Jakten på helsefremmende faktorer i epidemiologisk forskning: Eksempler fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT)

Jostein Holmen, Geir Arild Espnes, Odd Håpnes, Vegar Rangul, Sven Svebak, Torgeir Sørensen, Töres Theorell

Abstract


Epidemiologisk forskning har tradisjonelt hatt fokus på å studere utbredelsen av sykdommer, risikofaktorer og
årsaksfaktorer, og med forebygging som et hovedmål. Forskning på helsefremming har som hensikt å undersøke
hvilke faktorer som er vesentlige for å styrke helsa til enkeltmennesker og befolkninger, og undersøke
hvilke ressurser som kjennetegner mennesker og samfunn som utmerker seg med god helse. Kunnskapen fra
forsking om helsefremmende faktorer skal brukes til å styrke folks helse og mestringsfølelse, enten de i
utgangspunktet er friske eller syke. Det er derfor vesentlige forskjeller på både tenkning og empiri knyttet til
helsefremming sammenlignet med forebygging. Helsefremming er i dag blitt en viktig innfallsvinkel til
helseutfordringer verden over, og i helsefremmende arbeid er politiske beslutninger og policyarbeid en viktig
del av prosessene. Men helsefremmende tenkning har enda ikke fått ordentlig fotfeste innen epidemiologien.
 Målet med denne artikkelen er å beskrive mulighetene for å finne ny kunnskap om helsefremmende faktorer
i norske befolkningsdatabaser, med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) som et eksempel.
 I HUNT er det allerede samlet ei rekke helsefremmende faktorer, som fysisk aktivitet, kosthold, sans for
humor, sosial kapital, livssyn og deltakelse i kulturaktiviteter, og flere studier er publisert. Opplevelse av
sammenheng (sense of coherence) og engasjement er andre viktige helsefremmende faktorer. Sammenhengen
mellom musikk og helse har vært kjent lenge, og ei rekke studier har vist både nevrologiske, hormonelle,
immunologiske, psykiske og sosiale effekter av musikk. Også for flere av de andre helsefremmende faktorene
er det beskrevet biologiske effekter, og to oppfølgingsstudier av sans for humor har vist tydelig effekt på
dødelighet.
 Konklusjonen er at epidemiologiske studier kan være viktige kilder til kunnskap om helsefremmende faktorer,
og slike studier kan dermed gi vesentlige bidrag til folkehelsearbeidet. Det aller beste vil være å satse på
triangulering av kvalitative (intervju), deskriptive (kvantitativ kartlegging/tverrsnittsstudier) og eksperimentelle
(kausale) metoder, alle med fokus på utvikling av kunnskap om en bestemt faktor basert på data fra en og
samme populasjon.

Full Text:

PDF


DOI: http://dx.doi.org/10.5324/nje.v26i1-2.2025

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution 4.0 International License.