Kan målsettingene om tverrfaglig brobygging realiseres? Eller gjelder det nå bare om å bevare mest mulig fra UNIT?
KNUT H. SØRENSEN ved Senter for teknologi og samfunn og Institutt for sosiologi og statsvitenskap drøfter her disse spørsmålene i lys av situasjonen ved nord-amerikanske universiteter.
Stortingets vedtak om å omdanne Universitetet i Trondheim til Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet var i første rekke politisk håndverk, diktert av øyeblikkets parlamentariske behov. Likevel ble unnfangelsen markert ved en rekke høytidelige erklæringer om institusjonens nye oppgaver, fremfor alt knyttet til tverrfaglig brobygging. Kirkeministeren selv mante fram et forbilde han mente måtte være attraktivt: Massachussets Institute of Technology (MIT).
Det ble ingen unison begeistring ved Universitetet i Trondheim over Stortingets vedtak. MIT-modellen ble avvist som irrelevant, og mange følte usikkerhet for fremtiden. Innstillingen fra det såkalte Underdal-utvalget bedret i liten grad situasjonen. Fremtiden var fortsatt tåkete. Hva skulle det bety at NTNUs hovedprofil skulle være teknologi og naturvitenskap? Var det noen plass for andre fag, på fagenes egne premisser?
Etter hvert som NTNUs lederposisjoner, direktørstillinger og styringsorganer er blitt fylt, kan det virke som om den såkalte hovedprofilen har fått økt makt og innflytelse. De største faggruppene, målt i antall studenter, er om mulig enda svakere representert enn de var under UNIT-regimet. Var engstelsen likevel på sin plass? Vil vi nå få en ytterligere styrking av de fagområder som representerer "hovedprofilen", på bekostning av samfunnsvitenskap og humaniora?
Det er mange grunner til at et slikt utfall er lite sannsynlig. NTNU-tanken er i større grad truet av forestillingen om at en økt grad av skjevfordeling er mulig. Av den grunn kan den nye universitetsledelsen komme til å velge en sterkt konservativ profil der den i størst mulig grad viderefører NTNU som om det var gode, gamle UNIT. Festtaler får være festtaler, her er det viktigst med ro og orden. Keine Experimente!
Den konservative strategien vil også være en logisk respons på uklarhetene i NTNUs mandat. Følgelig er det viktig å arbeide videre med ideer om hva NTNU kan bli, å skape et grunnlag for langsiktige reformer og forbedringer, for ikke bare å velge enkle løsninger.
Mange av verdens beste universitet ligger i USA. Følgelig er det ikke urimelig å kaste noen sideblikk dit når man vil utvikle reformstrategier for NTNU. Valget av MIT som modell var imidlertid ikke særlig gjennomtenkt. Riktignok er MIT en forsknings- og utdanningsinstitusjon i verdenstoppen, med sterke fagmiljø innenfor såvel teknologi og naturvitenskap som humaniora og samfunnsvitenskap. Det er imidlertid et forholdsvis lite antall studenter der, og den faglige bredden er klart mindre enn den vi finner på et vanlig universitet, NTNU inklusive.
Forsommeren i USA er sesong for valg av universitet for de unge, håpefulle. Følgelig er det også et marked for informasjon som kan påvirke dette valget, blant annet forsøk på å rangere de ulike institusjonene. I Norge regner vi universitetene våre som omtrent like gode. Det er definitivt ikke tilfelle i USA.
U.S. News & World Report har frambrakt en slik rangering som inneholder interessant informasjon i NTNU-debatten. Vurderingen av "Graduate schools of engineering" plasserer riktignok MIT som nr. én, men ser vi på listen over de høyest rangerte, finner vi tett i hælene på MIT Stanford University, University of California at Berkeley, University of Illinois at Urbana-Champaign, University of Michigan at Ann Arbor, Carnegie Mellon University og Cornell University. Listen er dominert av relativt brede universitet med sterke fagmiljø på mange områder. De spesialiserte ingeniørutdanningsinstitusjonene finnes også, men de er klart færre.
Når NTNU-konstruksjonen oppfattes som spesiell og avvikende, er det i første rekke på bakgrunn av en kontinentaleuropeisk tradisjon der ingeniørutdanningen er blitt etablert utenfor universitetene. Innenfor et moderne forskningsuniversitet er denne integrasjonen mer vanlig. Til og med institusjoner som Harvard, Columbia og Yale har graduate schools of engineering, selv om de er små og ikke regnes blant de aller beste.
Kanskje er det de ledende universitetene i California som burde tjene som modeller. De har i stor grad lykkes i å skape sterke fagmiljøer over hele spekteret av fag. Faktisk er det få av USAs universiteter som greier å hevde seg i toppen bare ved å være gode på ett fagområde. Det ser ut til å være en styrke å ha gode kolleger, uansett hvilket fagområde de tilhører. Gjelder ikke i det også i Trondheim?
Har så disse universitetene noe å lære bort i forhold til Stortingets ønske om at NTNU skal skape mer tverrfaglig brobygging? Her er svaret et både-og. Når det gjelder tilrettelegging av tverrfaglige utdanningsprogrammer, så har vi mye å lære. Det samme gjelder tilrettelegging for utradisjonelle utdannings-kombinasjoner som er skreddersydd etter studentenes ønsker. Også i forhold til forskningssamarbeid mellom beslektede disipliner står de ledende universitetene i USA sterkt. De har imidlertid ikke kommet så langt i å skape det bredere samarbeid mellom teknologi-naturvitenskap-medisin på den ene siden og humaniora-samfunnsvitenskap på den andre - det samarbeidet som Stortinget la betydelig vekt på.
Det er sikkert flere årsaker til denne mangelen på samarbeid. En viktig faktor er ideologi og kultur. Forholdet mellom teknologi-naturvitenskap-medisin og humaniora-samfunnsvitenskap er preget av gjensidig mistillit, skapt av et politisk klima med skepsis til både politiske institusjoner og privat næringsliv. Avslutningen av den kalde krigen har ført til betydelige reduksjoner i forskningsbevilgningene. Dette har også skapt grobunn for konflikt. NTNU-debatten avslørte en viss grad gjensidig mistillit mellom fagene også hos oss. Jeg tror imidlertid at vi har langt bedre forutsetninger for å løse dette problemet og dermed etablere nye, spennende, fruktbare og - ikke minst - overraskende samarbeidskonstellasjoner. God forskning og fremragende teknologi vil i økende grad være et produkt av nye former for tverrfaglig samarbeid. Pragmatisk norsk samarbeidskultur kan være en ressurs også for universitetet. Ved å satse riktig kan NTNU bli en ledende institusjon på de nye områdene som sikkert vil komme. Ved å fortsette i samme sporene som før, kan vi bli akterutseilt.
For å nå dette målet trengs en forsiktig eksperimentering med og tilretteleggelse for nye samarbeidsrelasjoner, både innenfor utdanning og forskning. Tverrfaglig samarbeid må altså gis en forsiktig prioritet i fordelingen av ressurser. Ikke fordi fagdisiplinene skal svekkes, men fordi de skal styrkes gjennom nye kombinasjoner. Så kan det vel også være på sin plass å minne Stortinget om en annen lærdom som kan hentes fra gode nordamerikanske universitet: Kvalitet koster.
NTNU-debatten må derfor fortsette, selv om den er risikabel. Bruk sommeren godt!