I "la-oss-bygge-landet"-stemningen etter krigen ble Institutt for tang- og tareforskning grunnlagt i 1950, av daværende Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). En av de første oppgavene var å hjelpe tangmelfabrikantene med forskningsbasert kunnskap, men alginat ble også tidlig en arbeidsoppgave. Rundt 1954 trengte de unge forskerne en bedre metode for å bestemme alginatmengden i de forskjellige tang- og tareartene. De utviklet metoden og publiserte resultatet i 1955. Dette var instituttets første "ordentlige" primærartikkel om alginat. Samme året fant to tyske forskere at det langkjedete alginatmolekylet bestod av to ulike sukkerenheter. Denne oppdagelsen kom til perfekt rette tid i forhold til arbeidet ved instituttet i Trondheim og utviklingen av norsk alginatindustri. I Trondheim var de nå varme i trøya. Med et tverrfaglig, ungt miljø var det da bare å hive seg rundt, og ennå er det ingen mangel på gode, forskbare problemstillinger knyttet til alginatet. Forskerne fra 1950-årene, nå ikke så unge lenger, er selv de første til å innrømme at de var utrolig heldige med å få jobbe med nettopp alginat. Det har vist seg å være et svært anvendelig molekyl, både som modellmolekyl til forskning på polysakkarider generelt, og som råstoff fra en fornybar ressurs, med stadig nye anvendelser for en lønnsom norsk nisjenæring.
Forskningen har foregått ved mange tilsynelatende ulike institutter, i virkeligheten samme fagmiljø under forskjellige navn: Norsk institutt for tang- og tareforskning (1950-67), Institutt for marin biokjemi (1967-83), Institutt for bioteknologi (1983-) og det assosierte NOBIPOL (Norsk biopolymerlaboratorium (1986-).
Hvordan foregår egentlig kunnskapsoppbygging ved forskning? Alginatforskningen ved NTH egner seg etter min mening godt til å belyse i skikkelig detalj naturvitenskapelige forskeres hverdag og selve forskningsprosessen. I tillegg til nytte-aspektet spiller all teknisk-naturvitenskapelig forskning en indirekte kulturell samfunnsrolle ved sitt arbeid med stadig ny kunnskap. Et annet poeng er at instituttet i 1950 var markert framsynte med sitt tverrfaglige miljø av kjemikere, ingeniører og marinbotanikere. Et tredje poeng er den avgjørende betydningen et dyktig teknisk-administrativt personale har for eksperimentelle vitenskaper. Med til historien hører også et genuint interessert, høyt vitenskapelig kvalifisert instituttstyre som stimulerte til forskning av internasjonal kvalitet. At det har blitt både internasjonal forskningsfaglig suksess og industriell interesse gir historien håndtak for andre potensielle lesere.
Fridtjof Nansen kan ikke lenger fortsatt representere moderne norsk naturvitenskap. Tiden er overmoden for en oppdatert versjon av den teknisk-naturvitenskapelige forskningens transpirasjon og inspirasjon, innenfor rammene av seiersrusen etter krigen, teknologien som gryende fiendebilde, arbeidsmiljøloven, sekstiåtterne, jappetiden og likestilling. Tiden er også moden for å stimulere til en mer dyptpløyende forskningsjournalistikk. Fra 1955 til 1994 hadde rundt regnet 90 forskere publisert ca 170 artikler med til sammen rundt 1400 sider om alginat, i tillegg til fem doktorgrader, og et stort antall andre skrifter. Å gjøre hovedtrendene i dette forståelig - ja, til og med spennende og interessant for en blasert leserskare, er utfordringen. I dagens mediesamfunn ville kanskje det mest interesseskapende være å fremstille historien som tegneserie med Tommy som instituttbestyrer og Tiger'n som nøkternt betraktende kontorfullmektig. Fremstillingen ender nok med å balansere populærvitenskapelige fag og anekdotisk materiale, med visuell tydeliggjøring av prosessen fra vitenskapelige hypoteser og observasjoner til verifisert, anvendbar kunnskap. Den strengt historiefaglige siden bør vel utsettes ennå en 30 års tid.
Alginat er brunalgenes (tang- og tareartenes) svar på landplantenes cellulose; et kjempelangt molekyl - en polymer - som gir algene smidighet og styrke. Det kan fortykke, stabilisere og danne geleer, og anvendes tradisjonelt i mange hundre produkter og prosesser: papiroverflater, tekstiltrykkfarge, næringsmidler, sveiseelektroder, latexmalinger m.m. Samarbeidet med industrien har nå vært godt i over 15 år, og den norske alginatprodusenten Pronova Biopolymer har stor nytte av miljøets polymerkunnskaper for å holde seg internasjonalt konkurransedyktige. Et nytt spennende eksempel er at alginatets geledannende evne utprøves til innkapsling av celler som produserer insulin. Ved kliniske forsøk i USA er slike kapsler plassert direkte i bukhulen til utvalgte prøvepasienter med sukkersyke (diabetes). Så langt er resultatene meget oppmuntrende.
Primærstruktur, ioneaffinitet, fysikalske egenskaper som løselighet, viskositet og gelstyrke, sammenhengen mellom kjemisk primærstruktur og fysikalske egenskaper, NMR for sekvensbeskrivelse og biosyntese er stikkord fra de 40 årene som instituttet har arbeidet med alginater. Tidlig på 1960-tallet ville den ledende norske alginatprodusenten legge ned instituttet, da det angivelig ikke var målrettet nok. Men nettopp langsiktigheten i arbeidet har gitt solid kjemisk basisforståelse av alginatets egenskaper. Her ble det grunnforsket tilsynelatende hemningsløst, en ressursbruk som det ennå ikke er overveldende politisk kultur for å forstå og akseptere i Norge. Instituttet ble reddet fra nedleggelse ved en NTH-professors visjonære, nasjonale grep på personalets forskningsmuligheter, og i 1967 fikk instituttet ny tillit med nytt navn: Institutt for marin biokjemi, med oppgaver i tillegg til polymerforskningen. Den møysommelig ervervete faglige innsikten har vist seg å være av vesentlig betydning for den moderne norske alginatindustrien. På begynnelsen av 1970-tallet ble instituttet tilsynelatende smertefritt i sin helhet overført fra NTNF til UNIT.