Prosjekter

This joint paper focuses on intimacy and privacy and its correlation to gender perspectives and the ascription of aesthetic value. We discuss two examples, the reviews of Karl Ove Knausgård`s series of novels Min Kamp 2009 – 2011, and also the reception of the modernist film Liv (Pål Løkkeberg, 1967). In the autobiographical novels Knausgård describes and reflects on his role as a family man, struggling to find his position between the necessity of performing daily, traditionally female chores and his desire to write an important literary work. The question is how the reception of his work deals with the tension between exposed privacy and triviality on the one hand and the distinct ambition of producing great Art on the other. The film Liv portrays
one day and in the life of a young and beautiful photo model reflecting on her being and being a woman in a Man's world. The lead actress was married to the director, ambitious to create at last Art film in a Norwegian context. Their private relation was highlighted in several of the reviews questioning the feminist and Artistic potential of the film. We thus discuss how discourses of Art, privacy and gender differ and intersect in the assignment of aesthetic value in and around these two examples.

The project takes as a point of departure the notion that each instance of reception (by a new linguacultural audience) involves three layers of translation: in the case of the roadmovie, the journey - as a motif - is ancient, which means that every occasion of its use is in a deeper sense a translation (of an earlier use), with the result that the roadmovie, like many other genres and texts, displays the typical characteristic of being a hybrid (Schäffner and Adab (1995)), i.e. a blend of 'foreign' and 'domestic' elements. The second layer involves the presentation of the films and their associated texts to the new audience (involving, e.g., the addition of subtitles, and the translation of already existing or creation of new marketing devices), and the third layer involves the coming to terms with the films' cultural constructs by this new audience. The present project charts the influence of elements from the first two levels of translation on the process that takes place on the third, asking to what extent and in what ways foreign and domestic cultural images - channelled through topics, themes and filmic techniques, subtitles and marketing devices - become negotiated and transformed – ‘translated’ – in chatroom reception. Is the inevitable hybridity of a 'source' which is already entrenched in translation, heeded, or is there a trend towards cultural stereotypification? Furthermore, the choice of two films opens up for a comparative perspective: is there a difference in the way the two films are received? And if so, can this difference be explained by reference to the dominance of one culture over another? These latter issues are explored with the aid of Lawrence Venuti's concepts of foreignization and domestication, which are shown to become increasingly problematic as the notions of source and target lose their stability, in the face of the inevitable translational layeredness of genres and texts.

Schäffner, Christina and Beverly Adab (1995) Translation as intercultural communication: Contact as conflict. In: Snell-Hornby, M., Jettmarová Z., and Kaindl, K. (eds.) Translation as Intercultural Communication, 325-337. Amsterdam: John Benjamins.




 
 

En rekke tekster av ulike forfattere (f.eks. Daniel Defoe, Eliza Haywood, Samuel Richardson og Henry Fielding) ses i lys av tekstlige omskrivings- og tilskrivingsprosesser som oversettelse, resepsjon, adaptasjon, imitasjon, edisjon osv. Boka vil dels forklare og teoretisere ulike former for gjenskriving, dels analysere konkrete eksempler på appropriering i engelsk- og norskspråklige tekster.  1700-tallet var en periode med utstrakt og gjennomgripende bruk av ulike former for litterær appropriering, og dette fikk store konsekvenser for hvordan litteraturen fant sin form i løpet av århundret. I tillegg kan undersøkelser av hvordan disse prosessene spilte seg ut og hva de besto i gi oss innsikter i hvordan vi kan forstå litterær appropriering i dag. 

Forståelsen av radiomediet utforskes videre ved at slike teoretiske problemstillinger settes i spill i forhold til et knippe utvalgte ”radiohistorier”: Hvordan behandles radiomediet i teoretiske tekster, essayistikk, skjønnlitteratur, hørespill og film, hvilke fortellinger og forestillinger er det som her produseres og formidles? Hvilke effekter skaper de, og hvordan bidrar de til forståelsen av en teknologi i stadig endring? Felles for de kulturelle ytringene som her undersøkes, er at de alle tematiserer radioen eller framstilles ved hjelp av radioen. Materialet er hentet fra perioden fra 1920-tallet og fram til i dag, og utvalget omfatter arbeider av forfattere som Bertolt Brecht, Ingeborg Bachmann, Jurek Becker, Marcel Beyer, Friederike Mayröcker, Inger Hagerup og Berit Hedemann. Som det framgår av forfatternavnene dreier det seg her både om tyskspråklige og norskspråklige radiohistorier, og i to av tilfellene behandles også oversettelsen av tyske radiohistorier til norsk. Dette gjør det mulig å belyse hvordan forståelsen av radioen også utvikles som del av karakteristiske nasjonale narrativer. Slik preges for eksempel den tyske radiodiskursen etter Den andre verdenskrig av en ganske annen medie- og institusjonsskepsis enn den norske, en arv fra Det tredje rikets bruk av radioen som del av sitt propagandaapparat. Det er noe uskyldig over den norske radiodiskursen, sammenlignet med den tyske, og radiohistoriene i dette prosjektet åpner for en refleksjon nettopp over nasjonalt særpreg som en av flere interessante variabler innenfor dagens tilsynelatende så globaliserte mediediskurs. Et annet aspekt som vil bli belyst, er hvordan radiodiskursen også preges av kjønnede forestillinger og hvordan disse styrer både resepsjonen av enkelte ytringer og den mer overordnede teoretiseringen av mediet. Her er det særlig interessant å sammenligne Bachmanns hørespill ”Der gute Gott von Manhattan” (1957) og resepsjonen av dette med Inger Hagerups ”Hilsen fra Katarina” (1953) og den kulturelle konteksten det er en del av.
 
I løpet av de siste femten årene har auditive fenomener blitt gjenstand for en økende interesse innenfor kulturfagene, og man har gått så langt som til å betegne dette som en ”auditive turn” (Welsch, 1999). Det gjeldende bokprosjektet plasserer seg på mange måter innenfor en slik auditiv vending, men uten å isolere mediet og det auditive fra andre framstillingsformer og persepsjonsmodi. Det er snarere forholdet mellom tekst, bilde og radiomediert stemme, og mellom syn, hørsel og forestillingsevne, som her er av interesse. Prosjektets materialtilfang og dets teoretiske problemstillinger gjør det til et litteraturfaglig prosjekt med et sterkt medieteoretisk tilsnitt.
 

Emulation in this sense may be more or less difficult, depending on the relative distance between the cultural and linguistic content of the given material and the cultural and linguistic context of the given performer. The songs that Holiday sang were only in a few cases written or co-written by herself, still they were (mostly) written by contemporaries who were culturally close to her, and the lyrics were written in her own language. Since then, however, ‘her’ songs have been picked up by performers facing much more daunting conditions: situations far removed culturally and linguistically. Holiday’s language having since her time become a hegemonic one, these performers’ attempts at emulation have often been carried out in terms of ‘translating oneself into the source language’ (Cronin 2003:60), i.e. singing the songs in question in the original language. Although sometimes successful, this kind of strategy can be rather challenging, insofar as achieving authenticity presupposes an in-depth understanding of the linguaculture in question – the performer needs to be able to grasp subtle nuances of meaning and to properly feel the emotional ‘charge’ of individual words and expressions in order to achieve an appropriate ‘translation’ into a well-functioning performance. There are, however, alternative strategies: rather than translating oneself into the language in order to make a given material ‘part of one’s life’, one may simply ‘translate the language’ (ibid.). Using such a strategy, the key question becomes how one performs the leap from Holiday’s life to one’s own without at the same time completely violating the ‘translational contract’, a contract that will always dictate a certain measure of fidelity to the original. This problem – which is, of course, exacerbated by the restrictions, limitations and possibilities involved in translating words belonging within a rhythmically bound context – is explored with the aid of examples from my own, recent translations of a selection of songs from Holiday’s repertoire into Norwegian.

References:
Cronin, Michael. 2003. Translation and globalization. London: Routledge.
[1] http://www.youtube.com/watch?v=ZtgUbJN8oPE&feature=related (accessed 2010-02-12)

About the associated performance:

Hvorfor er det så stor uenighet om Jon Fosses dramatikk blant kritikere og tilskuere? I min studie”einige lieben sie, andere hassen sie“. Jon Fosses frühe Dramen in norwegischen und deutschsprachigen Rezensionen, Autorenporträts, Interviews und Meldungen (Peter Lang 2011) diskuterer og sammenligner jeg fremtredende vurderingskriterier i norske og tyskspråklige artikler om Jon Fosses (født 1959) tidlige dramaer. Resepsjonsanalysen omfatter avisanmeldelser og artikler om de norske stykkene Og aldri skal vi skiljast (1994), Namnet (1995) og Nokon kjem til å komme (1996) og de tyskspråklige Der Name (2000), Die Nacht singt ihre Lieder (2000) og Das Kind (2000). Som representant for de senere stykkene (som i større grad bryter med det dramatiske i aristotelisk forstand) undersøkes mottagelsen av Draum om hausten (1999, 2001, 2005) og Traum im Herbst (tre oppsetninger i 2000)).

Studien består av tre deler: Med referanse til kategorier Hans-Thies Lehmann utvikler i det innflytelsesrike essayet Postdramatisches Theater (2005 [1999]) skisserer jeg i del I viktige kjennetegn ved ”dramatiske” og ”postdramatiske” teaterformer i et historisk perspektiv. Jeg baserer meg på Lehmanns beskrivelse av utviklingen innen teatret både når jeg kategoriserer særtrekk ved Fosses dramatiske verk og når jeg belyser det innenfor en produksjons- og virkningskontekst.

I del II undersøker jeg den tidlige norske resepsjonen. Materialet viser at den slett ikke var så åpen og positiv som man kanskje har fått inntrykk av i media i ettertid. Også den tyskspråklige resepsjonen, som er gjenstand for analysen i studiens tredje del, illustrerer hvor overraskende forutinntatt mange kritikere reagerer på forskyvninger og brudd i Fosses dramatikk. Studien demonstrerer hvordan Fosses tidlige teatertekster kolliderer med både norske og tyskspråklige teaterkritikeres ofte nokså restriktive forventningshorisont.

Samtidig viser studien at anmelderne ofte fokuserer på andre faktorer enn Fosses dramatiske tekst. På den ene siden synes anmelderne hyppig å analysere stykkene ut fra forfatterens oppvekst og (antatte) lokale eller nasjonale identitet. Her leter man som regel etter forbindelseslinjer mellom forfatterens liv og verk og figurene som fremstilles på scenen. På den annen side knytter mange vurderingskriterier an til dramatikerens og dramatikkens status – stykkenes potensielle markedsverdi og innovasjonspotensial – og deres betydning for fremtidens teater – både i Norge og i Tyskland. 
 

Bakhtinian dialogism is used to explore the nature of this hybrid voice, in particular regarding the extent to which such hybridity can be justly called the result of a translation process. Dialogism can also shed some light on the nature of the voice of the translator facing such hybrid source texts, and in particular, on the question of whether or not this is one voice to silence all the others (or, in other words, whether translation - in a traditional sense - will neutralize the hybridity of the original). The project will focus on translations of globalized Norwegian texts into German, French and English, since this will provide the grounds for investigating potential differences in strategy based on target language (it may, for example, well be the case that if the hybrid 'inlay' is from the Anglo-American linguacultural area, translations into German and French will keep up the hybridity, while e.g. a British or American translation will just subsume 'their own' material without much of a trace of its journey into a foreign culture; this because German and French in some way share Norway's globalization project, while Britain and America do not). The results from such a project will be able to contribute insights into what role is played by translation - in a traditional sense - in textual hybridity processes and global merger.

Powerpoint-presentasjon av prosjektet (pdf)

« Når presens sprenger grensene: En analyse i møtet mellom lingvistiske og kognitive tilnærminger »

Doktoravhandlingen har en tverrfaglig forankring, og studerer en bruk av tempus som i liten grad har blitt fanget opp av tradisjonell, temporal tilnærming. Avhandlingen trekker inn semantikk, pragmatikk og kognisjon, og anvender teorier fra disse ulike grenene i analyser av et variert korpus (samtidslitteratur, originaltekster av franske skolebarn, utdrag av fransk barnelitteratur samt den norske oversettelsen av de samme tekstene).

Dette prosjektet tar utgangspunkt i Lawrence Venutis etablerte oversettelsesteori med vekt på dikotomien domestication (hjemliggjøring) og foreignization (fremmedgjøring). Ifølge Venuti blir ikke-vestlige tekster hovedsaklig oversatt med den etnosentriske strategien domestication i USA og England for at de skal være mer "konsumvennlige" for det brede publikum. På bakgrunn av Venutis synspunkt dannes prosjektets problemstilling: Er det slik at også norske oversettelser av utenomeuropeiske tekster tydelig er preget av domestication? Korpuset består av seks afrikanske verk, opprinnelig skrevet på fransk, og deres respektive oversettelser til norsk. Verkene er hentet fra seks ulike land, både fra Nord- og Vest-Afrika. Målet er å avdekke trender for norske oversetteres strategier og hvordan disse i sin tur bidrar til nordmenns resepsjon av en fremmed kultur gjennom dens skjønnlitteratur.

The present tense demonstrates a fascinating ubiquity and a resistance to systematisation in the semantic-temporal sense, as illustrated by the occasional but not rare co-occurrence with Deictic Adverbials of Inclusion, such as ‘hier’ [yesterday].

These co-occurences will be examined in the light of pragmatic and cognitive approaches which are associated with the problematic of temporality and perspective. With reference to the corpus in question, taken from contemporary French literature, we suggest a renegotiation of the understanding of the relations between temporal and subjective instances of enunciation and the event narrated in the present tense.
 

 Prøysens viser har hatt stor internasjonal suksess (’Tango for to’ ble knust på direkten på Radio Lux fordi platepraterne var så inderlig lei av å høre den), og visetekstene har blitt gjenstand for nytolkning av tallrike internasjonale musikere — sist fra Nicaragua og Japan. Teskjekjerringa er utgitt på over 20 språk, og har vært og er mer populær i Sverige, England og Japan enn i Norge: i Sverige står fortsatt seertallsrekorden til Teskedgumman som julekalender fjellstøtt og spinoff-produkter med Teskjekjerringmotiv har blitt eksklusive samleobjekter, i England så den femtende utgaven av Mrs. Pepperpot-bøkene nylig dagens lys og i Japan kommer både tegneserier og animasjonsfilmer i tillegg til japanske oversettelser av Prøysens tekster om den populære kjerringa. Den kulturelle oversettelsen som Alf Prøysens tekster er gjenstand for gjennom deres globale resepsjon vil bli bredt undersøkt gjennom studier av konkrete oversettelser og andre former for litterær appropriering, gjenskrivning og merkevarebygging.
 

Artikler:

"When children narrate in the present tense"

This article was produced as part of a wider research project on the use of the present tense with reference to the notion of subjectivity. From a multidisciplinary approach encompassing semantics, pragmatics and psycho-linguistics, it examines the uses of the present of narration in contexts where the child is engaged in written productions.

 « Analyse comparative du présent dans des productions écrites pour ou par des enfants » (collection Publije (1), 2010)

I denne artikkelen ligger fokuset på tempusbruk i skriftlige produksjoner for- og av barn. Teoriene som ligger til grunn for analysen spenner fra semantikk til psyko-kognisjon og oversettelsesteori.

In the articles « Garçon Manqué de Nina Bouraoui: Regards linguistiques et thématiques sur une ambiguïté identitaire. »  (Revue électronique Lianes (1), 2006 )
and « Varför globaliseringsteorin inte kunde redogöra för Nina i ‘Garçon manqué’? » (Finsk tidskrift (1), 2006), co-authors Nelly Foucher Stenkløv and Priscilla Ringrose examine the problems of identity explored in the novel (set in Algiers in the late 70’s and early 80’s) using theories drawn from the discourses of globalization feminism and linguistics. They demonstrate how the underlying stasis identified at a thematic level can also be discerned at a linguistic level and show that the use of tenses is symptomatic of the narrator’s inability to progress in time and to move beyond the paralysis engendered by the conflict between her “French” and “Arab” selves.