fakultetets orientering om fusk: http://www.ntnu.no/hf/studenter/vurdering/fusk

NTNU har lansert læringsverktøyet Veien til informasjonskompetanse (VIKO) . VIKO er hovedsakelig rettet mot studenter på lavere grad (bachelornivå) som skal skrive en semesteroppgave for første gang. Det bør imidlertid også benyttes som et oppslagsverktøy for studenter både på lavere og høyere grad. VIKO er et interaktivt kurs i informasjonskompetanse laget for studenter ved NTNU. Læringsverktøyet består av sju enheter som skal kunne brukes for å orientere seg i informasjonstilbudene, informasjonssøking og oppgaveskriving. VIKO tilbyr hjelp til å finne frem til litteratur, vurdere kvaliteten på informasjon og kilder, skrive oppgave og lage litteraturlister. VIKO er lagt opp som et kurs med læringsstoff og påfølgende oppgaver som tester den nyervervede kunnskapen. Det bemerkes at VIKO har en samfunnsvitenskapelig orientering, men det presiseres at det like fullt er et nyttig verktøy også for studenter innenfor humanistiske fag.